Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*hører Elias begynner å gråte når faren forsvinner*
*stryker datteren over håret og reiser seg*
*går bort til ham og får han på den ledige armen*
- Såså..
*hvisker og kysser ham fort i håret*
- Ikke vær lei deg
- Da blir bare Rose lei seg også.

Ylena:
*snur blikket bak mot Morten og Emmeline*
*ser alvorlig på dem*
- Så da vet vi endelig hvor de ble av..
- De så ut til å være.. hele.

Max:
*ser søsteren er blitt blekere*
*kommer bort for å overta niesen*
*skotter på henne*
- Pust..
*mumler*

Ylena:
*lar blikket hvile på dem*
- Vi trenger Karsten nå.
*setter blikket i Morten*
- La oss prøve å holde det rolig

Morten:
*smiler stramt*
- Jeg er rolig.
*ser Max har armen om Emmeline*
- Jeg vil bare se ungene.

Ylena:
*smiler spakt*
« Ikke Noira…»
*hører brått et smell like bak dem*
*snur på blikket og sukker lettet*

Karsten:
*kommer kampklar ut av teltet først*
*sukker lettet når han ser informasjonen faktisk stemmer*
*begynner å le*

Morten:
*går kjapt ut*
*ser raskt på broren, og fortsetter inn etter Noira*
- Noi?
*hører barna før han ser dem*
*trekker et lettet sukk*

Noira:
*ser ungene løper mot Morten*
*trekker et hjertelig sukk*
*klemmer rolig om Louie som ennå sover*
*kjenner tårene renner ned kinnene*

Karsten:
*setter seg ned på huk og åpner armene for Elias*
- Hei tøffen..!

Morten:
*huker seg ned for å ta imot dem*
*klemmer så mange han får i armene til seg*
- Hei, rakkerunger.
*ser varmt på dem alle*

Emmeline:
*ser kort på Max*
*ser han står avventende med armene i kors over brystet*
*går stille nærmere med datteren i armene*
*smiler kjapt av Elias som slenger seg rundt farens hals*

Noira:
*tørker tårene som kommer*
*setter seg forsiktig ned med Louie som våkner til i armene hennes*
- Ja se.. pappa..!
*ser han klemmer seg sjenert inntil brystet hennes*
- Pappa er her.
*hører Jason og Nathan begge begynner å bable i veg og fortelle*
*smiler utmattet*
- Ja se Noor! Er det pappa?
*smiler varmt mot henne når hun kommer tilbake og peker mot Morten*

Karsten:
*kaster seg bakover på bakken med sønnen rundt halsen*
- Oj du er blitt så stor at pappa velter!!
*gliser mot sønnen*
*løfter ham opp med armene og kaster ham i lufta*
- Og kan du fly?!
- I jøssenavn
*ler av sønnens trillende latter*
*reiser seg med ham på armen*
*smiler prøvende mot Emmeline*
- Og lillesøster..
- Hun har spist godt..!
*humrer og stryker en finger over kinnene hennes*
- Og mamma ser godt ut.
*smiler forsiktig mot Emmeline*
- Har det gått fint med dere her?

Morten:
*kysser tvillingene etter tur*
*løfter Mads opp på armen mens han reiser seg*
*kommer kjapt bort til Noira og Louie*
*legger kinnet mot Noiras*
- Godt å se deg
- Godt å se dere.
*smiler varmt ned mot yngstesønnen*
- Hei, Lou..!

Emmeline:
*ser stille på dem*
*kjenner hun blir både sint og trist av det*
*smiler spakt når han kommer nærmere*
*ser ikke noe gjenkjennelse i datterens øyne når hun ser faren*
"Hvorfor skulle hun? Han har holdt henne tre ganger.."
*nikker stille*
- Ja, vi har det fint.
- Og dere?

Noira:
*smiler sårt mot ham når han kommer mot dem*
*stivner til når han legger kinnet mot hennes*
*smiler fort og flytter blikket mot Mads*
- I lige så…
*føler seg helt nummen*
*ser Louie sprekker opp i et stort smil*
- Er det pappa?
*klemmer bedre om sønnen når han sjenert gjemmer seg*
« Han hilser på meg som en fremmed»

Karsten:
*ser granskende på henne*
*nikker kort*
- Det.. har gått på et vis..
*hever øyenbrynet lett*
- Utrolig nok har vi ikke drept hverandre..
*smiler stramt*

Morten:
*ser varmt på Louie*
*holder ut den andre armen*
- Hei Lou.
*får ham over til seg*
*hipser på ham og kysser ham på pannen*
- Lillemann.. Ikke så liten lenger hva?
*ser over på Noira igjen, mer forskende denne gangen*
- Hvordan har du det?

Emmeline:
*smiler blekt*
- Mhm.
*ser Elias ikke har tenkt å slippe faren med det første*
- Ylena blir nok glad for å se deg.

Noira:
*legger armene om seg selv*
*smiler fort og ser like forskende tilbake på ham*
- Fint.
*ser ungene kommer og hopper rundt dem*
- Ja nå ble vi letta hva?
*smiler varmere*

Karsten:
- Løyn…
*hever øyenbrynet lett*
- Jeg er rusfri.
- Om ikke annet..
*klemmer godt om sønnen*
*ser ned på datteren*
- Jeg har kontroll

Morten:
*smiler fort*
*nikker stille*
- Har dere hørt noe fra noen andre?

Emmeline:
*nikker stille*
*klarer ikke å tro det før hun ser det*
*smiler spakt til ham likevel*
- Det er jeg glad for.
*klemmer datteren tettere til seg*

Noira:
- Nei
*ser bekymret på ham*
- Har dere?
*ser bedende i øynene hans*

Karsten:
- Noira har gått rundt med pisken..
*flirer skjevt*
- Jævlig skummel hun der..
*rister på hodet*
- Dere har vært en god gjeng her?
- Max.. Morten..

Morten:
*rister på hodet*
- Nei.
- Dessverre.
*sukker lavt*

Emmeline:
*klarer ikke å smile av det*
*ser stille på ansiktet hans*
*nikker*
- Ja. Oss tre.
- Og mormor, og de andre..
- Morten har nesten gått på veggen uten ungene.

Noira:
*presser lippene sammen*
- Teltet vårt bare flyttet seg.
- Det var Draconiz?
*rynker pannen hardt*
- Ingen nytt derfra?
« Alex.. det har gått tre måneder»

Karsten:
- Forståelig..
*smiler stramt*
- Jeg har savnet dere enormt

Morten:
*rister på hodet*
- Det må ha vært dem.
- Men intet nytt, nei.
*ser fort på henne*
*stryker Louie over ryggen*

Emmeline:
*ser stille på ham*
*svelger hardt*
*klemmer Lya til seg*
*ser på Elias og smiler spakt*
*ser hvordan han klemmer seg inntil faren*
- Du har vært savnet her også.
*nikker mot sønnen*

Noira:
*ser sårt på ham*
*biter seg i lippa*
- Jeg..
*hører Nathan og Jason fullstendig overtar pratingen*
*smiler fort når de forteller om jaktturene med onkelen*
*smiler matt*
- Ja dere.. har turet på..

Karsten:
*nikker rolig*
*klemmer bedre om sønnen*
*snur blikket mot bestemoren*
*smiler varmere*
- Godt å se dere er like hele

Ylena:
*smiler varmt mot ham*
- I lige så

Morten:
*smiler fort*
*ser varmt på sønnene*
- Få høre mer.
*nikker dem med seg mot teltet*

Emmeline:
*benytter anledningen til å ta noen skritt unna*
*bærer datteren med seg bort*

Noira:
*smiler varmere*
*går rolig bak ham med resten av flokken*
*ler rolig når de forteller om badekummen*
- Ja det gikk hett for seg da..
*rister på hodet*
- Det har vært lysglimt hver dag..
- Men det var en lang telttur med onkel

Karsten:
*ser skrått på Emmeline*
*biter kjeven sammen*
*går mot bestemoren for å gi henne en klem*

Morten:
*nikker stille*
*ser Emmeline går unna Karsten*
"Det varte ikke lenge.."
*ser fort spørrende på Noira*
- Hvordan har han vært?

Noira:
*ser skrått mot Karsten*
*ser kjapt på Morten*
*smiler stramt*
- Vi… kom frem til en enighet til slutt..

Morten:
- Aha?
*ser fortsatt spørrende på henne*