Harry Potter - New and Improved

Lila:
*nikker fort og ser sårt etter ham*
*presser lippene sammen*
*gjør som hun får beskjed om*

Noira:
*blir slengt inn i glassboksen*
*blir bare liggende på gulvet og hører soldatene lukker døra bak henne*
*hulker inn i hendene*

Alexander:
*blir med soldatene nedover gangen*
*ser at de åpner, og hører Noiras gråt med en gang*
- Noi..
*svelger tungt og går kjapt mot henne*

Noira:
*hører stemmens hans i ekko*
*løfter blikket og ser Alexander kommer mot henne*
*hulker sårere og blir liggende*

Alexander:
*setter seg ned på bakken*
*legger en hånd forsiktig mot håret hennes*
- Du er her.. Hvorfor er du her?
*ser sårt ned på henne*

Noira:
- De oppdaga nesten leiren..
*hvisker*
- De var så nære.. men jeg så dem.. og lokka dem bort..
*hikser svakt*
- Ungene er trygge Alex

Alexander:
*stryker henne forsiktig over håret*
*nikker sakte*
- Det er bra.. Du beskyttet dem.

Noira:
*lukker øynene når han stryker henne igjennom håret*
*puster tungt ut*
- Er Lila her..?
*ser sårt opp på ham*
- Værsåsnill å si hun ikke er det

Alexander:
*ser trist ned på henne*
- Lila er her.
- Meg, Lila, Cario og Isabell og barna.

Noira:
*lukker øynene sårt*
*kjenner tårene renner*
- Vet noe om de andre..?
*hvisker sårt*

Alexander:
- Ja..
*forteller i korte trekk om gårsdagen*
*vurderer å fortelle om Therana*
*men holder det igjen for nå*

Noira:
*presser lippene sammen*
- Jeg har ikke vist noe..
- Jeg håpet så at dere kom dere unna..
*ser sårt på ham*
- Jeg er så lei for det Alex
- Det er min feil

Alexander:
*rister på hodet*
- Dette er ikke din feil.
*studerer henne litt til*
- Er du uskadet?

Noira:
« Det sier du bare, alle vet det er min feil»
*lukker øynene sårt*
- Jeg tror det..

Alexander:
- Isabell kan se på deg.
*rekker henne hendene*
- Kom..

Noira:
*setter seg sakte opp*
*tar hendene hans*
*tar seg så i å studere ham*
- Du.. du er bedre..
*ser undrende på ham*
*reiser seg sakte opp*

Alexander:
*smiler svakt*
- Det kommer seg..
*beholder taket om hånden hennes*
- Ser ikke ut som et skjelett lenger iallfall

Noira:
- Nei det gjør du ikke..
*ser sårt på ham*
*legger den andre hånda til hjertet hans*
- Jeg kjenner deg.. kreftene dine..
*lukker øynene og smiler spakt*
*klemmer om den andre hånda hans*

Alexander:
*smiler varmere når hun gjør det*
- Bra.
*klemmer mykt om hånden hennes*
- Kom.. Lila blir glad for å se deg
- Hun har vært så bekymret

Noira:
*slipper hånda fra brystet hans men beholder grepet om den andre*
*ser overrasket på soldatene som lar ham ta henne med ut*
*går rolig oppover fra fangehullet med ham*
- Har Lila det bra.?

Alexander:
*nøler et lite sekund*
- Hun hadde audiens hos fyrstinnen i dag
*kremter lavt*
- Hun ble veldig kry

Noira:
*sukker stille*
*rister på hodet*
- Selvfølgelig var hun det…
*senker blikket*
*kommer opp igjen i lyset*

Alexander:
*holder bedre om henne*
- Delia vil se deg..

Noira:
*nikker stivt*
*smiler stramt*
- Jeg er klar..
*hvisker spakt*

Alexander:
- Jeg følger deg.
*smiler spakt ned til henne*

Noira:
- Takk.. jeg tror jeg trenger det.
*klemmer bedre om hånda hans*
*går bestemt mot rosehagen*