Harry Potter Rollespill 174

Caspar:
*hever øyenbryne*
- Selvfølgelig..
*humrer stille*
*synes dette er hysterisk morsomt*
- Sørg for at han sletter alle misstanker.
*smiler stramt*
*går mot døra igjen*
- Ha en hyggelig aften
*smiler lurt*

Nathalie:
- Lumén..!
*hikser sårt*
*vet han har rett*
*men klarer ikke tanken på at de sitter alene*
*klemmer seg sårt inntil ham*
*lar tårene bare sile*

Enya:
- Hvordan..?
*Ser sårt på søsteren*
- Du er jo... nettopp kommet fra de døde..eller hvor du har skjult deg..

Ruby;
*Gremmes*
*Liker ikke å bli sett slik*
*Ikke en gang mot hevn*
*Allerede ventet lenge nok på Adrian*
*Forstår ikke hvor han har blitt av*

Christine;
*Får seg en kopp te til å sove på*
*Blir bare liggende og se i veggen til hun sovner*
*Klarer ikke en gang stå imot*
- Ikke … la meg sovne ..

Lumén;
*Klemmer henne hardt*
- Vi finner en løsning ..
- Det finnes alltid en løsning ..

Zekiye;
- Det spiller ingen rolle.
- Du burde dra hjem til de andre.
*Klemmer om datterens hånd*
- Og hold dere innendørs.
*Grav alvorlig*

Adrian:
-Søvn er det beste du kan få akkurat nå.
*ser at det ikke tar lang tid før hun er dypt inni drømmene sine*
*går for å ordne barnepike til morgenen etter med det samme*
*stikker hodet innom Ruby på veien*
-Beklager, skatt. Ikke i kveld.

Caspar:
*synes det er en genial idé å legge skylden på alvene*
*går tilbake til Delia*

Nathalie:
*hikser sårt og redd*
*skjelver inntil ham*
*kjenner det nesten tar knekken på henne*

Enya:
*Ser lenge på henne*
- Det var det vi gjorde...
*hever øyenbryne*
- Kom med oss.?

Zekiye;
- Tydligvis ikke godt nok.
*Rister på hodet*
- Tiden er ikke inne, men når den er ..
*Ser ned på datteren*
- Treffest vi igjen ..

Ruby;
*Ikke tenkt å la ham slippe så billig unna*
- Jeg har ikke gjort alt dette for ingenting ..
*Rekker ham glasset og fyller det til randen*
- Fortell meg om våre verdensproblemer ..
*Kysser hånden hans*
*Ser bedende opp på ham*

Delia:
*ser oppgitt på ham idet han kommer tilbake*
*sukker og legger boken sin bort*
-Hva var det nå da?

Adrian:
-Ruby...
*sukker og trekker hånden sin bort*
-Halve Christines familie er drept.
-Hun trenger at jeg er der akkurat nå.

Ruby;
*Spiller overrasket*
- Så forferdelig ..
*Men gir seg ikke*
- Hvem står bak ?
*Lar morgenkåpen gli fra den ene skulderen*
*Blotter det ene brystet hennes*

Adrian:
-Vi vet ikke, men jeg..
*sukker*
-Ruby.
-Jeg vet at du hadde sett frem til dette og det har jeg og, men det må vente.
*setter glasset fra seg*

Enya:
*ser ned på ungene hennes*
- Skal du bare dra da?
*rynker pannen*
- Kiye?!
*forstår ingenting*

Caspar:
- Halve familien hennes er død..
*ser sårt på Delia*
*går rolig inn til henne*
- Jeg vurderer å overbringe nyheten til fangehullet..
*grublende*
- Høre hva de vet.

Delia:
*svelger hardt*
-Å kjære vene..
*legger en hånd til hjertet*
-Stakkars jentunge..
*hvisker*
-Men tror du det er så lurt? De er bare fire, men det kan bli opptøyer..
-Folk kan høre dem.

Caspar:
- Jeg er ganske rådløs akkurat nå..
*ser sårt på henne*
*sukker tungt*
- Ingen Draconizer er døde.. takk og pris

Delia:
*ser lenge på ham*
*setter seg forsiktig opp i senga*
-Caspar, vær ærlig med meg.
-Har du noe med dette å gjøre?

Caspar:
*Ser forvirret på henne*
- Hvorfor skulle jeg ha noe med dette å gjøre?
*rynker pannen*
*ser skuffet på henne*
- Du også.. ærlig talt.

Delia:
-Det er bare..
*sukker og setter bena på gulvet*
*kommer nærmere ham*
-Hver gang det har dukket opp problemer har du tatt på deg steinmasken din.
-Du pleier aldri å vise sorg på denne måten.
-Hvorfor er du så trist nå plutselig?

Caspar:
*ser lenge på henne*
*hever øyenbryne*
- Javel.
- Så det er din teori?
*smiler syrlig*

Ruby;
*Vet han ikke er vond å vende*
*Ikke tenkt å la kjangsen løpe fra seg*
- Elskede ..
*Tar ikke lang tid før hun har hånden innenfor buksene hans*
- Hadde hun trengt deg, hadde du aldri komme hit ..
*Hvisker hest*

Zekiye;
- Det er bedre om ingen vet.
*Kort*
- Skulle de andre lure så falt barna med mor.
*Alvorlig*
- Er det forstått ??

Delia:
*antar det er best å trekke seg tilbake*
-Hvis du sier at du ikke har noe med det å gjøre så..
*sukker*
*trekker seg tilbake*

Adrian:
*holder tilbake stønn*
-Ruby..
*legger hånden til hennes men finner ikke kraften til å ta den bort*
-Jeg må gå.

Ruby;
- Klart du må gå ..
*Retter på grepet*
- Du må alltid gå ..
*Knepper opp og siger ned på kne*
- Når skal du få velge .. ?
*Ser spørrende på ham idet hun legger leppene om lemmet hans*

Adrian:
*finner døren og lukker den hardt igjen*
*kan ikke stoppe henne når hun gjør slikt*
-Faen som jeg elsker deg....
*drar håret hennes bort*

Ruby;
*Drar ham i seige tak*
*Kysser ham ertende og gaper over ham hel*
*Rager rytmisk over ham*
*Kaster håret bak skulderen*

Adrian:
*skulle bare mangle at han fikk kongelig behandling*
*lar henne føle seg som en dronning etterpå også*
*glemmer alt om Christine*

Ruby;
*Var allerede begynt på vinen før han kom*
*Sluppet alle hemninger for ham*
*Og blir virkelig behandlet som en dronning*
*Søker etter leppene hans mens hun klemmer seg om ham*

Adrian:
*hører at hun gisper når han snur henne om*
*glir hele veien inn*
*gliser svett*
-Er det godt for deg..?
*peser*

Ruby;
*Nikker ned i madrassen*
- Slipp meg ikke ..
*Stønner sårt*
- Så tykk ..
*Biter seg hardt i leppa*

Adrian:
*legger armene rundt midjen hennes*
*drar henne opp til seg for å kysse hennes nakke*
-Roolig...