Harry Potter Rollespill 146

Adrian:
*slipper Isabell og ser henne løpe inn i Christines armer*
*reiser seg*
*legger armene i kors over brystet*
*betrakter dem med varme i blikket*

Isabell;
*Har savnet henne*
*Vet dem ikke har vært sammen på en stund*

Christine;
*Kan ikke holde tårene tilbake*
*Er ubeskrivelig lykkeli*
*Ser opp på Adrian*
*Mimer*
- Takk ..
*Smiler varmt*

Adrian:
*rister stille på hodet*
-Ingen årsak.
*trekker seg rolig bort fra dem*
*på tide å dra hjem*

Christine;
*Blir bare sittende og kose med henne*
*Glemmer nesten tid og sted*
*Er klar for å være der hundre prosent for henne*
*Vil aldri gi henne fra seg noen gang igjen*

Isabell;
- Men jeg har fremdeles vondt i hodet ..
*Hører moren le, men forstår ikke hvorfor*
*Får glasset av henne og drikker villig*

Adrian:
*vet han har gjort det rette*
*men savner dem fra det øyeblikket han snur seg*
*drar tilbake til Syria*
*blir sjekket om det virkelig er ham når han kommer til borgen*

Ruby;
*Ble helt ifra seg da hun fikk høre hva som var hendt*
*Kjenner det gjør henne rasende*
*Og det ikke bare på Christine*
*Skal konfrontere Adrian når han kommer*

Adrian:
*blir sluppet inn*
*ser Ruby står klar idet han åpner døren*
-Hei skatt
*smiler kort*

Ruby;
- Hvor er Isabell ?
*Står med hånden i siden*
*Er ikke blid*

Adrian:
*sukker tungt*
-Hun lammet meg og kneblet meg
-Nå er de dratt
-Jeg aner ikke hvor..
*virker veldig lei seg*
*og er det også*
*tviler på at han noensinne vil se dem igjen*

Ruby;
- Du oppsøkte henne !
*Virkelig rasende*
- Du gav meg ett løfte !

Adrian:
-Hun er moren til barnet mitt!
*lei av å bli sjefet rundt*
-Og ser du ikke at jeg fremdeles er her?!
-Sammen med deg og barna våre!

Ruby;
*Biter kjeven sammen*
*Mester i å tøye strikken*
- Har du tenkt å lete etter henne ?
*Hever brynet mot ham*
*Legger armene i kryss*

Adrian:
-Nei.
-Jeg har mine plikter, ansvar og kone her.
-Det er her jeg hører hjemme.
*like alvorlig*

Ruby;
*Fnyser*
*Snur seg og går inn på oppholdsrommet*
- Jaja, da slipper vi det maset .. !
*Synker ned i sofaen*

Adrian:
*biter kjeven hardt sammen*
*går forbi henne og inn for å se til Daniel*
*må minne seg på hvorfor han kom tilbake*
*smiler svakt når han ser sønnen strekker armene opp mot ham*
*løfter ham opp og trykker ham mot seg*
-Sover du ikke ennå..?

Ruby;
*Stryker hånden over magen*
*Sukker oppgitt og rister på hodet*
*Kjenner det er likegreit at det ble slik som det ble*
*Vet Daniel får retten*

Adrian:
*kommer inn til Ruby med ham*
-Jeg er skuffet over at du trodde jeg ville dra fra dere.

Kristy:
*skal holde seg unna Kiye og gi ungene hennes fred*
*synes nok er nok*

Enya:
*sitter hjemme og strikker på skjerf til ungene*
*rynker pannen svakt*
*hører knirking fra Athers rom i andre etasje*
" Der er det nå låst...? "
*reiser seg sakte og går opp trappen*
*har staven i baklomma*

Therana:
*livredd for at han skal tro det*
*vil så gjerne være med ham, var overbevist om at det var det hun ville*
*kjenner hun ikke klarer å holde tårene borte*
*gråter stille inn i dyna*
*vet dette har ødelagt så mye*

Abraxas:
*holder om henne*
*stryker nesen over kinnet hennes*
*lar henne få ut det hun trenger å få ut*
-Jeg er her for deg.
-Uansett hva du vil gjøre.

Larissa:
*trøster og passer på Sina til hun sovner*
*brer over henne og Angela der de ligger og snorksover på gjestesengen*
*går ned igjen til Salem*
*smiler kort*
-De sover.
-Tusen takk.

Therana:
*tørker tårene bort*
*hikser sårt*
- Værsåsnill og ikke hat meg..
*skjelver der hun ligger*
- Jeg elsker deg.!

Salem:
*smiler fort mot henne*
- Ingen årsak.. jeg er bare glad det gikk bra..
*nikker mot stolen ved siden av seg*
*heller oppi kaffe til henne*

Abraxas:
*sukker*
-Hysj, jeg hater deg ikke.
-Slapp av, Therana.
*trekker håret unna ansiktet hennes*
-Jeg elsker deg også.

Larissa:
*setter seg ned til ham og tar takknemlig imot koppen*
-Kan jeg bare stille deg et spørsmål?
*titter raskt på ham*
-Har Sencario vært her?

Therana:
*hikser stille*
*prøver å roe seg ned, vil ikke at ungene skal våkne*
*men kjenner hun er utrøstelig*
*rister stille på hodet*
- Det gjør bare så vondt..
*hvisker*

Salem:
*rynker pannen sakte*
- Din ektemann..?
*hever øyenbryne*
- Nei.. han har ikke det.
*varmer hendene på koppen*

Abraxas:
*nikker stille*
-Vi er i nesten samme situasjon her.
*smiler sapkt*
-Jeg vet hvordan du har det.

Larissa:
*rynker pannen lett*
-Han sa han hadde vært her..
*nipper til kaffen og sukker*
-Ikke ektemann noe særlig lenger.

Therana:
*nikker sårt*
*hikser*
- Og at noe slik skulle skje med deg, du er verdens snilleste person..
*snufser*
- Du fortjener så mye bedre..

Salem:
*hever øyenbryne nysjerrig*
- Neivel...
- Jeg.. beklager.
*smiler trist*

Abraxas:
*smiler stramt*
-Jeg skjønner ikke hvordan pappa klarte å tilgi mamma, for dette er faen meg vanskelig.
-At Max ikke er min..
*rister på hodet*
-Ja, jeg vet hva du kommer til å si..
*sukker*
-Det alle sier. Men det er ikke det samme lenger.

Larissa:
*rister stille på hodet*
-Sencario har det med å alltid klandre meg, alltid skyve ansvaret for at ting går galt over på meg
-Denne gangen mente han at jeg og deg..
*ser kort på ham*
-Ja...