Harry Potter Rollespill 168!!

Fercies:
*fanger hånda hennes med sin*
*trekker den opp til seg og kysser den*
- Ønsker du deg .. meg.. eller å føle deg forelsket på ny?
*vil ikke slippe henne før han får svar*
*mild i blikket, men bestemt*

Adrian:
-Nei, hun er virkelig engel i menneskeform
*humrer og legger armen om henne*
*kysser pannen hennes lett*

Sina:
*kjenner at han treffer en øm nerve*
*svelger hardt og kniper hardt om hånden hans*
*lukker øynene og hikser lavt*
*savner Robert så mye at hun tror hun kommer til å revne på midten*

Fercies:
*trekker henne forsiktig inntil seg*
- Hysj..
*hvisker ned til henne*
*var det han var redd for*
*klemmer stille om henne*

Christine;
- Mm ..
*Blir sittende lenge taus*
- Jeg hørte om Ruby ..
*Serned på hendene deres*
- Noen så henne løpe ned til landsbyen .. ?
*Ser opp og møter blikket hans*

Sina:
-Jeg liker deg kjempegodt, Fercies.
-Jeg gjør det.
*forstår ikke hvorfor han holder om henne*
*hikser høyere*
-Og jeg skulle ønske jeg kunne glemme alt om ham for han fortjener meg ikke.

Adrian:
*biter kjeven hardt sammen*
-For Guds skyld..
-Jeg konfronterte henne med det i dag
-Men jeg ante ikke at hun besøker ham der nede
-Hva er det hun holder på med..?!

Fercies:
*smiler sårt*
*klemmer bare hardere om henne*
- Minner er vanskelige å skubbe bort..
*hvisker ned til henne*
- Jeg har vært såret før.. jeg vet hvordan det er
*ser ned på henne*
*stryker tommelen over kinnet hennes*

Christine;
- Den som viste ..
*Smiler trist*
*Jubler på innsiden*
- Jeg tenker det må være tungt for deg ..
*Klemmer bedre om hånden hans*

Sina:
-Du er en god mann.
-Bedre enn alle jeg noensinne har vært med til sammen
*smiler svakt og griper om skjorten hans*
*holder seg fremdeles inntil ham*
-Takk for alt du har gjort..

Adrian:
-Verre om noen finner ut av det
*rister stille på hodet*
-Jeg vet at min mor har prøvd å prate med henne og
-Men ingenting hjelper.

Fercies:
*smiler varmt ned til henne*
*smiler svakt*
- I lige så.
- Jeg smiler igjen.
*rister stille på hodet*

Sina:
-Det gjør du.
*ler lavt og smiler varmt mot ham*
-Jeg håper vi fortsatt kan være venner.

Christine;
*Smiler spakt*
*Stryker ham lett over hånden*
- Du får vise henne hvem som er sjef ..
*Møter blikket hans mørkt*

Adrian:
*kysser pannen hennes mykt*
-Ja..
-Jeg skal prate med henne i morgen tidlig
-Hun setter hele riket og posisjonen vår på spill.

Fercies:
*smiler forsiktig*
- Med tid og stunder.. ja
*håper hun forstår at han trenger litt tid for å komme seg over avvisningen*
*men smiler varmt mot henne*

Nathalie:
*kommer inn til Xas senere*
- Skal bare hente tingene..
*glemte noe av Peters ting hos ham*

Sina:
-Ja.
*smiler forsiktig tilbake og slipper helt*
-Unnskyld. Jeg er veldig lei for det..

Abraxas:
*sitter og gjør klar de tre yngste barna for senga*
*nikker kort til hva hun sier*
-Klart.

Fercies:
*smiler varmt mot henne*
- Det går fint..
*tar et skritt bort*
*sukker stille*

Nathalie:
*biter seg i lippa*
*ser kjapt over på ham*
*kan se han ennå er sint*
*sukker stille*
- Sorry.. for det tideligere..

Sina:
-Det var så romantisk her også ødelegger jeg
*smiler stramt og legger armen om seg selv*
-Ja, jeg skal bare gå..
*sukker lavt og trekker seg bort*

Abraxas:
*ser såvidt på henne*
-Glem det.
*reiser seg med to av guttene på armene*
*legger dem ned i krybben*

Fercies:
*ser fort etter henne*
*smiler skeivt*
*sukker tungt*
- Vi sees..
*ser etter henne*

Nathalie:
*ser lenge på ham*
*biter seg i lippa*
- Er du sint på meg..?
*ser på ryggen hans*

Abraxas:
*legger alle tre guttene før han drar henne med seg ut av barnerommet*
-Ja, det er jeg.
-Er det vanskelig for deg å tro?
*ser alvorlig på henne og hever så brynene*

Nathalie:
*merker hvor sint han er når han tar om armen hennes*
*merker hun krymper seg*
*svelger hardt*
- Unnskyld..
*ser opp på ham*

Abraxas:
*slipper henne og smiler stramt*
-Takk.
-Var det alt?

Nathalie:
*ser sårt på ham*
- Jeg vil ikke at du skal være sur på meg..
- Kan jeg gjøre.. det godt igjen?
*trekker sårt på skuldrene*

Abraxas:
-Jeg er ikke sur på deg lenger.
-Kan du gå? Jeg er så sliten og har fremdeles tre små barn igjen å legge
*smiler stramt*

Nathalie:
*kjenner det virkelig går kaldt nedover ryggen hennes*
- Jeg kan hjelpe deg..?
*smiler sårt*

Abraxas:
*drar en hånd over ansiktet og sukker tungt*
-Jeg mener ikke å være ufin, men vær så snill?

Nathalie:
- Javel..!
*Ser sårt på ham*
*snur seg og styrter ut derfra*
*kjenner seg merkelig liten*
*snufser fort bort tårene*
- Faen..
*går nedover*
*føler virkelig på den anspente stemningen i hus*