Harry Potter - New and Improved

Noira:
*kjenner angsten griper om hjertet*
*presser lippene sammen*
- Hva.. hvorfor ser du så nervøs ut!?
- Hva skjedde?!
*må sette kaffikoppen fra seg*

Karsten:
- Hun har fått det skikkelig hun..
*stryker henne rolig over ryggen*
- Uff..
*stryker den andre hånda over kinnet hennes*
*kysser tinningen hennes forsiktig*
- Det gir seg nok..

Morten:
- Jeg liker jo selvfølgelig ikke at du ikke husker flere timer fra gårsdagen
*ser alvorlig på henne*
- Du husker ikke.. natten engang?

Emmeline:
*nikker stille*
- Håper det..
*kjenner hun får en ny klump i halsen*
- Gårskvelden er skikkelig utydelig
- Det er ikke bra, er det vel?

Noira:
*sukker oppgitt og redd*
*svelger hardt*
- Nei!
*ser kjapt på kaffikoppen og tar en slurk*
*skjelver på hendene*
- Hva skjedde da?
*begynner å gråte*

Karsten:
- Nei.
*hører Noiras utfall*
- Du fant deg piller og ga Noira en med..
*fortsetter å stryke henne over ryggen men forblir stille*
*ser kjapt etter guttene*

Morten:
- Jeg fortalte deg navnet mitt.
*bøyer seg frem mot henne*
*ser bekymret på henne*
- Du skjelte ut Alexander på festen. 
- Og vi..
*kremter*

Emmeline:
- Å nei..
*piper*
- Stakkars Noira
*legger hendene foran ansiktet*
- Jeg prøvde ikke å gi til deg vel?

Noira:
*hører kun Alexander*
- Skjelte..hva sa jeg til Alex?
*svelger sårt*
*hulker*
- Herregud Morten..
*legger hodet i hendene*
*begynner å hyperventilerer*

Karsten:
- Nei meg ville du bare danse med..
- Og at jeg skulle kle av deg så du kunne sove.
*flirer skjevt*
*hever hånda og ser døra til Mortens værelse går igjen*
*smiler betryggende mot guttene*
- Men..
*setter blikket i henne*
- Du vet at du faen ikke skal kødde med det

Morten:
- Det er ikke så farlig.
*stryker henne over ryggen*
*biter kjeven hardt sammen*
- Det ordner seg.
- Han fikk greie på at du hadde fått i deg litt forskjellig. 

Emmeline:
*ser guttene sender blikk mot døren*
*men at de leker videre*
*hører hva Karsten sier og svelger*
*ser opp på ham*
*blir hardere i blikket når han prater til henne slik*
- Du begynte.. Du dopet meg ned.

Noira:
*puster skjelvent ut*
*lukker øynene og konsentrerer seg om pusten*
*kjenner tårene bare triller*
- Foran alle?
*gisper etter pusten mellom tårene*

Karsten:
- Det var nødvendig.
- I går kveld var fullstendig unødvendig.
*hever øyenbrynet*
- I går valgte du det.

Morten:
*skjønner ikke hvorfor hun blir så fra seg*
*ser stramt på henne*
*rekker henne et lommetørkle så hun kan tørke tårene*
*stryker henne over håret*
- Ja. At han var egoistisk, en dårlig far, satt Nathan og Noor sin fremtid på spill..
- Det ble ganske tyst rundt dere da.

Emmeline:
- Du tenker ikke at jeg hadde en grunn? 
*holder blikket hans*
- Jeg har det helt jævlig, Karsten
*hikser*
- Du hadde gjort det samme om du var meg.. det vet jeg

Noira:
*tar skjelvent lommetørkle*
*svelger hardt og prøver å roe seg ned*
*puster sakte ut*
*rister stille på hodet*
- Han kommer til å hate meg.
- Isabell kommer til å hate meg.. de kommer til å ta ungene Morten
*hører stemmen blir tynnere og høyere*
- Foran alle..

Karsten:
*mildner i blikket*
- Babe..
*stryker henne rolig igjennom håret*
- Sorry.. jeg blir bare ekstremt stressa.
- Det trigger så jævlig mye dritt hos meg..
*strekker kjapt på ryggen*
*holder henne tettere*
- Jeg vil bare du skal ha det bra.. og ikke få mer dritt enn du allerede har..

Morten:
- Det gjør de ikke.
*reiser seg fra stolen sin*
*setter seg på huk foran henne*
- Du..
*møter blikket hennes*
- Vi snakker med dem i dag, og sier unnskyld
- Har du noensinne tenkt på Alexander som en langsint type?

Emmeline:
*ser noe endres i ham og at han blir mykere*
*kjenner det endrer på noe hos henne også*
*tørker kinnet sitt*
- Unnskyld.
*hvisker*
*stryker ham på kinnet*
- Jeg skal ikke gjøre det mer.
- Det er et løfte

Noira:
*skvetter i det han setter seg foran henne*
*føler noe brått faller på plass*
*blir sittende helt tom i blikket*
- Jeg tror..
*svelger sårt*
- Jeg husker det nå.. det kommer nå..
*legger hodet i hendene*
- Du heter And… noe som rimer med Pandy.
*ser skrekkslagent opp på ham*
*rynker pannen*
- Andrej?

Karsten:
- Værsåsnill ikke gjør det.
*kysser henne mykt*
*klemmer henne tettere inntil seg*
*stryker henne over ryggen*
- La oss hjelpe hverandre heller..

Moren:
*smiler spakt av at hun husker*
*kjenner det er veldig rart å høre henne si det*
- Ja.. Det stemmer.
- Men du trenger ikke å kalle meg det.

Emmeline:
- Du trenger ikke hjelp med noe
*mumler*
*stryker ham over skjegget*
*smiler svakt til ham*
- Tulla.. Glemte hvor rævhål du kan være.

Noira:
*blir stille en stund*
*kaster et blikk mot hagen*
*svelger hardt*
- Unnskyld.. jeg freaka ut..
*drar hendene over ansiktet*
- Jeg vil bare ta en dusj

Karsten:
*begynner å humre*
- Kjerringhelvette..
*kysser henne forsiktig*
- Jeg elsker deg dit nek

Morten:
- Gjør det.
- Ny fest i dag.
*smiler blekt og reiser seg*
*rekker henne hendene så hun kan komme seg opp*

Emmeline:
*finner blikket hans*
*ser enda de trygge øynene hans*
*kjenner seg så ekstremt forvirret*
- Jeg elsker deg også.. Karsten
*smiler skjevt*

Noira:
*tar ikke hendene hans og reiser seg for egen maskin*
*går kjapt mot badet*

Karsten:
*ser sårt på henne*
*smiler skjevt*
- Du kommer til å finne deg til rette.. med meg.

Morten:
*ser etter henne*
*drar hendene over ansiktet*
*lar blikket gå mot hagen*
*ser Karsten og Emmeline har et øyeblikk*
*går stille ut og forbi dem mot sønnene*

Emmeline:
*legger hodet på skakke*
- Med Michal mener du?
*ser forskende på ham*
- Hvorfor får jeg ikke kalle deg det?

Karsten:
*hever blikket og ser Morten kommer alene*
*rister stille på hodet*
*ser rolig ned på henne*
- Fordi med det navnet så kan noen binde meg i forbannelser.
- Alver er helt like, visste du det?
*hever øyenbrynet*
- Det er noe vi har lært av dem

Emmeline:
*følger også Morten med blikket i et par sekunder*
*biter seg i leppa og ser tilbake til Karsten*
*rister på hodet*
- Det visste jeg ikke.
- Men jeg kan ingen forbannelser.. 
- Jeg kan si det når vi er alene?
- Jeg.. bare føler at det hadde gjort deg mindre fremmed.

Karsten:
- Når vi er helt alene.
*smiler kjapt*
- Jo det kan du..
- Trollbinder meg fullstendig
*flirer mot henne*

Emmeline:
*smiler litt*
*bøyer seg prøvende frem og kysser ham forsiktig*
- Michal..
*hvisker*
- Bare når vi er helt alene. Det er løfte nummer to.

Karsten:
- Åå det var digg å høre måten du sa det på
*humrer lett*
*kysser henne mykt*
*napper ertende i morgenkåpen hennes*

Emmeline:
*begynner å fnise*
*føler seg allerede mye bedre*
- Jeg vet om et sted vi alltid er alene..

Karsten:
- Javel?
*begynner å glise*
- Javel!
*løftet henne opp med seg*
*ler lurt og går inn med henne*

Morten:
*hører Emmeline hyler, og ser Karsten står oppreist med henne i armene*
*rister litt på hodet av dem, men må smile også*
*trekker Nathan inn på fanget sitt*
- Hva onkel Karsten gjør? Nei.. han bare skal leke litt med tante Em

Nathan:
*rynker nesen*
*flirer litt og ser etter moren*
- Mamma?
*ser kjapt opp på Morten igjen*
- Gråter mamma?