Harry Potter Rollespillet 104 haha

Adrian:
*smiler bredt mellom kyssene*
*hører Isabell begynner å klage over lite oppmerksomhet*
*rekker datteren over mot Christine og tar hennes andre hånd*
*lar ringen gli over på fingeren hennes*

Christine;
*Ler lettet*
*Kjenner ringen gli elegant inn på fingen*
- Den er rett og slett nydelig, Adrian ..
- Men hvordan ?
*Ser opp på ham*
*Ser det mistenksomme gliset hans*
- Da du pratet med mor ... ?

Adrian:
*flirer og trekker på skuldrene*
-Skyldig ..
*stryker henne over kinnet*
*smiler svakt*
-Du liker den vel?

Christine;
*Nikker*
- Ja, åja !
*Smiler*
- Den er alt jeg har drømt om ..

Adrian:
*kan ikke tro at dette faktisk skjer*
*legger pannen inntil hennes*
*smiler lurt og kysser henne fort*
-Bra .. for jeg har ingen annen.

Christine;
*Smiler lurt*
*Kysser ham tilbake igjen*
*Så oppspilt at hun nesten ikke klarer og sitte iro*

Adrian:
*løfter hånden hennes opp for å se det igjen*
*virker så rart ved tanken på å gifte seg, og med en han virkelig vil gifte seg med*
*hadde aldri trodd, noen år bakover, at det noengang skulle skje*
-Familien din ..?
*smiler skjevt mot henne*

Christine;
- Trenger vi ikke å tenke på .. !
*Ler lett*
- De som vil komme, kommer.
- De som ikke støtter oss håper jeg at vi aldri ser igjen ..
*Kysser ham nok en gang*

Adrian:
-Jo ..
*kjenner Isabell kniper om fingeren hans*
*flirer svakt*
-Men vil du ikke fortelle dem noe?

Christine;
- At vi akter og gifte oss ?
- Selvfølgelig
*Smiler*

Adrian:
*smiler bredt*
*legger armene om henne*
-Hvordan tror du de tar det?

Christine;
*Trekker på skuldrene*
- Hvordan tror du dine foreldre ville reagert .. ?
*Smiler skeivt*

Adrian:
*kjenner smilet blekner litt*
-Med skrekk og gru
-Men la oss ikke tenke på dem.

Christine;
*Nikker*
- Du har helt rett ..
*Ser ned på datteren som fortvilet prøver og få oppmerksomhet*
*Smiler*

Adrian:
*vet det vil bli en evig kamp mot hans familie resten av livet*
*vet de vil ha tak i Isabell*
*men skal overhodet ikke la dem få henne*
*smiler av sin lille familie*

Christine;
- Tror du de vil finne oss .. ?
*Stryker datteren over hodet*
- At vi aldri skal få fred ?

Adrian:
"Ja"
-Nei ..
*vil ikke bekymre henne*
*smiler beroligende ned mot henne*

Christine;
*Nikker kort*
- Nei .. du har vel rett
- Vi er trygg her ..
*Setter Isabell på gulvet*
*Smiler skeivt*

Adrian:
*setter seg ned på sengen*
*gjengjelder svaret bare med et smil*
*ganske redd for hva de har gjort med moren*
*ingen der til å beskytte henne mot Adjek*
*forstyrret av tankene når Isabell prøver å stabbe seg på bena, men ikke klarer å holde seg oppreist*

Christine;
*Ler lett*
- Opp igjen ..
*Hjelper litt til*
- Jeg tenkte vi jenter skulle dra til byen i dag
- Klærne hennes begynner å bli litt små ..

Adrian:
-Høres ut som en god idè.
*setter seg ned på gulvet til dem*
-Så kan jeg få sovet litt, også kan du få vise frem ringen.
*smiler varmt mot henne*

Christine;
*Ler*
- Ånei du ..
*Sender ham et blikk*
- Husker du hva du lovde her om dagen ?
*Hever det ene øyenbrynet*

Adrian:
*hever brynene spørrende*
-Neei?
*gliser svakt*

Christine;
*Slår svakt i ham*
- Duuh ..
- Oppussingen .. ?

Adrian:
-Jeg ?
*en blanding av et fnys og et flir*
-Jeg som har ti tommeltotter?