Harry Potter Rollespill 139

Lucy:
*nikker sakte*
*reiser seg med Eleanor på armen*
*ser lenge på Jonathan og smiler kort*
-Takk.
*går ut for å kle på Eleanor og tar henne med seg ut en times tid*

Thobias:
*hever øyenbryne*
- Frodo..:
*rolig i stemmen*
- Stopp sønn..
*smiler fort*

Frodo:
*vil ikke høre på ham*
*fortsetter videre i samme tempo*

Emilie;
*Får verken gjort eller sagt stort*
*Helt rabiat*

Jonathan;
*Kjenner det gjør vondt å forlate henne der*

Lucy:
*kommer hjem senere*
*ser det kun er Jonathan som er hjemme*
*setter Eleanor inn i stuen og går sakte ut til ham på kjøkkenet*
-Går det bra..?
*legger hånden på skulderen hans*

Jonathan;
*Henger med hodet i hendene*
*Sukker stille*
*Nikker kort*
*Drar hendene over ansiktet før han retter seg opp*
*Har tydelig grått*
- Enn med deg .. ?
*Rensker stemmen*

Lucy:
*kjenner sine egne øyner blir fylt med tårer*
*siger ned på stolen vedsiden av hans*
-Nei...
*klemmer hardt om hånden hans*
-Unnskyld
*hvisker og lener pannen mot håndflaten hans*

Jonathan;
- Kom ..
*Drar henne over på fanget sitt*
*Legger armene godt om henne*
*Klemmer henne godt og lukker øynene*
*Prøver å holde seg*
*Vil ikke bryte sammen foran henne*

Lucy:
*langt foran ham*
*gråter sårt mot nakkegropen hans*
*klandrer seg selv*
*kan ikke tro hun lot det gå så langt*

Jonathan;
*Ville aldri i verden funnet på å klandre henne*
*Har hatt sin timeout og funnet ut litt av hvert*
*Kysser tinningen hennes*
- Det er ikke din feil ..
*Hvisker spakt*

Lucy:
-Jo.
-Unnskyld..!!
*hvisker mot nakken hans*
"Jeg har ødelagt datteren hans!"
*prøver å holde hulkene inne*

Jonathan;
*Rister på hodet*
*Legger hånden i håret hennes og tvinger henne til å se på ham*
- Nei, Lucy, nei.
*Alvorlig*
- Du har gjort det du har vært nødt til å gjøre.
- Du kunne ikke gjort noe annerledes.
- Du har måttet ta ansvar for dette store huset og jentene ..

Lucy:
*klarer ikke se ham inn i øynene*
-Jeg har gjort alt feil.
-Jeg har forsømt henne
-Vi gjør ikke annet enn å krangle lenger!
*legger hendene over ansiktet*

Jonathan;
*Drar hendene hennes unna*
- Lucy, se på meg ..
*Søker etter blikket hennes*
- Det er ikke din feil.
- Hun har vært lenge syk ..
*Svelger*
- Jeg burde insett det for lenge siden ..
- Lenge før .. !
- Du vet ..
*Sukker*
- Lucy .. baby ..
- Ikke klandre deg selv ..
- Dette kunne du ikke noe for !

Lucy:
*møter skamfullt blikket hans*
-Jeg har ikke engang lagt merke til det.
*hvisker*
-Før nå...

Jonathan;
- Det var kanskje dette som måtte til ..
- Selv om det kunne godt vært noe helt annet ..
*Gremmes ved tanken*
*Har sett filmen han og*
- Hun blir bra igjen.

Lucy:
*nikker*
*kjenner først nå at hun skjelver over hele kroppen*
-Takk..
*ser stille opp på ham*
-Jeg hadde aldri klart det alene
*tørker fort kinnet igjen*

Jonathan;
- Jeg er her nå ..
*Kysser pannen hennes*
- Jeg skal ikke dra ..
*Holder henne tett til seg igjen*
*Vugger henne sakte*
- Jeg elsker deg høyt og vil ikke at det skal skje noe med deg heller ..
*Hvisker spakt*

Lucy:
*trenger å høre det nå*
*kjenner hjertet hans dunker mot hånden sin*
-Jeg elsker deg så mye.
*hvisker mot nakken hans*
-Aldri forlat meg igjen

Jonathan;
- Aldri ..
*Kysser henne lengtende igjen*
*Løfter haken hennes og ser henne inn i øynene*
- Jeg blir aldri å forlate deg igjen ..
*Kysser henne mykt*
- Aldri ..
*Hviler pannen sin til hennes og lukker øynene*

Lucy:
*flytter armene opp rundt nakken hans*
*klemmer seg hardt mot ham*
-Takk
*hikser lett igjen*
*vet ikke helt hva hun takker for, men er så glad for at han er der akkurat nå*

Jonathan;
*Smiler kort*
*Kysser henne en siste gang*
- Jeg som burde takke deg ..
- For at du har holdt ut med oss hele tiden ..

Lucy:
*smiler spakt og tørker kinnene sine*
-Vi er jo gift, er vi ikke..?
*stryker hånden over kinnet hans også*
*kysser ham flyktig*
-Flytt inn igjen?

Jonathan;
*Humrer*
- Jeg tror det ..
*Kysser knokene hennes*
*Smiler skeivt*
- Er du sikker .. ?
*Ser spørrende på henne*

Lucy:
*innsett at hun ikke strekker nok til alene lenger*
*nikker*
-Ja.
*smiler svakt*
-Om du vil da.