Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*ser varmt på henne*
*husker veldig godt siste gangen de sa det til hverandre*
*kjenner det verker litt*
- Jeg er glad i deg og

Noira:
*smiler varmt mot ham*
*går inn i armene hans og gir ham en klem*
*lukker øynene og nyter varmen fra ham*

Alexander:
*føler hjertet hennes banke mot sitt*
*kjenner det gjør ham om mulig enda tristere*
*slipper henne etter en lang stund*
- Jeg.. kommer gjerne og ser barna etterpå. Om dere ikke er opptatt

Noira:
- Nei bare kom.
*smiler varmt opp mot ham*
- Og du får unnskylde Morten om ham.. går rundt og er uvanlig uhyggelig..
- Han er i et forferdelig humør etter dette med Karsten

Alexander:
- Ja..
*rynker brynene litt*
- Forståelig..
- Em virker helt utenfor, så Morten er vel det han og

Noira:
*slipper ham*
- Karsten.. kastet seg over meg..
- Jeg tror det er det som er verst.. men så blir han sur på meg..
*kjenner hjertet synker*
- Han drepte en mann i går
*sier det med skjelvende stemme*
*blir blekere*
- Fordi han solgte dop til Karsten

Alexander:
*blunker en gang*
- Over deg?
*rynker brynene og ser mer bekymret på henne*
*driter i det andre hun sier akkurat nå*
- Går det bra med deg?
*legger hånden til armen hennes*

Noira:
*svelger sårt*
*rister stille på hodet*
*presser lippene skjelvende sammen*
- Jeg vet ikke..

Alexander:
*ser stille på henne*
- Fy faen
*legger armene om henne igjen*
*drar henne forsiktig inntil seg*

Noira:
*forsvinner takknemlig inn i armene hans*
*lukker øynene og lar varmen hans heale henne*
*sukker tungt ut*

Alexander:
- Du burde si det til søstrene
- Om de ikke allerede vet
*klemmer henne stille*
- Og til Em.. Så hun ikke går tilbake

Noira:
- Xas kom før han fikk..
- Så de vet det nok..
*hvisker*

Alexander:
- Ja.. Okei
- Kanskje
*nikker stikle*
- Hun sa iallfall ingenting.

Noira:
- Hun beskytter ham..
- Hun må være livredd ham..
*hvisker stille*

Alexander:
*svelger hardt*
*kjenner hjertet verker for søsteren*
- Ja.. Jeg tror det.

Noira:
*presser lippene sammen*
*klemmer seg bedre inntil Alexander*
*vil ikke innrømme det, men føler med Emmeline*

Alexander:
*stryker henne over ryggen*
- Dere er jo venninner..
- Du tror ikke du kan prate med henne?
- Få henne til å innse.. at han ikke er bra

Noira:
- Hun vet det..
- Men hun kan ikke rømme med barna..
*svelger hardt*
- Han er kongen her

Alexander:
- Nei..
*sukker tungt*
- Men hun kan ikke bli behandlet så stygt

Noira:
*presser lippene sammen*
- Nei..
*hvisker stille*
*løfter blikket mot ham*
- Jeg skal forsøke.. jeg lover.
*smiler forsiktig*

Alexander:
*smiler spakt*
- Takk
*slipper henne forsiktig*
- Og si fra om det er noe jeg kan gjøre for deg
- Sant..?

Noira:
*fukter lippene kjapt*
*biter seg i lippa*
*ser seg kjapt rundt*
*lar blikket hvile på ham*
- Du er perfekt som du er
*lar den ene hånda hvile mot magen hans*

Alexander:
*kjenner medlidenheten oser ut av henne*
*tar hånden hennes og klemmer forsiktig om den*
*smiler svakt men varmt*
- Kroppen min er uenig..
- Vi sees senere?

Noira:
*smiler skjevt*
- Vi sees.
*trekker hånda hans til seg og kysser den*
*slipper ham så*

Alexander:
*ser etter henne*
*rister på hodet for å komme ut av tankene*
*snur seg og går ned i grottene*