Harry Potter Rollespill 174

Enya:
*stirrer på lillesøsteren*
*kan ikke tro det hun ser*
- Zekiye..
*reiser seg sakte*
*går noen skritt mot henne*
*kan ikke tro det!*

Sencario:
*kan ikke annet enn å prøve å trøste henne*
*holder hardt om henne*

Adrian:
*skjønner hvorfor Christine var så satt ut*
-Det er fint, skatt.
-Jeg tror vi skal få deg ut av disse våte klærne.
-Vil du dusje litt også?

Helena:
*gråter hjertet sitt ut*
*knekker nesten sammen*
*kjenner at hun virkelig kunne ha trengt Nathalie her nå*
-Noen må si det til henne.. noen må si det til Nathalie.

Caspar:
*bank bank på hos Christine*
*har hun svart ?*

Sencario:
*klemmer sårt om henne*
- Jeg skal si det til henne..
*hvisker ned mot henne*
*Ser pleierne steller likene*
*trekker henne med seg ut*

Emma;
*Løper så hun nesten mister balansen*
*Kaster seg i morens armer*
*Klemmer henne hardt og hikster*
*Virkelig glad for å se henne igjen*
*Viste hun ikke var borte*

Zekiye;
*Klemmer om barna sine*
*Lukker øynene*
*Prøver presse tårene tilbake*
*Vet ikke hvordan hun skal fortelle nyheten om Kristy til dem*

Isabell;
*Har ikke lyst til å gjøre noen ting*
*Fortsetter bare å beklage seg mens faren kler av henne*

Christine;
*Hører bankingen*
*Forstår ikke hvorfor ikke Adrian svarer*
*Presser seg selv opp for å se hvem det er*

Helena:
-Hvor er Tom..?
*hikser mot skulderen hans*
*hvisker lavt*
-Og hvor er Maria?

Adrian:
*får av henne klærne og bærer henne inn på badet*
*lar henne stå i badekaret mens han forsiktig vasker henne*
*tar like så godt håret, som er gjennomvått av svette*
*pakker henne godt inn og får kledd henne om*
-Bedre nå?

Sencario:
- De er hjemme med de andre..
*hvisker forsiktig ned til henne*
- De er trygge.
*klemmer om henne*

Caspar:
*ser alvorlig inn på henne*
- Jeg beklager.. jeg har dårlige nyheter
*ramser opp alle som har dødd*

Enya:
*står bare og stirrer på lillesøsteren*
*kjenner både glede og sinne ved å se henne slik*
*biter kjeven sammen*
*blir stående på siden*

Helena:
*nikker stille*
*tar ikke lang tid før hun ender opp i krampegråt igjen*

Sencario:
*hører ikke noe fra Larissa*
*redd det ikke har gått bedre for dem lengre nede i gangen*
*klemmer sårt om Helena*

Thobias:
*den eneste som overlever natten*
*hører nyheten*
*ser forvirret fra den ene til den andre*
- Hvorfor..?
*får høre de har en teori om at Cannabisen i fettet hans kan ha reddet ham*

Isabell;
*Svarer ikke*
*Bare krøket seg tilbake i den trygge posisjonen sin*
*Vil helst ikke være alene*

Christine;
*Mistet munn og mæle*
*Synker sammen*
*Forstår det ikke*
*Men klandrer seg selv*

Zekiye;
*Kaster ett blikk opp til søsteren og reiser seg*
- Takk for at du kunne komme på så kort varsel ..
*Rekker henne hånden*

Leanne:
*gråter av utmattelse*
*knuger om Thobias sin hånd*
-Tenk at det skulle redde deg..

Adrian:
*legger henne godt under dynen*
*hører prat fra stuen*
*stryker hånden over Isabells hår og går ut for å se*
-Hva står på?

Thobias:
*Ser sårt over på Leanne*
*klemmer om hånda hennes*
*smiler forsiktig*
- Ikke helt klar for å dra fra deg ennå..
*hvisker sårt*
*trekker henne mot seg*

Nathalie:
*får et brev*
*tar det med seg til sengen og leser det*
*stirrer ned på ordene og navnene*
*klarer ikke ta det inn over seg*
- Lumén...
*hikser panisk*
*lar ham få brevet*

Enya:
*ser lenge på henne*
- Åh Kiye..
*tar hånda hennes*
*trekker henne mot seg i en klem*
- Jeg trodde du var død.

Leanne:
-Åh..
*svelger hardt og klemmer seg inntil ham*
-Du må ikke skremme meg slik.
*hørt flere gråte i natt*
*var livredd for at hun skulle bli en av dem*

Thobias:
*smiler sårt mot henne*
*klemmer lenge om henne*
- Jeg vil aldri forlate deg
*hvisker stille*
*hører healerne be om å få ta flere tester for å finne ut hvilken gift det er, og motgift*
*lar dem*

Leanne:
*smiler skjelvende*
*lar healerne gjøre jobben sin*
-Jeg var så redd for at Leah skulle bli farløs..

Thobias:
- Jeg og..
*smiler sårt mot henne*
- Jeg elsker deg.
*klemmer igjen om henne*

Leanne:
*smiler forsiktig og kysser ham raskt*
-Jeg elsker deg også.
-Ikke alle har vært like heldige..

Christine;
*Helt i sjokk*
*Holder snart ikke ut*

Lumén;
*Leser fort gjennom det*
*Kan ikke tro det selv*
- Åh Halie ..
*Holder armene om henne*

Zekiye;
- Ikke langt fra.
*Smiler stramt*
- Og noen skal få svi.
*Alvorlig*
*Har ingenting til overs for Draconiz*
*Enda mindre nå*

Adrian:
*lytter til faren og svelger*
*er ikke sen med å legge armen om sin kone*
-Gi oss et øyeblikk er du snill..

Christine;
*Kommer seg ikke over dette med det første*
- Vi må hjelpe dem Adrian ..
*Klamrer seg fast til ham*
- De hjelpessløse barna de ..
*Kjenner tårene sprenger på*
- Faller som fluer .. !
*Hikster kort*
*Fremdeles ikke hørt noe fra foreldrene*
*Redd dem er blandt dem*

Adrian:
-Skatt..
*stryker henne rolig over ryggen*
*vet det er umulig for ham å gjøre som hun ber om*
*sukker lavt og lar henne gråte*

Christine;
*Klarer ikke være sterk*
*Ett vrak fra ende til annen*
- Slike grusomheter ..
- Det er noen som står bak .. !!
*Ser gråtkvalt opp på ham*

Adrian:
*tørker kinnene hennes forsiktig*
*vet ikke hva han skal tro*
*skuler etter faren*
-Vi skal finne ut av dette, skatt.
-Det lover jeg.
-De skal få sin straff.

Caspar:
*går til Ruby for å ta en liten feiringsvin*
*flirer over til henne*
- Det går etter planen
*Ser fort mot klokken*
- De fleste er døde nå

Nathalie:
*hikser sårt inntil ham*
*klarer snart ikke ta det inn over seg igjen*
- Jeg må til dem..!!
*hikser*
- Hadde vi ikke rømt..

Enya:
*ser sårt på henne*
- Godt..
*nikker seg helt enig*
- Øya er tatt..
*senker stemmen*
- Therana og Abraxas, Noah er tatt..
- Og.. alle som..
*kjenner stemmen knekker*

Christine;
*Hikster stille*
*Prater ut i det uendelige*
*Får ikke alt til å henge sammen*
*Blir plassert i seng*
*Men lar ham ikke gå med det første*

Ruby;
*Var så ikke forberedt på at Caspar skulle komme*
*Hadde gjort klart for kvelden med Adrian*
*Trykker den tynne morgenkåpen bedre om seg*
*Kremter lett*
- Du kunne ikke ventet med å fortelle meg dette i morgen .. ?
*Smiler bedende*

Lumén;
- Hadde du kanskje lidd samme sjebne .. !
*Alvorlig*
- Jeg vil ikke la deg dra .. ikke nå.
*Legger hånden til magen hennes*
- Du er ikke alene lengre .. !

Zekiye;
*Holder jernmasken*
- Så har jeg hørt.
*Alvorlig*
- Dem skal ikke få ta flere liv.

Adrian:
*blir der så lenge hun trenger ham*
*må dessverre la Ruby vente*
*kan ikke forlate jentene sine i denne tilstanden*
-Dette ordner seg...
*hvisker og holder om henne*