Harry Potter Rollespillet 112!

Leon:
*alvorlig*
*skjønner hva de må gjøre*
*nikker kort*
-Såklart.

Sebastian:
*nettopp kommet inn*
*tror neppe Leon og Saybia er de vanskeligeste å overtale*
*smiler kort, kaldt mot dem*
- Godt.

Leon:
*ser kjølig på Sebastian*
-Hva nøyaktig innebærer dette?

Sebastian:
- Dere stiller opp når vi trenger dere.
- Dere representerer det nye styret, og oppfører dere deretter
*meget vagt*
*smiler småkaldt*
- Vensterne skal stå samlet.

Saybia:
*liker det overhodet ikke*
*klemmer hardt om Leons hånd*
- Greit.
*vet de ikke har noe valg*
- Så barna skal begynne på denne... skolen?

Leon:
*hever haken kaldt*
*sier ingenting*
*bare nikker kort*

Mackenzie:
- Ja
*alvorlig*
- Vel vi...
*ser fort på Sebastian*
- Ønsker å beklage oss over behandlingen dere har fått.
*smiler fort, kjølig*
- Vi var veldig usikre på hvor dere sto.

Leon:
*står like kjølig*
-Vel, dere vet det jo nå.
*legger armene sakte i kors over brystet*
-Hva kommer til å skje med ungene nøyaktig?

Sebsatian:
- De vil få opplæring
*smiler rolig*
- En felles opplæring så de ikke blir feillært.
*alvorlig*
- Ingenting å bekymre seg for.
- Brian har strålende resultater på Galtvort.

Saybia:
*Ser fort opp på Leon*
*vet ikke hva hun synes om dette*
*sukker tungt*
*nikker svakt når de nevner eldste sønnen*

Leon:
*liker det ikke når noen andre har hans og barnas liv i sine hender*
*minst av alt når noen andre bestemmer over ham*
*nikker bare kort*

Saybia:
*snur seg bort*
*biter kjeven sammen*
- Vel.... god natt...

Zekiye;
- Hvorfor dette idiotiske opplegget, hva ??
*Setter nok et støt i ham*
- Svar meg !!

Lewis;
*Legger armene om henne*
*Samt alt annet*

Leon:
*følger med Saybia tilbake*
*ser ungene har sovnet*
*setter seg rolig ned og gnir seg i øyekroken*

IM: Woops, komt litt lengre eg xD ein aen enn Mackenzie då... som e oppe me sebbe.

Mackenzie:
*freser rasende opp til henne*
- Vi skal gjøre det det DU aldri fikk til!

Therana:
*haha*

Saybia:
*synker ned inntil Leon*
*vet knapt hva hun skal si*
*hikser svakt*

Leon:
*holder om henne*
*freser mellom leppene*
-Jævla amøber ...

Saybia:
*Ser sakte opp på ham*
- Hva ... faen..!?
*hikser svakt*
*Ser over på ungene*
- Åå... hva kommer de til å gjøre..?
*hvisker*

Leon:
*svarer ikke*
*tror de begge vet svaret på det*
*titalt hjelpesløs*
*vet de ikke kommer seg bort*
-Hva med resten av familien din ?

Saybia:
*blir stille*
- De får klare seg selv...
*hvisker stille opp til ham*
*vil ikke gå ut fra ungene, men vil ikke la gråten ta overhånd her *

Leon:
*nikker kort*
*holde den alvorlige minen*
*vet ikke hvordan han kan trøste henne*
*nok med å holde sitt eget sinne inne*

Saybia:
*går sakte ut av rommet med barna*
*vandrer rundt i den underjordiske basen*
*slipper ikke Leons hånd*

Leon:
*gang på gang overrasket over behovet hennes for nærhet*
*holder rolig om hånda hennes, selv om det er kaos på innsiden*

Saybia:
*går sakte inn på et soverom*
*lukker døra bestemt bak seg*
*låser døra*
- Jeg vil ikke at noen skal komme inn... forstyrre...
*ser sakte opp på Leon*
*klemmer hardt om hånda hans*
*føler seg så håpløs*

Leon:
*ser alvorlig ned på henne*
-Vi burde ikke være her.
-Vil du virkelig la barna være alene?
*svakt kjølig*
*slipper hånda hennes og går fort mot døra*

Saybia:
*Ser fort etter ham*
*rynker pannen hardt*
*biter kjeven og øynene sammen*
*går sakte etter ham*

Leon:
*åpner døra*
*venter på at hun skal komme ut til ham før han begynner å si noe*
-Jeg fikk oss inn i dette rotet.
-Beklager.
*ikke typen til å unnskylde seg, så håper hun skjønner*

Saybia:
*Ser lenge på ham*
- Du kan ikke forandre min blodtype...
*smiler svakt, kaldt*