Harry Potter - New and Improved

Morten:
- Veldig
*humrer*
- Søt liten jente..
*drar fingeren over nesen hennes*
*ser det begynner å stimle til mennesker utenfor Karstens og Emmelines telt*
- Nysgjerrige folk..

Noira:
*hever blikket mot teltet deres*
- Er de for å hjelpe eller?
*rynker pannen*
- De sto ikke slik utenfor teltet vårt med Louie?

Morten:
- Joda
*ser på henne med et lite smil*
- Men en sønn av Karsten, den eldste..
- Det har man ventet lenge på

Noira:
*hever øyenbrynet*
- Joda..
- Han er vel bestefar alder egentlig
*flirer litt*
- Stakkars Em..
*ser mot teltet*

Morten:
- Ja kanskje
*flirer*
*nikker stille*
- La oss håpe det går bra
- De trenger ikke mer ulykke nå i tillegg til Terina

Noira:
- Det er jo sykt at hun lever sånn egentlig
*ser mot Dina*
- Den jentungen der har sterke krefter!
- Og Terina har jo ingen..

Morten:
- Ja..
*nikker stille*
- Det er sant.
- Hun må komme seg
- Mamma kommer seg
*smiler svakt ned til Dina*
*snur på hodet når de hører skrik fra Emmeline*

Noira:
- Å dette kan jeg ikke høre på..
*mumler en våde*
*puster tungt ut når en etterie slår til*
*hører Louie grynter til, så legger ham til brystet*
*puster seg sakte igjennom ammingen*

Morten:
*lurer på hvor blek Karsten er akkurat nå*
*vugger stille på Dina mens Noira ammer*
- Hvordan er din form?

Noira:
- Gi meg to minutt..
*peser frem svaret*
*sukker tungt ut når rien slipper*
- Greit… men etter riene er faen så vonde!
*smiler kjapt*
- Du må bare gå inn til dem.. jeg kan være med babyene jeg

Morten:
- Sikker?
*ser skeptisk på henne*
- Kan be Alexander komme inn i så fall
*hever et bryn*

Noira:
- Det går fint
*smiler kjapt*
- Jeg skal håndtere det.
*rekker ut armen mot ham for å overta Dina*

Morten:
- Javel..
*legger Dina forsiktig ned*
*smiler fort*
- Har hatt tvillinger før du
- De sover.. sovnet akkurat, så de sover nok en stund
*blunker fort og går*

Noira:
*smiler skjevt mot ham*
*får en uggen følelse i det han går*
- Værsåsnill la det gå fint med Em..
*hvisker for seg selv*

Karsten:
*står vettskremt på sidelinja*
*hører Emmeline bare skriker og vil for alt i verden stanse lyden*
*hører Olgya og flere av kone kjefte seg imellom for å finne noe å gjøre*

Morten:
*legger hånden mot Karstens skulder*
- Hvordan går det?
*klemmer fort om den*
- Kommer han noe vei?
*ser mot Olgya*

Karsten:
*skvetter i det Morten tar i ham*
*rister på hodet*
- Han er for stor..
*ser skremt på broren*
- Han kommer ikke ut..

Emmeline:
*kjenner håret klistrer seg svett til pannen*
- Vær så snill..
- Åpne meg om dere må, men få han ut
*gråter enda*
*kan føle at noe ikke er riktig*

Olgya:
*løfter blikket mot Morten*
- Kan du hente drømmestøv..?
*ser sårt ned mot Emmeline*
- Det blir keisersnitt kjære.
- Elias er litt av en stor baby.. og du er trang i bekkenet

Emmeline:
*ser Morten forsvinner like fort som han kom*
*nikker*
- Takk..
*peser*
- La det skje fort..!
*gråter sårt enda*
- Han har det ikke bra nå
*stryker seg over magen*

Olgya:
- Han har det bra Emmeline.
- Du får han snart over i armene dine.
*smiler varmt*
- Karsten..
- Karsten!
*ser han smeller i gulvet*
*sukker oppgitt*
- Selvfølelig.. svære mannen…
*mumler*
- Takk Morten.. og få liv i broren din!

Emmeline:
- Åh Karsten..!
*kjenner tårene bare renner*
- Få ham opp igjen
*hulker*

Morten:
*rekker drømmestøvet til Olgya*
*setter seg ned på huk og rister i Karsten*
- Hei.. sønnen din skal komme nå
- Det vil du ikke gå glipp av

Karsten:
*ser forskremt på Morten når han kvikner til*
*setter seg sakte opp*
*hører Emmeline har sluttet å skrike*
*reiser seg sakte*
*ser Olgya står med tryllestaven mot Emmelines mage*
*finner hånda hennes og klemmer til*

Emmeline:
*prøver å ta seg sammen og være rolig*
*vet at også Karsten trenger det*
*men kjenner at hun er blek*
- Snart er han her, elskling..

Karsten:
*smilet tappert mot henne*
*klemmer hardt om hånda hennes*
*hører brått et barneskrik så høyt at han kvepper*
*løfter blikket mot Olgya*

Emmeline:
*hører det mest nydelige skriket hun har hørt noensinne*
*smiler blekt*
- Åh..
- Sønnen vår..
*hvisker før øynene ruller tilbake*