Harry Potter Rollespill 146

Christine;
*Kommer seg helskinnet ut og kan fritt immivere hjem*
*Lettet når hun kommer så langt*
*Men vet det venter en ildsint Adrian der*
*Kan ikke gi slipp på ham helt enda*
*Må ha hjelp til å få tilbake Isabells hukommelse*
*Finner det best å lamme Isabell før hun går inn*
- Adrian .. ?
*Skyver døren til soverommet opp*

Adrian:
*sitter fremdeles kneblet og bundet*
*ser kaldt opp på henne*
*venter på at hun skal slippe ham løs*

Christine;
*Har staven parat om han skulle finne på noe*
*Løsner ham*
*Biter seg nervøst i leppa*
- Du må hjelpe meg ..

Adrian:
-Så du klarte det altså?
*strekker på ryggen og reiser seg*
*rister oppgitt på hodet*
-De kommer til å finne deg, Christine.

Christine;
- Nei !
- For du skal hjelpe meg, ikke sant ??
- Vi skal klare dette !
*Ganske så bestemt*
- Såfremt vi får hukommelsen henes tilbake så er det ingen som kan stanse oss !

Adrian:
*sukker tungt*
*gnir seg i nakken med hånden*
-Hvor er hun?

Christine;
- Hun er på stuen.
- Jeg ..
*Kremter*
- Lammet henne.
*Unngår øyekontakt*

Adrian:
-Selvfølgelig gjorde du det..
*sukker tungt*
*drar hendene over ansiktet*
-Greit
*følger henne med ut til stuen*
*ser ned på Isabell og kneler ved henne*
*stryker henne over håret*
-Du er helt sikker på at du klarer dette?
*ser på Christine over skulderen sin*

Christine;
*Nikker*
- Bare gjør det.
*Veldig utolmodig*
- Blir hun å huske alt som har hendt ?
- Jeg mener, den tiden jeg ikke har vært her for henne ?

Adrian:
-Jeg vet ikke.
*trekker på skuldrene*
-Jeg vet ikke hva hun blir å huske.
*stryker Isabell gjennom håret*
-Greit..
*sukker og gjør seg klar*
*fikser og tryller med minnet hennes*
-Nå må vi bare vente til hun våkner

Christine;
*Nikker kort*
*Svelger hardt*
*Vet ikke helt hvor hun skal gjøre av seg*
*Synker ned i stolen*
- Vente ..

Adrian:
*setter seg ned*
-Oppdaget de deg?
*titter over på henne*

Christine;
*Nikker stille*
*Ser ned i hendene sine*
- Din mor .. oppdaget meg.
- Men jeg var sterkere.
*Smiler kort*

Adrian:
*smiler svakt*
-Ja, vel..
*sukker svakt*
*tar hånden hennes forsiktig*
*klemmer den godt mellom sine*
-Jeg blir her til hun våkner
-Så må jeg dra.

Christine;
- Du lover å ikke fortelle dem hvor vi er ?
*Ser bedende på ham*
- Jeg kan ikke leve uten henne lengre ..

Adrian:
*rister på hodet og smiler svakt*
-Selvfølgelig ikke.
*stille en stund*
-Hva skal du gjøre når hun begynner å spørre etter meg?

Christine;
- At du hadde dine plikter.
*Ser ned på Isabell*
- Du du ikke kunne bli med oss, og vi ikke kunne bli med deg ..
- Men at vi blir å se hverandre en dag.
*Ser opp på Adrian*

Adrian:
*nikker stille*
-En dag.
*smiler spakt*
*det eneste håpet han har å klynge seg til nå*
*løfter hånden hennes opp og kysser den mykt*

Christine;
*Smiler kort*
- Ja ..

Isabell;
*Begynner å kvikkne til*
- Mm ..
*Kjenner hodet ikke følger helt med*
*Virkelig kvalm og dårlig*

Adrian:
*tar seg friheten til å kysse Christine på nytt før de slipper hverandre*
*stryker Isabell over hodet*
-Isabell?

Isabell;
*Vrir og snur på seg*
*Ynker og klager*
*Får farens armer om seg*
*klamrer seg fast til det første hun får tak i*
*Hulker sårt*
- Det er så vondt i hodet ..

Christine;
*Ser sårt på dem*
*Viste ikke at det var slik det skulle bli*
- Hva har du gjort Adrian ??

Adrian:
*stryker Isabell over hodet*
-Så så.
*ser opp på Christine*
-Har du smertestillende?

Christine;
*Veldig skeptisk når hun prater farens morsmål til ham*
*Biter seg i leppa og reiser seg*
*Går for å finne noe til henne*
*Skjelver på hendene idet hunn går i medisinskapet*
*Finner brusepulver og legger det i vann*
*Kommer inn til dem igjen og rekker Adrian glasset*
- Fungerte det ikke .. ?
*Ser sårt på ham*
*Redd hun har mistet veslejenta si for alltid*

Adrian:
*trekker på skuldrene mot Christine*
*tar imot glasset*
*trekker seg litt unna Isabell*
-Se, skatten, mamma er her..!
*prater på engelsk med henne nå*

Christine;
*Ser håpefullt ned på Isabell*
*Smiler spakt*
- Hei ..

Isabell;
*Ser opp og møter morens blikk*
- Mamma .. ?
*Glemmer nesten alt av hodepinen*
*Kaster seg over i hennes armer*