Harry Potter Rollespill 142

Zekiye;
*Hikster høyt der hun sitter*
- Åh gud hvor jeg hater deg .. !
*Presser hånden hans til leppene sine*
*Klemmer hardt om den*
- Du lovde meg ! .. ungene ..
*Snufser*

Therana:
*kjenner en klump i magen vokser*
*selv vonde minner med ham*
*kan ikke tenke seg hvordan det er å sitte i Zekiyes sko*

Zekiye;
- Hvordan kunne du gjøre dette mot oss .. ?
*Blir sittende lenge i taushet*
*Blir bare sittende og se på ham*
*Har staven parat*
*Svelger hardt*
*Sitter og tenker på det Therana sa*
*Vet at eliksiren fungerer*
*Så henne drikke den*
*Villig til å gjøre ett forsøk*
*Bøyer seg frem*
*Legger leppene nesten til*
*Lukker øynene*
*Kysser ham fort og reiser seg*
- Selvfølgelig fungerer det ikke .. !

Nicholas:
*åpner øynene*
*Smaler øynene mot henne*
- Kiye..?
*en svak hvisking*

Delia:
*legger hendene til Adrians kinn*
*må se etter for å se at det virkelig er ham*
*klemmer sønnen hardt*
-Åh, så godt å se dere igjen.
*smiler varmt når hun får Isabells armer om seg igjen*
*stryker henne over håret*
-Han er her et sted.
-Vi finner ham sikkert.

Isabell;
*Nikker*
*Smiler stort*
- Kan vi gå å finne ham ??
*Folder hendene*

Zekiye;
*Stivner til*
*Svelger hardt*
"Du hører syner Kiye"
*Snur seg mot ham*
- Nic ... ?
*Kjenner tårene kommer for fullt igjen*
*Synker ned og omfavner ham*
*Hulker sårt nok en gang*

Delia:
*smiler svakt*
-Kanskje senere, Isabell.
*stryker henne over håret*
-Jeg er sikker på at mamma kanskje vil ta en dusj?
*titter opp på Ruby*
-Hvor har dere vært?

Ruby;
*Smiler lett*
- England, london.
- Før vi for en liten stund siden ble dratt med til gudene vite hvor .. !
- Ærligtalt så ..
*Sukker og ser opp på Adrian og så tilbake*
- Jeg er veldig glad for at alt dette er over.

Adrian:
-Jeg også.
*stryker Daniel over håret*
*ser opp på moren*
-Vi må snakke senere.
*smiler kort*
-Og du, Isabell..
*griper tak i datteren*
-Skal ha deg et bad!

Therana:
*hulker sårt inn i hendnene sine*
*orker ikke stå og se på lengre*
*forsvinner bak i gangene*

Nicholas:
- Kiye...
*hvisker sårt*
*klemmer om henne*
*utrolig svak, men i live*

Nadya:
*kommer hjem med Abraxas?*

Abraxas:
*forsikret seg om at foreldrene og Sina hadde det bra før han dro*
*så ikke hvor det ble av Christine, og kunne ikke finne henne heller*
*legger armen om Nadya og klemmer henne lett*
-Går det bra?
*kysser pannen hennes idet han ser ungene løper rundt i huset*

Nadya:
*smiler fort opp mot ham*
*trekker ham ned i et enda et kyss*
- Veldig..
*hvisker sårt*

Abraxas:
-Det er over..
*smiler varmt*
*stryker Alexander over pannen med pekefingeren*

Nadya:
*smiler varmt opp mot ham*
*smiler ned til sønnen*
- Nå skal du få sove i den egen seng..
*kysser pannen hans*

Abraxas:
-Han husker sikkert ingenting uansett.
*flirer lavt og kysser kona raskt*
*hører trillingene herjer ovenpå*
*sukker*
-Jeg skal gå og legge dem
*smiler svakt og stryker forbi henne*

Nadya:
*virkelig skutt gullfuglen*
*smiler varmt etter dem*
*går og legger yngstesønnen*
*uendelig godt å være hjemme med dem igjen*

Abraxas:
*får lagt barna og bredd over dem*
*kommer ned til kona*
-De vil at du skal synge.
*flirer skjevt*

Nadya:
*Smiler varmt og går opp med ham*
*flirer ned til ungene*
- Hva skal jeg synge da..?
*ser ned på døtrene*
*smiler varmt til Max*
*skjuler hemmeligheten*

Max:
*kommet seg opp på fanget hennes*
*lener hodet mot brystet hennes*
*glipper med øynene og hvisker*
-Den du alltid synger, mamma.

Nadya:
- Ok vennen min..
*smiler varmt ned mot ham*
*kan ikke forstå at faren hans er død*
*begynner å synge*

Abraxas:
*vet heldigvis ingenting*
*sitter med jentene på fanget*
*ser de holder på å sovne allerede*
*smiler varmt mot Nadya*

Nadya:
*ville vanligvis fått dem nedi senga*
*men blir sittende med dem til de sovner på fanget denne gangen*
*ser sårt på Xas*
*smiler varmt*
- Jeg tror de sover..
*hvisker*

Abraxas:
-Ja..
*ler lett*
*legger døtrene over på sengen og brer dynen over dem*
*ser Nadya bærer Max over i hans seng*

Nadya:
*kysser pannen hans*
*lukker øynene*
*takknemmelig for at ingen vet*
*går rolig ned med Abraxas*
- Godt å være hjemme..
*hvisker*

Abraxas:
*holder armene om henne*
-Veldig.
*smiler varmt og stryker henne over ryggen*
-Det føles som om det er evigheter siden vi dro