Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*nøler ikke når han slipper henne*
*fyker ut av teltet hans*

Lila:
*ligger og vrir seg i smerte*
- Fant du Cario..?
*ser tårevått på Alexander*
- Går det bra med ham?

Alexander:
*nikker*
- Han er i syketeltet.
- Angela er sammen med ham
*stryker henne rolig over håret*
*ser bekymret på henne*
- Har du vondt, skatt?

Lila:
- Ja..
*hvisker sårt*
- Er han veldig skadet?
*lukker øynene smertefullt*

Alexander:
*ser stille på henne*
- Han kommer til å bli helt fin.
*smiler fort*
*stryker henne fortsatt over håret*
- Han var mest bekymret for deg

Lila:
*smiler sårt*
- Så bra han blir bra..
*hvisker spakt*
*klemmer hardere om dyna*
- Er tante Em kommer ut..?

Neda:
- Hun løp akkurat ut.
*ser smått bekymret på Alexander*
- Jeg kan gå og se kjapt til henne.

Alexander:
- Nei.. Jeg gjør det.
- Sitt her med Lila du.
*bytter kjapt plass med henne*

Lila:
*presser lippene sammen*
*ser skremt på moren*
- Jeg ville ikke mamma..
- Han tvang meg

Neda:
*ser sårt på henne*
- Jeg vet det, skatt.
*tar hånden hennes og klemmer mykt om den*
- Jeg skulle ønske jeg fant deg først
*smiler trist*

Lila:
- Jeg og..
*hikser sårt*
*lukker øynene tungt*
- Unnskyld

Noira:
*sitter alene med barna i teltet*
*løfter blikket når Theodin kommer inn igjen*
*presser lippene sammen*
- Går det bra med Cario.?
*ser han rister kort på hodet*
- Men han blir bra igjen?

Theodin:
- Ja..
- Men han har virkelig fått et godt slag.
*freser surt*
- Jeg tenker.. det er kanskje på tide å dra til Øya
*ser alvorlig på henne*
- Jeg må snakke med Daniel..
- Men.. nå er det nok av terrorvelde her

Neda:
*stryker henne over kinnet*
- Lila.
*rister på hodet*
- Du har ingenting å unnskylde.
*bøyer seg ned mot henne og legger kinnet mot datterens*
- Elsklingen min..

Alexander:
*følger Emmeline hjem til barna*
*banker på hos Daniel og Terina etterpå*
- Em trenger noen hos seg..
*ser bedende på søsteren*
- Jeg må tilbake til Lila

Lila:
*klemmer seg sårt inntil Neda*
*gråter sårt inntil henne*

Terina:
*stivner til når hun ser søsteren*
- Jeg kan ikke gå, Daniel gikk nettopp med Theodin..
- Men kom her..!
*strekker armene ut til søsteren*
- Eller vent, Sophia kan se etter ungene, jeg må bare vekke henne..
*ser forvirret på dem*
- Hva er det som skjer?!

Neda:
*biter seg i kinnet for å ikke gråte selv*
*vugger henne forsiktig*
- Lille Lila min..

Alexander:
- Hun og Karsten..
*ser på Emmeline*
- Vel.. Jeg vet ikke helt hva som skjedde
- Hun vil ikke si noe
*ser Emmeline bare gråter og gråter*
- Jeg må se til barna.. Tvillingene og Ems er alene
*smiler fort*
- Ser du etter henne, Ina?

Terina:
- Jeg kan få Sophia til å se etter hennes..
- Ta tvillingene til Noira.
*ser alvorlig på ham*
- Daniel og Theodin er samme sted iallefall..
*ser sårt på Emmeline*
*klemmer henne tett inntil seg*

Alexander:
- Jeg finner på noe.
- Ikke vekk Pia
*stryker Emmeline kjapt over skulderen*
*klemmer om den før han går fort tilbake mot teltet hennes*

Emmeline:
*hulker inntil Terina*
*skulle ønske et dypt hull bare ville svelge henne hel*

Terina:
*klemmer henne tett inntil seg*
*stryker henne igjennom håret*
*kysser kinnet hennes*

Emmeline:
- Han er borte..
*hulker inntil henne*
- Han er helt borte
- Jeg vet ikke hvem han er lenger

Terina:
- Å skatten..
*hvisker stille*
- Vennen min..
- Han er borte.. det har han vært lenge..
*klemmer henne sårt*

Emmeline:
- Jeg tenkte at..
*hikser høyt*
- Kanskje jeg kunne.. få ham tilbake
*legger hendene opp over ansiktet sitt*

Terina:
- Nei skatt det kan du ikke..
*ser sårt på henne*
- Det må han gjøre selv..
*kysser pannen hennes*

Emmeline:
- Men det gjør han ikke
*hulker høyere*
- Ikke for barnas skyld, ikke engang for min..!

Terina:
- Da.. det er ikke din feil og du kan ikke annet enn å ta vare på deg selv og barna
*ser alvorlig på henne*
- Og det gjør du ikke best her..
*hever øyenbrynet*

Emmeline:
*hører hva som ligger under det hun sier*
- Da dreper han meg
*piper lavt*

Terina:
- Nei.
- Therana lar ham ikke..
- Og ingen av oss andre heller for den slags skyld.
*ser alvorlig på henne*
- Han kommer seg ikke til Øya.

Emmeline:
*ser frustrert på søsteren*
- Ina...!
- Jeg tror ikke du skal undervurdere ham
*tørker kinnene sine*
- Vær så snill.. La det ligge