Harry Potter Rollespillet 103 :O

Zekiye;
*Nikker stille*
*Smiler svakt*
- Takk ...

Emilie;
*Måper*
- Lucy .. !
*Får hort hånda over munnen igjen*
*Hører seg selv prate*
*Gløtter rundt hushjørnet*
*Ser seg selv og Lucy*
*Rynker pannen*

Enya:
*ser skipet har lagt til*
*hjertet pumper som gal, panikk i blodet*
- Will...!
*snur seg mot ham*
*svelger hardt*
- Will, Noah kommer..!!!
*retter fort på klerna og løper ut døra*
*smeller den igjen bak seg*
- Noah..!!!
*ser han kommer lengre nede*

Tony:
*Ser Abraxas i full firsprang oppover*
*hever øyenbryne*
- Øm.. men det er det tydeligvis en som er
*ler rått*

Saybia:
*klarer ikke møte blikket hennes, men blir sittende ved siden av*
- Han ligner på mor...og Nicholas...
*kjenner en sår klump i halsen*
*må reise seg*
*går for å lage styrkeeleksir*

Therana:
*Ser moren og Noah hoppe på hverandre lengre nede*
*smiler svakt, svakt*
*men kjenner seg mest sjalu*
*såret av moren*

Zekiye;
*Sukker stille*
*Klemmer den lille tett*
*Hikster stille, kort*
- Ja ..
*Stryker ham over kinnet*

Lucy:
*ser seg selv oppheve lammelsen*
*hører Jonathan banne mens hun selv hjelper ham opp*
*så absurd*
*ser de går inn i huset*
*svelger hardt*
*har ikke tenkt dette helt gjennom*

Will:
*setter seg forvirret opp*
*var langt inni søvnen*
*hører hun sa noe om Noah*
*reiser seg sakte og ser ut vinduet*
*ser skipet*
*kjenner hjertet synker langt ned*

Noah:
*gliser når han ser henne*
*møter henne på halvveien og klemmer henne tett inntil seg*
*har ikke tid til å si hei en gang*
*trykker leppene sine mot hennes*

Abraxas:
*kommer løpende oppover i gangen*
-Therana ?!
*må vite*

Saybia:
*snur seg mot søsteren*
*ser hvor sårbar hun er, hvordan hun alltid er sårbar*
*åpner døra og lar Nicholas styrte inn*
*går fort ut i gangen med tårer i øynene*
*tilbake til sin egen lille familie nå*

Nicholas:
- Så nydelig han er
*stanser helt opp*

Jonathan;
*Rister på hodet*
*Forklarer hva som hendte*
- Noen har punktert bilen .. !
*Himmler med øynene*

Emilie;
- Kan vi ikke gå inn til ham ??
*Ser bedende opp på Lucy*

Zekiye;
*Nikker*
*Smiler varmt*
*Kysser han forsiktig*
*Smiler lurt ned til datteren som står nyskjerring og ser på*

Lucy:
*vil gjerne det også*
-Nei, de kan ikke se oss.
-Eller .. vi kan ikke se oss.
*biter seg i leppa*
*håper dette vil virke*

Emilie;
- Hva skal vi da gjøre ... ?
*Ser opp på henne*

Xander;
*Kommer med den lille hæren sin*
*Ser mot Lucy og Emilie*
*Alvorlig*
*Nødt å rydde opp etter dem*
"Takk meg senere"
*Går opp mot trappa og rett inn*

Emilie;
*Hører plutselig hyling og skriking innenifra*
*Holder pusten*

Lucy:
*rynker pannen*
*så ikke hvem som kom*
-Hva ..?
*heiser seg stille opp på tå*
*titter inn vinduet for å se*

Xander;
*Lammer dem alle*
*Nikker til de andre*
*Tar dem med til den andre siden*

Emilie;
- Hva gjør dem ??
*Hvisker*

Lucy:
-Jeg vet ikke hva de holder på med.
*svelger hardt*
*ser kroppene deres blir bært ut*
-Hva i alle dager..?

Xander;
*Immiverer med Jonathan, Emilie & Lucy*
*Tar dem med til pirat siden*

Lucy:
*kjenner igjen ansiktet når Xander snur seg*
-Herregud.
*svelger hardt når de immiverer*
-Nei, nei, nei, dette kan ikke skje!!
*trekker seg i håret i fortvilelse*

Emilie;
- Hva gjør de med oss ?!
*Ser etter dem der de forsvant*

Xander;
*Plasserer dem på slottet*
*Venter til dem kommer seg tilbake til seg selv*

Lucy:
-Jeg vet ikke.
*svelger hardt*
-Men vi må nok dra etter dem.
*griper etter staven igjen*

Emilie;
*Klager nok en gang*
*Liker ikke den reisinga*
*Dukker opp nok en gang i det dystre pirat landet*
*Ser opp på Lucy*
- Er han her .. ?

Xander;
*Står ventende*
*Ser dem våkner en etter en*
*Alvorlig*

Lucy:
*nikker*
-Jeg tror det.
*drar hetten ned over ansiktet sitt*
-Ikke se på noen, hold blikket ditt nede.
-Ingen må gjenkjenne oss nå.
*begynner å gå mot utgangen av hulen*

Lucy (nåtid):
*setter seg forvirret opp*
*legger ikke merke til Xander med en gang*
-Jonathan?
*ser mot ektemannen*

Emilie;
*Nikker stille*
*Ser ned i bakken når de går*
*Skuler rundt*
*Kan ikke dy seg*

Jonathan;
*Vendt hodet unna*
*Kjenner alle minnene strømme tilbake*
*Håpte han aldri skulle se ham igjen*

Xander;
*Står foran dem*
*Grav alvorlig*
- Du trodde ikke at jeg skulle finne deg igjen, hva ?
*Legger hodet på skakke*
*Trør nærmere*
- At jeg ikke skulle finne ut din lille hemmelighet ?!

Lucy:
*ser opp mot borgen*
*biter seg i leppen*
-Jeg tror ikke vi..
*ser seg både frem og tilbake*
-Vi bør ikke gå inn dit nå.
*går ut ifra at det er der han har dem*

Lucy (nåtid):
*rynker pannen*
-Jonathan?
*sitter nært nok til å legge hånden sin over hans*
*klemmer hardt om den*
*ser opp på mannen igjen*
-Hva er dette?

Emilie;
*Ser opp på borgen*
- Hva skal vi gjøre nå da ?
*Synes dette går for treigt*
*Ims også*

Jonathan;
*Sukker stille*
- Beklager Lucy ..
*Fletter hånden sin i hennes*

Emilie (nåtid);
*Ser opp på onkelen sin*
*Svelger*
*Klemmer seg godt inntil Lucy*

Xander;
- Hva er det Jo ?
- Ikke fortalt din lille bragd for noen år tilbake ??!
*Ser fra den ene til den andre*
*Spesielt Emilie*
*Setter seg på kne foran henne*
- Viste du, det var din kjekke far som fikk din mor til å forsvinne ??
*Ser opp på Jonathan*
- Du ordnet det fint, eller hva ??
- Vel.
*Reiser seg opp igjen*
- Du tar, vi tar hardere igjen.
*Alvorlig*

Lucy:
*Synne også*
*trekker stille på skuldrene*
-Vi venter..

Lucy (nåtid):
-Hva er dette?
*har en uggen følelse*
*klemmer hardere om Jonathans hånd*
-Jon..?
*ser forskende på ham*
*skjønner ikke hva piraten mener*
-Hva har du tatt?

Jonathan;
- Det var et uhell !
- Det var enten eller ..
*Ser på verken eller*
*Spesielt ikke datteren*
*Ser opp på Xander*
*Grav alvorlig*
- Hvorfor tar du det når alle er tilstede .. ??
- Du vet like mye som meg at enkelte her ikke har godt av å høre det .. !!

Xander;
*Fnyser*
*Rister på hodet*
- Jeg tilgir ikke hva du gjorde mot henne.
- Det skal ikke Emilie heller.
*Kald*
- Du skal selv få se pine, og selv gå veien.

Lucy:
*forstår nadas*
*ser fra den ene til den andre*
-Unnskyld meg.
*stille*
*føler hun ikke burde vært der*
*ser på Xander*
-Hvem er du?

Xander;
- Skal jeg eller du fortelle Jo ?
*Hever det ene øyenbrynet mot ham*
*Ser han er lite interresert*
- Ikke det ?
*Fnyser svakt*
- Feig som alltid.
- Søstera mi var en idiot som lot seg lure av deg.
- Alt du har påført henne, ikke minst dattera di.
*Rister på hodet nok en gang*
- Beklager å si det, meen ..
*Ser på Lucy*
- Du har latt deg lure .. like mye som alle andre.
- Jeg, i kortfattighet, er Emilie's onkel.

Lucy:
*rister stille på hodet*
-Jeg beklager.. hva du nå enn heter, men jeg tror du har tatt feil!
*legger ikke merke til at Jonathan blir så merkelig stille*