Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*legger en hånd til armen hennes*
*stryker forsiktig over den*
*legger den andre om henne og drar henne til seg igjen*

Astro:
*trekker på skuldrene*
- Ble du sett?

Noira:
*kjenner tårene tar slutt men ikke hulkene*
*klemmer seg forsiktig inntil ham*
- Jeg føler meg så dum.
*hvisker*

Sophia:
- Nei
*flirer*
- De hadde ikke kjent meg igjen uansett..
*trekker på skuldrene*

Alexander:
*rister på hodet*
*stryker henne over håret*
- Du er ikke dum.
*hvisker tilbake*
- Ikke si det.

Astro:
*hever brynene*
- Fordi...?

Noira:
*biter kjeven sammen*
*presser lippene sammen*
*rister stille på hodet*
*trekker seg fra ham*
*tørker tårene*
- Unnskyld

Sophia:
- Fordi jeg kan endre utseendet mitt..
*smiler spakt*

Alexander:
*rister på hodet*
*trekker armene til seg selv*
- Hva skjedde.. Med Karsten?

Astro:
*smiler bredere*
*lener seg frem*
- Få se!

Noira:
*presser lippene hardt sammen*
- Det..
*senker blikket*
- Han så oss.. og sa han skulle holde tett om jeg hjalp ham.. sa han hadde vondt i nakken.. noe han også hadde.. jeg kjente jo det.
*snakker lavt og kjapt*
- Jeg hjalp ham to ganger.. vi bare prate og ble kjent.. han har jo ikke akkurat vært hyggelig før..
- Tredje gangen møtte jeg ham nede i grotta og..
*stanser*

Sophia:
- Senere..
*flirer*
- Jeg klarer det ikke nå.. er helt ødelagt

Alexander:
*ser stille på henne*
- Du hadde ikke trengt å hjelpe ham etter alt han har gjort
- Hvorfor gjorde du det?

Astro:
*himler med øynene*
- Du lyger.
*flirer*
- Du vil bare også ha kule krefter, som meg.

Noira:
- Han virket genuin..
*hvisker spakt*
- Jeg trodde ikke han var så ille

Sophia:
- Kjeften..
*flirer svakt*

Alexander:
*rynker brynene*
*ser forvirret på henne*
- Men.. Noira..
- Du visste jo hva han hadde gjort

Astro:
*flirer tilbake*
- Greit.
- Jeg skal gå, hvis du er såå sliten
*reiser seg fra stolen*
- Vi snakkes senere da

Noira:
- Han var ikke påvirket nå..
- Trodde jeg.
- Ja jeg vet jeg er helt dum..
*lukker øynene sårt*
- Og så kom planen om å hente Delia

Sophia:
- Brått snakkes vi før du aner det
*flirer svakt*

Alexander:
*ser sårt på henne*
- Vel..
*presser leppene sammen*
*trekker stille på skuldrene*

Noira:
*holder blikket lavt*
- Lært leksa..

Alexander:
*ser sårt på henne*
*sukker lavt*
- Han er reist bort uansett.
- Em er lettet.

Noira:
*nikker stille*
- Morten sa han var reist..
*løfter blikket etter ham*

Alexander:
*nikker sakte*
- Ja..
*hører barna utenfor, og Mortens stemme med dem*
*lurer på hvordan han takler alt dette*
- Vel, du skal få kle på deg.
*smiler spakt av at hun enda bare står i håndkledet*

Noira:
*smiler spakt tilbake*
- Og du tørke..
*ser på den våte skjorta hans*
« Han synes du er en idiot også»

Alexander:
*smiler svakt*
*ser nedover seg selv*
- Ja..
*ser ned på henne igjen*
- Det er Karsten som er skyldig her. Ikke du

Noira:
*presser lippene sammen*
- Mm.
*smiler stramt*
*senker blikket igjen*

Alexander:
*ser stille på henne*
*stryker henne over armen igjen*
- Si fra om jeg kan gjøre noe da

Noira:
*smiler spakt og ser opp på ham*
- I lige så..
*legger armene om seg selv*

Alexander:
*smiler svakt tilbake*
*nikker stille*
*snur seg og går ut av teltet hennes*

Noira:
*legger hendene over ansiktet hennes*
*kjenner gråten tar henne med det samme han går ut*

Angela:
*går for å se til Noira når Alexander er gått*
*forbigår Morten på vei inn*
*smiler stramt mot ham*
- Se etter barna du
*går kjapt inn når hun hører at Noira gråter*

Noira:
*løfter blikket når hun hører noen kommer*
*hulker verre når hun ser Angela*
*går henne i møte og kaster seg om halsen på henne*

Angela:
- Noira..
*ser sårt på henne*
*legger armene automatisk om henne*
*klemmer henne hardt og lenge*
- Vennen min.. Jeg er så lei for det..