Harry Potter Rollespillet 111!!

Mormorio:
*stryker henne over håret til hun sovner*
*sukker tungt*
*drar hånda over ansiktet*
*stirrer tomt ut i rommet*
*vet ikke hva han skal gjøre*
*hadde ikke trodd det skulle bli så komplisert*

Nadya:
*gliser opp mot ham*
*ler høyt*
- Ikke alt på engang da..!
*ser dumt på ham*
*flirer fascinert*
*nipper til sin*
*klarer ikke stanse strålingen*

Abraxas:
-Det kunne du sagt!
*ser stygt på henne*
*forter seg å bestille noe annet for å få vekk den onde smaken fra munnen*
-Jeg er helt tørr i munnen!
*ser strengt over på henne, men sprekker og må le*

Synne:
*aldri ment å dra ham inn i noe slikt*
*fryktelig dårlig samvittighet*

Nadya:
*flirer svakt*
- Unnskyld..!!
*strekker hånda ut etter hans*
*gliser lurt*
*snur seg fort rundt*
*slipper glasset av sjokk*
*stirrer på faren*
- Pappa...!?

Arek:
*står med armene i kors*
*ser mannfolket bak datteren stivner til*
-Spørsmålet er vel heller hva du gjør her?
*iskald*
-I en bar, i et fremmed land, men en fremmed mann?
*overhodet ikke fornøyd*

Nadya:
*bry seg knapt om kritikken*
*løper halveis mot faren, bedende*
*vil så gjerne legge armene om ham, kjenne at det virkelig er ham*
- Dette var min idé!
- Jeg ville se Paris og..
*vet ike hvordan hun skal forklare seg*

Abraxas:
*vil helst bare synke i jorden og forsvinne*
*sier ingenting i fare for å bli drept eller verre*

Arek:
-Og hittil har dere sett .. ?
*hever brynene spørrende*
*men svarer for dem*
-Innsiden av denne resturangen.

Nadya:
- Tiden har fløyet så fort!!
*stråler opp mot ham*
- Jeg trodde ikke du ville se meg igjen..
*hvisker*
*prøver å holde følelsene i sjakk*

Arek:
*overhører henne*
-Til tross for hva du har gjort, Nadya, har jeg funnet en forlovede til deg.
-Du har en siste sjanse til å bevise hva du er god for.

Nadya:
*stivner totalt*
*stirrer forvirret på faren*
- Hva...hvem...?
*kjenner hjertet synker i brystet!!!*

Arek:
-Jelani.
*var ikke mange som var villig til å ta oppgaven akkurat*
*men har oppdratt datteren til en bra kvinne, hvis man ser bort fra dette lille uhellet*

Nadya:
*senker hodet*
*kjenner hendene kaldsvetter og skjelver*
*vet virkelig ikke hva hun skal si*
*snur hodet mot Xas*
*kjenner tårene pipler frem*

Abraxas:
*ser bare lenge og trist på henne*
*trekker sakte på skuldrene*
-Du må gjøre det du må ..

Arek:
-Så ?
*avbryter Abraxas tvert*
-Jeg venter ikke for alltid.

Nadya:
*holder blikket hans lenge*
*begynner å bli oppriktig glad i ham*
*snur seg sakte mot faren*
*sier ikke et ord, vil ikke la dem høre at hun gråter*
*går sakte ut døra med faren*

IM: Å HERREGUD XAS !!!!

Abraxas:
*tar fort noen skritt etter henne*
-Nadya..!
*svelger hardt*
*synker ned på et kne*
*vet ikke hvorfor han gjør det, vet bare han må gjøre noe for å hindre henne i å dra*

Nadya:
*skjelver mens hun går utover*
*klarer ikke gå skikkelig*
*svartner for henne*
*faller om på gaten i Paris*

Abraxas:
*fyker opp og er borte ved henne før faren rekker å komme seg ned*
*løfter henne opp i armene sine, men kjenner hun forsvinner fort*
*er plutselig på andre siden av gaten*
*ser forvirret etter dem*

Nadya:
*hører stemmer langt borte*
*men klarer ikke nå dem helt ennå*
*i en tåke*
*våkner opp i farens armer*

Arek:
*dratt tilbake til Syria med datteren*
*fikk et ja, og var det eneste han trengte å høre*
*lar Abraxas bli igjen*

IM: Å herregud.... Xas..!!!!

Nadya:
*våkner sakte opp*
*men ikke alene*
*Ser moren og faren stirrer ned på henne*
*begynner å gråte*
*klarer ikke stanse*

IM: tears liksom

Abraxas:
*lukker øynene tungt*
*burde visst de hold øyne med henne, burde aldri dratt fra øya*
*føler seg som tidenes største og forrådte idiot*
*prøver å forstå henne, sa han gjorde det, men gjør det bare ikke*
*trekker opp staven og immiverer tilbake til Alveriket*
*needs his mommyyyyyyy*


Arek:
*ser alvorlig ned på henne*
*nikker kort når hun åpner øynene*
*noe som ser ut som et smil i ansiktet hans*
-La oss begynne på nytt .. ikke sant?

Jonathan;
*Ser etter ham*
*Smiler svakt*
*Går tilbake til lesingen*

Lewis;
- Ta det med ro ..
- Han blir med.
*Alvorlig*
*Reiser seg*
- Han trenger bare litt tid.

Lucy:
*kommer stavrende ned trappen*
*hører raslingen fra avisen fra kjøkkenet*
*går sakte ditover*

Jonathan;
*Sitter vel fremdeles i morgenkåpen*
*Tar det sløvt han og, som resten av damene i huset*
*Hører ikke at Lucy kommer ned*

Lucy:
-Jon ..
*står blek i dørkarmen*
*ikke vært oppe fra senga på aldri så lenge*

Jonathan;
*Stykker til og ser opp fra avisen*
- Lucy ??
- Går det bra med deg ?
*Legger aftenprofeten ifra seg og går mot henne*