Harry Potter Rollespill 170

Nathalie:
*ser kort på ham*
*ser ned på ungene og klemmer om dem*
*kysser pannen deres*
*sukker stille*
- Takk for at dere slapp oss inn..
*ser ungene spiser med stor iver*

Fiona:
-Ja..
*smiler svakt og holder brettet foran magen*
-Veni, et ord?
*får henne med ut på kjøkkenet*
*slår armene ut*
-Hva gjør vi?

Veni:
*smiler stramt*
*nikker kort og går etter henne*
- Jeg aner ikke.
*biter seg i lippa*
- Låne dem hytta?
*trekker på skuldrene*
- De virker jo desperate

Fiona:
-Kanskje.
-Vi kan ikke akkurat ha ham her når Jesper kommer
-Så du de små på Xas' arm?
-Prikk lik vår..!
*lener pannen mot konas skulder og sukker*

Veni:
- Ja jeg så det..
*flirer*
*klemmer lett om henne*
- Jeg tror nok det er best..
*smiler fort*
- Det er nok best..
*nikker igjen*

Adrian:
*ser frustrert på henne*
-Hva er det du prater om?
*river brevet ut av hånden hennes og skummer nedover*
*biter kjeven hardt sammen*
-Christine..
*ser opp på henne*

Fiona:
-Ja..
*klemmer om henne igjen og biter seg i leppa*
-Det høres ut som at han er i skikkelig trøbbel denne gangen.

Abraxas:
*ser at ungene spiser godt*
*ser over på Nathalie som ser ut som at hun er i sjokk*
-Går det bra med deg?

Veni:
*sukker stille*
- Desto bedre er det at de drar med en gang..
- Ingen finner dem i ørkenen.
*smiler fort ned mot henne*

Nathalie:
*vet ikke helt hva hun skal svare*
*biter kjeven sammen*
- Har dere fått i dere mat..?
*smiler fort*
*reiser seg og setter seg ned ved siden av ungene*
*med ryggen til Xas*

Fiona:
*sukker lavt*
*nikker stille og trekker seg fra henne*
-Du får si det.

Abraxas:
-Alt skjedde så fort.
*ser på ryggen hennes og rynker pannen*
-Du ville vel ikke bli der, ville du?

Veni:
*smiler fort*
- Ja.. kom..
*blunker fort*
- Kom..
*går rolig inn*
- Dere kan få låne hytta..
*ser over på Abraxas*
*smiler fort*
- Den ligger langt borte

Nathalie:
*skal til å svare ham*
*men sier ingenting*
*biter kjeven sammen*
*ser kjapt opp på Fiona*
*smiler stramt*
- Takk

Christine;
- Denne gangen må du lengre ut på landet med løgnene dine Adrian .. !
- Hvordan kunne du ??!
*Kjenner alle følelsene vil ut samtidig*
*Går ut på gulvet*
- Du viste det !!
*Peker mot døren*
- Hvorfor .. faen Adrian !!

IM: eg går og legge meg eg nå ( sto opp kl 7... yeeey) x)

Fiona:
*ser at Abraxas først blir litt satt ut*
-Med tanke på Jesper og alt så...
-Det er kanskje best.
*smiler forsiktig*

Abraxas:
-Nei, nei klart det!
-Tusen takk uansett.
*reiser seg opp fra sofaen*
-Dere er fantastiske.

Adrian:
-Christine, jeg..
*sukker tungt*
*kommer ikke til mellom alle utbruddene hennes*
-Christine, du vekker barna.

Veni:
- Vet det vel
*flirer*
*setter brillene opp på nesen*
*blunker fort*
- Bare hyggelig... at vi kan hjelpe

Nathalie:
*smiler forsiktig*
*ser ned på ungene*
- Da blir vi trygge

IM:   

Abraxas:
*kommer bort for å gi dem begge klemmer*
*smiler raskt*
-Så, hvor er denne hytten?

Christine;
*Kjenner tårene strømmer for fullt*
- Vi er tydeligvis bare en vits for deg .. !
*Klarer ikke være i samme rom som ham*
- Jeg .. nei !
*Kaster armene i været og forlater ham der inne*

Adrian:
-Hei, vent!
*kommer seg opp raskere enn svint*
*slenger morgenkåpen sin om seg og skyndter seg etter*
-Christine!

Christine;
*Har staven sin rettet mot ham idet han rekker stuen*
- Jeg tar barna med meg til England.
*Grav alvorlig*
- Så får du si hva du vil, men denne kommer du deg ikke unna.

Adrian:
*hever begge hendene*
-Du kan ikke gjøre det.
-Tvillingene er nettopp født
-De er mine barn også!

Christine;
- Barn som nå risikere livet på grunn av din naive holdning !!
*Puster tungt*
*Kjenner det nesten går rundt for henne*
- Og for hva ??!
- Makt og penger ?!
- Jeg er skremt, det er jeg virkelig ..

Adrian:
-Du setter Isabell i en reell fare om du tar henne med deg.
-Lúkas er etter henne. Alvekongen.
-Han er etter både henne, Theodin og Alexander, din bror sitt barn.
*ser rolig men alvorlig på henne*

Christine;
- Hvorfor forteller du meg dette nå, og ikke da jeg spurte deg ?!!
*Tramper frustrert i gulvet og legger hendene til ansiktet*
- Om du bare ante .. !!

Adrian:
-Om jeg bare ante hva da?
-Hm?
*ser spørrende på henne*
-Jeg prøvde å skjerme deg, og Isabell!
-Jeg ville ikke at du skal være nervøs.

Christine;
*Kjenner det ble for mye*
- England .. så får du prøve mine sko ..
*Holder seg for munnen for å kvele ett hikst på vei til barneværelset*
*Klarer ikke være der ett sekund lengre*

Adrian:
*prøver å gå etter henne*
*får en dør rett i ansiktet*
-Christine...
*lener pannen mot det kalde treverket*
-Christine, unnskyld. Vær så snill, ikke dra.

Christine;
*Låser ham ute*
*Har bestemt seg*
*Vekker en meget søvnig Isabell*
- Vi skal til bestemor ..
*Pakker på henne morgenkåpen*

Isabell;
*Holder på å sovne av igjen*
*Men lar moren styre på*

Christine;
*Kaver og stresser seg imellom*
*Svinger med staven og pakker kun det mest nødvendige*
*Får også montert tvillingvognen og lagt Caspian og Andrine nedi*
- Shh ..
- Isabell, kom hit ..
- Nå drar vi.