Harry Potter - New and Improved

Karsten:
*kjenner en uendelig lykke sprer seg i brystet, i det han ser Emmeline ruller med øynene og angsten griper ham*
- Emmeline!!

Morten:
- La farmor og Olgya ta seg av henne..
*legger armen om skulderen hans*
- Ta sønnen din nå
*dytter ham mot barnet*

Karsten:
*ser fortvilt på Morten*
*tar et skritt frem og får den skrikende sønnen i armene*
*stirrer etter Emmeline*

Bel:
*legger hendene over magen til Emmeline*
*lukker øynene og mumler*
*lar såret sys igjen*
*ser med rynket panne mot ansiktet hennes*
- Olgya..

Olgya:
*løfter blikket mot Emmeline*
*lar hendene stryke over og mot hjertet hennes*
*biter kjeven hardt sammen*

Morten:
*føler tiden står stille i et par minutter*
*hører bare Elias som skriker*
*trekker et kollektivt lettet sukk når de hører et klynk fra Emmeline*

Olgya:
*smiler kjapt*
- Der var du..
*sukker lettet*
- Ikke alle som tåler stjernestøv like godt..
- Kom..
*snur seg mot Karsten*
- Her er Elias

Emmeline:
- Hvor er han?
*hikser*
*føler seg helt omtåket*
- Åh Karsten, få se..

Karsten:
*legger Elias ned inntil henne*
- 58 cm og 5500 kilogram
*humrer stolt*
- Se.. han er så stor og fin Em

Emmeline:
- Åh..
*sluker ham med blikket*
*kan ikke tro at det er barnet deres*
- Den største babyen jeg har sett
*ser varmt på Karsten*

Karsten:
- Han er diger!
*gliser stolt*
*snufser sårt*
- Du er så fantastisk som har grodd ham inni deg

Emmeline:
- Du..
*ser rørt på ham*
*flytter blikket til sønnen igjen*
*ser han myser på dem*
- Hei Elias..
*tør ikke å bevege seg, kjenner det enda er vondt*
*men klarer å få kysset ham på pannen*

Karsten:
*setter seg ned på kne og holder gutten inntil Emmeline*
- Se på den vakre mammaen din..
- Du er heldig
*kjenner tårene pipler frem*
*kysser Emmelines panne og kinn og nese*

Emmeline:
*kjenner at han er våt i ansiktet*
*må svelge unna en klump i halsen*
*strekker på nakken og finner leppene hans*
*kysser ham mykt*
- Han ligner på deg
*smiler varmt*

Karsten:
*smiler fra øre til øre*
- Jeg er så stolt av dere
*kjenner tårene renner*
- Du er modig

Emmeline:
*ser rørt på ham*
- Og du besvimte bare én gang
*trekker på smilebåndet*

Morten:
*kremter så smått*
- Det er nok mange som vil se ham, Karsten
- Det står et hav av folk utenfor
*humrer*

Karsten:
- Ja bare en
*flirer*
- De får vente Morten!
- Var du ute med Louie med en gabg?!

Morten:
*flirer lett*
- Javel.. Jeg skal be dem vente
*strekker på nakken for å se nevøen*
- Nyt ham
*blunker fort og går ut*

Emmeline:
*løfter hånden sakte*
*stryker sønnen på kinnet*
- Så rart..
*hvisker

Karsten:
- Veldig..
*smiler varmt ned mot sønnen*
- Han er perfekt
*hvisker*

Emmeline:
*nikker*
*river blikket fra sønnen og til Karsten*
- Det var intenst
- Går det bra med deg..?

Karsten:
- Med meg ja
*ser varmt på henne*
- Hva med deg?

Emmeline:
*nikker*
- Eller.. ganske sår
*skjærer en grimase*
- Kanskje du kan hjelpe meg litt opp?
- Tror du jeg kan prøve å mate ham?

Karsten:
*ser spørrende mot Olgya*
*hever øyenbrynet*
- Du bør ligge litt..
*men hjelper henne likevel*
- Her..
*legger Elias til brystet hennes*

Emmeline:
*kjenner det er vondt og sårt*
*stønner lavt*
*men glemmer det når Elias begynner å spise*
*kjenner tårene hennes begynner å renne*

Karsten:
- Så utrolig herlig
*har armene sine om Emmeline*
*ser Olgya smiler stolt mot dem*
- Takk for at dere hjalp dem