Harry Potter Rollespill 138!

Sencario:
- Jeg elsker deg og ...
- For alltid..
*klemmer hardt og lenge om henne*
*smiler svakt, tappert til henne*

Therana:
- Takk..
*smiler sårt*
*Senker blikket*
- Vel.. han prøvde og lyktes....
*stille*
*sukker tungt*
*vil ikke begynne å gråte igjen nå*

Larissa:
*ser opp på ham*
*kjenner hjertet verker som besatt*
*og tårene fremdeles renner*
-Hvor lenge har du visst det..?

Abraxas:
*hever brynene lett*
-Ah..
*smiler stramt*
*skjønner ikke helt hva hun mener*
*men strekker ut hånden og klemmer fort om hennes*
-Det kommer til å gå fint

Sencario:
*svelger hardt*
- Ett... halvt års tid..
*stille*
*stryker tårene hennes bort*
*smiler forsiktig*

Therana:
*klemmer fort og hardt om hånda hans*
*smiler svakt, tårefylt*
*rister fort på hodet*
- Hvordan skal det gå fint...?
*stille*
- De skal sende ungene våre ut i kamp med djevelen...
- Og tvilen er min beste venn, han går aldri, den lucifer...

Larissa:
*ser lenge på ham*
-Så lenge?
*skubber seg fra ham igjen*
-Uten å si noe?!
*hikser til på nytt*
-Herregud!
*legger ansiktet i hendene*

Abraxas:
-Jeg vet det.
*presser leppene hardt sammen*
-Jeg klarer ikke ta det innover meg selv heller.
-Det er.. hva har vi gjort for å fortjene noe slikt?
*smiler stramt*
-Og barna.. Alexander er ikke året engang!

Sencario:
*må nesten le av henne*
- Vennen...
*legger armene om henne igjen og trekker henne mot seg*
- Hysj...
- Jeg ville ikke bekymre deg...

Therana:
*svelger hardt og lenge*
- Før i dag... så skjedde det noe ... veldig rart..
*klemmer ennå om hånda hans*
- Theodin kom inn.. men brått sto han foran oss, ikke fem år gammel.. men nesten voksen..!
*studerer ham for å se om han tror på det*
- Han snakket til oss som en voksen person... sa vi trengte den siste brikken..
*rister svakt på hodet*
- Det. ja.. jeg fikk litt sjokk... kanskje det som førte til dette..
*trekker på skuldrene*

Larissa:
*fortsetter bare gråtingen*
-Det klarte du fint uansett!
*aldri følt seg så miserabel før*

Abraxas:
*rynker pannen bare til det hun forteller*
-Hm.
-Ja, det.. høres merkelig ut
*smiler kort*

Sencario:
*flirer svakt ned mot håret hennes*
- Unnskyld..
*klemmer hardt om henne*
*vil bare la det synke inn litt til*

Therana:
- Ja...
*stille*
- Men.. det er jo tydelig at de har krefter vi tydeligvis ikke har..
*smiler forsiktig*
*sukker stille*
- Nadya virket opprørt..

Larissa:
*blir sittende slik inntil ham i en lang stund*
*klarer å stoppe tårestrømmen etter en stund*
-Hva med sønnen din..?

Abraxas:
-Ja, hun overreagere bare.
-På oss to
*smiler stramt*
-Hun skjønner ikke at det er over.

Jonathan;
- Jeg skulle ikke si noe, men ..
- Hun var veldig sint.
- På meg, selvfølgelig.
*Sukker*
- Jeg sa hun skylte deg en feit unnskyldning ..

Bernard;
- Godt ..
*Kysser henne mykt*
*Reiser seg og tar henne med*

Isabell;
*Løper til bagen og henter den*
*Setter seg med faren og later som at hun gjør det samme som ham*

Sencario:
*sukker tungt*
- Vel...
- Han får vel få beskjeden når han er gammel nok til å forstå..
*stille*
*Ser ned på henne*
*mer bekymret for de andre ungene*

Therana:
- Aa..
*himler svakt med øynene*
- Hun er vel.... litt.. overfølsom nå som Alex er hos dem..
*smiler prøvende*
*går brått opp for henne at de holder hender*
*slipper hans*

Nadya:
*antar Lewis er inne hos sønnen*
*åpner døra forsiktig*
- Lewis...?
*Ser fort inn*
*Ser han sover sittende inntil sønnens seng*
*smiler svakt*

Lucy:
*smiler svakt*
-Hun er alltid sint.
*stryker Eleanor over håret*
-Jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt
*sukker*
-Hvorfor hun er slik...

Synne:
*krøller seg sammen i sofaen med ham*
*blir liggende og se på film sammen med ham*
*orker ikke de vanlige klissete komediene*
*blir sittende og se på grøssere heller*

Adrian:
*ser på henne og flirer*
-Så flink du er.

Larissa:
*svelger hardt*
-Hvorfor kastet vi bort så mye tid på å krangle?
*hvisker og klemmer om hånden hans*
-Unnskyld.

Abraxas:
*trekker hånden sin til seg*
-Ja. Hun er alltid det
*flirer lett*

Sencario:
*klemmer om hånda hennes*
- Ikke unnskyld deg vennen..
*stryker henne over pannen*
- Vi er sammen nå..

Therana:
*smiler forsiktig*
- Du er blitt så tynn Xas...
*stille*
*studerer ham*

Larissa:
-Jeg bare..
*presser leppene hardt sammen*
-Hva skal vi si til jentene?
*ser sårt på ham*

Abraxas:
*himler med øynene*
-Det har jeg ikke
*smiler beroligende*
-Slapp av

Sencario:
*smiler sårt*
- Vi venter... til de klarer å høre det..
*hvisker ned til henne*
- De har nok av bekymringer...

Therana:
*ser alvorlig på ham*
- Jeg håper du... er lykkelig..
*trekker fort på skuldrene*

Larissa:
*nikker stille*
-Kanskje vi bare ikke burde si noe.
*klemmer hardt om hånden hans*

Abraxas:
*smiler raskt*
-Om det ikke hadde vært for at min sønn nettopp har blitt frastjålet meg og min kone ikke engang ser på meg lenger, så jo.
*himler med øynene igjen*

Sencario:
*klemmer om hånda hennes*
*smiler varmt*
- Til ting har roet seg litt...
- Dessuten..
*trekker henne med seg*
- Har vi all verdens tid..

Therana:
*smiler forsiktig*
*kjenner seg igjen så smått*
- Jeg er lei meg Xas...
- Ting blir sjeldent som vi ønsker...

Larissa:
*ser trist opp på ham*
-Nei.
-Ikke nå lenger.
*legger pannen mot brystkassen hans*
-Det er så mange ting jeg fremdeles ville ha gjort sammen med deg.
*hvisker*

Abraxas:
*smiler raskt*
-Ja.
-Det har du helt rett i..

Sencario:
*smiler forsiktig*
- Hysj...
*kysser pannen hennes*
- Da får vi det bare travelt fremover..
*smiler stille*

Therana.
*sukker svakt*
" Jeg burde visst bedre..."
*senker blikket*
*kjemper virkelig med tårene*

Lewis;
*Våkner lett til*
- Mhm ?
*Setter seg opp*
- Nadya .. ?

Jonathan;
- Jeg har vært lite flink ..
- Kanskje hun skulle fått noen å prate med ?
- Utenom oss ?

Bernard;
*Sitter og humrer og flirer*
*Synes dette virkelig er komedie*

Isabell;
*Nikker*
- Flinkere enn deg !
*Smiler stolt*

Nadya:
*sukker fort*
- Beklager å vekke deg..
- Du sov så godt..
*lukker døra rolig inntil*
- Alt ok..?

Lewis;
*Nikker*
*Gnir seg i øynene*
*Gjesper*
- Alt er bra ..

Nadya
*smiler fort*
- Bra..
- Em..
- Ikke for å stresse deg opp, men mens du sov så.. fikk Ana litt.. kramper kan en vel si..
- Hun fikk blødninger, men det går bra .. det har ikke skjedd noe skade med barnet..
*smiler svakt*
- Tenkte du ville vite det... siden du er faren...?

Lewis;
*Rynker pannen*
- Hva .. ??
*Kommer seg fort på bena*
- Hvor er hun ?!

Charles;
*Står på soverommet med Kristy*
*Kler varsomt av henne*
- Går det bra .. ?

Nadya:
- Hun er på soverommet nede ved balkongen..
- Men bare rolig.. Xas er der.
*irritert tone*
- Passer på...
*ironisk til de grader*

Kristy:
*ser fort opp på ham fra sine egne tanker*
*smiler svakt, matt*
- Ja.. jeg.. fikk meg bare en støkk..
*smiler forsiktig*

Lewis;
- Jeg må se til henne ..
*Går mot døren*
*Ignorerer hele tonen hennes*
*Vet hva hun synes, og kunne ikke brydd seg mindre*

Charles;
*Nikker*
- Jeg og ..
*Smiler skeivt*
- Men det ender somregel godt ..
*Planter kyss i nakken hennes og lar kjolen falle*