Harry Potter - New and Improved

Ivory:
*nikker stivt og lukker døren*
*sukker stille*
- Vi trenger å prate.. men kan vi gjøre det i morgen kveld?
- Det.. det trenger ikke ødelegge for den store dagen som kommer i morgen og vi må sove..

Abraxas:
*kjenner han får et sug i magen*
- Jeg vil heller prate nå.
- Jeg skjønner ikke hva som skjer med deg Ivory.
- Og når du bare går når jeg prøver å finne ut av hva som er galt..
*ser fortvilet på henne*

Ivory:
*presser lippene sammen*
*senker blikket og blunker de bort*
*svelger hardt*
- Alle mennesker er gode.. men de har også sin funksjon.
*løfter blikket mot ham*
- Jeg tenkte at.. hvis jeg ikke var så mye tilstede nå så gikk det greit.. du snakker jo med Therana igjen og.. kan få trøst og samtaler der..
*innser det ikke gir mening hos ham*
- Jeg er gravid Xas..

Abraxas:
*ser bare enda mer forvirret ut når hun begynner å prate*
*men går umiddelbart opp et lys for ham når hun sier det siste*
- Er du?
*reiser seg fra sengen*
*er plutselig et stort smil*
- Er du sikker?
*legger hendene om henne*

Ivory:
*smiler fortvilt*
- Ja..
*skjelver i stemmen*
- Det var ikke meningen.. jeg er bare så redd..!
*hulker inntil ham*

Abraxas:
- Åh...
*mister smilet med en gang*
*pakker armene om henne*
*knuger henne tett til seg*
- Det skjønner jeg.
- Det skjønner jeg...
*kjenner tanken demrer for ham og blir med en gang mer urolig*
- Har du vært redd for å si det til meg?

Ivory:
*hulker*
*nikker inntil brystkassen hans*

Abraxas:
*svelger hardt*
- Shit. Sorry at du følte det sånn
- Jeg vil at du skal kunne si alt til meg.. og ikke være redd for hva jeg skal si
*stryker en hånd over ryggen hennes*

Ivory:
- Jeg visste du ville bli glad..
*hvisker*
- Men også bekymret.. og redd..
- Og du måtte være sterk nå... jeg ville ikke være grunnen til å dra deg ned

Abraxas:
- Du drar meg aldri ned.
*trekker henne litt fra seg*
*kysser pannen hennes*
- Vi fikser dette.
- Men da må vi være åpne med hverandre!
- Jeg kan ikke lese deg som en åpen bok, Ivory.
- Og når du prøver å stikke av hver gang jeg spør deg om noe..
- Det er skikkelig frustrerende

Ivory:
*føler for å forsvare seg men holder seg tett*
*nikker stille*
*stryker ham over brystkassen*
- Ja..

Abraxas:
*ser ned på henne*
*føler av en eller annen grunn at beskjeden ikke går helt inn*
- Jeg elsker deg.
*lar en hånd finne magen hennes*
- Uansett

Ivory:
*løfter blikket mot ham*
- Jeg elsker deg også..
*kjenner tårene ennå siler*

Abraxas:
*løfter begge hendene og tørker kinnene hennes*
*smiler spakt*
*kysser pannen hennes fort igjen*
- Vet du hvor langt du er på vei...? Kan umulig være mye?

Ivory:
*rødmer kraftig*
- Det skjedde rett etter at jeg mistet..

Abraxas:
*smiler forsiktig*
- Ah..
*stryker en hånd over kinnet hennes og inn i håret*
- Er du glad?

Ivory:
*vet ikke helt hva hun skal svare*
- Jeg vet ikke..
- Jeg er bare så redd.. noe sier meg det går galt denne gangen også.
*klarer ikke møte blikket hans*

Abraxas:
- Det kan vi ikke vite.
- Men jeg skjønner det.
*nikker*
- Det var en traumatisk hendelse for deg..
*merker at hun er unnvikende*
*kjenner det fortsatt sårer ham*

Ivory:
*smiler sårt*
- Jeg hater å ha holdt det skjult..
- Men du har vært så stresset..

Abraxas:
- Jeg har kanskje det..
- Det blir bedre snart
*smiler fort*
- Når vi får et eget sted.. og jeg ikke trenger å bekymre meg like mye for de fire eldste

Ivory:
- Derfor jeg ikke ville si noe ennå..
*ser sårt på ham*
- Unnskyld

Abraxas:
- Så du ville gå med bekyrmingen din alene istedet?
*smiler lettere oppgitt*
- Ivory..
*sukker*

Ivory:
- Du har nok å ta deg av..
- Unnskyld
*ser sårt opp på ham*
- Jeg skal ikke gjøre det igjen

Abraxas:
*rister på hodet*
- Det går bra..
- Jeg skjønner du prøvde å skjerme meg
- Men jeg hadde taklet dette

Ivory:
*skjemmes og skammes*
*klemmer seg inntil ham*
*presser lippene sammen*
- Det var godt å si det
*føler seg fryktelig egoistisk med å innrømme det*