Harry Potter - New and Improved

Abraxas:
*er raskt borte ved henne når hun siger ned*
*setter seg på huk foran henne*
*kjenner det er ekstra vondt å se henne slik*
*er akkurat sånn han føler seg innvendig*
-Dette ordner seg, Ana.
-Bare få det ut...
*løfter hånden og stryker den lett over håret hennes*

Sina:
*ser opp på ham og legger hodet på skakke*
*sender ham et dumt blikk*
-Du.. du kom nettopp tilbake.
-Jeg tror ikke det er sjans for det der enda.

Therana:
*møter blikket hans*
*kjenner tårene siler*
*senker blikket*
*kjenner kroppen skjelver*
*men roet seg sakte mens Xas stryker henne på ryggen*
*gråtet stille og utmattet*
*kjenner tårene ennå siler*
- Takk....
*hvisker lavt*

Ather:
*hever øyenbrynet*
- Vent og se
*smiler forsiktig og sikkert*
- Bare vent å se..

Abraxas:
-Du er sikkert sliten.
*løfter den ene hånden*
*tørker bort tårene fra kinnet hennes*
-Skal vi legge oss?
*smiler skjevt mot henne*
-Få litt søvn? Det hjelper på.

Sina:
*smalner øynene*
-Ikke gidd å tull med meg, Ather.
-Det der kan du ikke vite uansett hvor mye du vil at jeg skal være gravid.

Therana:
*Ser sårt på ham*
*nikker stille*
*støtter seg inntil ham og lar ham nærmest løfte henne til sengen*
*kjenner seg så utmattet at hun nærmest har sovnet før hun treffer sengen*

Ather:
*smiler spakt*
- Vent og se.
*snur seg mot eleksirene igjen*
- Vi får fortsette da..

Caspar:
*blir dratt ut av fangehullet sitt*
*klarer knapt gå på bena*
*men presser seg opp når de drar med flumpulveret*
*vil ikke bli ført slepende tilbake til Syria*

Abraxas:
*trekker av henne sko og sokker*
*kler raskt av seg selv før han kommer ned i sengen til henne*
*trekker dynen over dem*
*er glad for at hun har sovnet, men vet han ikke kommer til å få det til selv*

Sina:
*ser lenge på ham og rister oppgitt på hodet*
-Ja, vi får det.

Adrian:
*ber dem dra han med seg til fangekjelleren idet de kommer hjem*
*biter kjeven hardt sammen når han ser moren kommer for å hilse*
*ber vaktene skyndte seg*

Ather:
*vet det ikke nytter å si slik til Sina*
*smiler spakt og fornøyd mens de jobber videre*

Caspar:
*prøver så godt han kan å unngå å møte Delias blikk*
*blir ført videre sammen med dem*
*hadde knust ham å se henne igjen nå*

Delia:
*skimter såvidt Caspar bli ført med*
*sender ham et forvirret blikk*
*stivner helt til når hun ser lenkene rundt hendene og føttene hans*
-Caspar?
*begynner fort å gå etter*
-Caspar?!
*blir stoppet av sønnen, og sender ham et forvirret men rasende blikk*
-Hva er dette for noe? Slipp ham!!

Adrian:
-Vi kan snakke sammen senere mor. Ikke her.
*ser like hardt ned på henne*

Rafael:
*står like bak med vaktene*
*må presse bort gliset som nærmest sprekker frem i lyset*
*humrer svakt*
*ser kort på søsteren*
- Ikke tiltrekke deg mer oppmerksomhet enn nødvendig
*ser hun møtet blikket hans*
*hever øyenbrynet en smule*
*ser hun motvillig nikker*
*lar fokuset flytte seg mot Adrian*
" Han er i knipe nå "
*ser andre rådsmenn reagerer med vantro på at Caspar blir dratt med*

Delia:
*stirrer hardt opp på sønnen*
*klarer ikke å vike blikket hans, eller lese noe fra det*
*lar det så gå videre til Rafael*
*vet hun vil få svar der*
*men lar det ligge for nå*
*trekker seg motvillig bort fra sønnen og senker blikket*
-Du har sikkert en grunn.

Rafael:
*tar et skritt frem*
- Fyrstemor Delia.. Rådet mangler må en rådsmann.. som fyrstens mor har vi anbefalt deg til å ta Caspars plass.
*ser Adrian har nok med seg selv*
*smiler spakt*
- Vil du ærede fyrstemor oppfølger fyrstens ønske ?

Delia:
-Så klart.
*kjenner seg ør*
-Fyrstens ønske er min kommando
*klemmer om hendene sine*
*kjenner at de skjelver*
*vender blikket mot sønnen*
-Dine koner venter deg.
*ser han unnskylder seg og går*

Rafael:
*ser Adrian forsvinner avgårde*
*misunner ham ingen av konene*
*holder Delias blikk*
*han en anelse om at hun kommer til å stille ham til veggs*
*registrer at søsteren blir møtt av en tjenestepike og tatt med*

Delia:
*ser lenge på Rafael og hever brynene lett*
-Kan vi prate?
*slipper hendene sine*
*begynner å gå nedover gangen før han får svart*

Rafael:
*følger lydig etter*
*ser hun trekker ham inn i hennes leilighet i palasset*
*lukker døren omhyggelig bak seg*
*står rolig og avventer tillatelse til å sitte eller annet*

Delia:
*venter til han lukker døren*
*går over gulvet og bort til barskapet hans*
-Hva i all verden er det som har skjedd?
*kjenner seg fryktelig sårbar*
*men vil ikke vise det for ham*
-Hvorfor drar de Caspar med seg, Rafael?

Rafael:
*står rolig og studerer henne*
*legger hendene i folder over magen*
- Ta deg et glass med noe sterkt.. og vennligst sett deg ned fyrstinne.
*smiler stramt og sørgmodig*
- Jeg har mye vanskelig å fortelle.
*møter blikket hennes*
*tyder at hun er skremt*
*tilater seg å sette seg rett over henne*
*sukker tungt mens han igjen folder hendene sammen*
- Jeg... vet ikke hvordan jeg kan presentere dette på en.. mest skånsom måte.
*rynker pannen svakt*
*lar blikket falle ned på bena hennes før han møter blikket hennes igjen*
*har en voldsom respekt for henne*

Delia:
-Du trenger ikke å være skånsom med meg
*holder blikket sitt i hans*
*sitter rak i ryggen med haken hevet*
-Bare fortell meg det rett ut
-Da viser du meg mer respekt enn noen annen her.

Rafael:
*holder blikket hennes*
*nikker stille*
*kremter fort*
- Caspar har siden sin tilbakekomst til Syria... vært spion for M.A.C.U.S.A.
*ser ingen reaksjon i steinansiktet hennes*
- Han forteller selv at de første to årene sendte han jevnlig rapporter til New York.
- Han forteller videre at han ble.. overbevist.. 
*smiler syrlig*
- Og har de siste årene ikke sendt rapporter. Dette trodde ikke fyrsten på.
- Og alt kom frem under møtet i Paris.. da M.A.C.U.S.A presenterte seg og Caspar.
- Det kom som et sjokk på Adrian..

Delia:
*kjenner at hjertet synker som en sten i brystet*
-Så det er derfor han rømte...
*knuger hånden om glasset*
*kjenner seg rådvill for første gang på lenge*
*sitter stille en lang stund*
-Takk for at du er ærlig med meg.

Rafael:
*strekker hånda frem og legger den på kneet hennes*
*vet han kan miste hånda for det*
*klemmer forsiktig til*
- Jeg er fryktelig lei for den situasjonen Caspar har satt deg i.
*alvorlig*
- Det var derfor jeg fremmet forslaget å ha deg i rådet... for å gjennombygge din troverdighet

Delia:
*stykker nesten*
*sender blikket ned mot hånden hans*
*biter kjeven sammen og vender blikket tilbake mot ham*
-Takk.
*vet best av alle hvor sårbar man kan være uten ektemann*

Rafael:
*trekker hånda forsiktig til seg*
*smiler fort*
- Jeg antar det blir en offentlig henrettelse.
*får en bekymret rynke i pannen*
- Du må være sterk og forberedt på det.. fyrstinne.
*smiler stramt*

Delia:
*nikker stille og puster tungt ut*
-Og... det er helt sikkert at det er sant?
-Han ble ikke presset, eller....
*vil ikke helt innse at det er sant*

Rafael:
- Alle bevis hentyder at det er sant.
*ser sårt på henne*
- Jeg er redd det etterlater ingen tvil.
*alvorlige folder i ansiktet når han ser på henne*

Theodin:
*glemmer mer og mer ut om moren*
*blir fortalt at de bare var syner*
*at han er syk og har fått medisin*
*har mistet gnisten til å lære*
*sitter og stirrer tomt på mesteren som underviser dem*

Delia:
*var fast bestemt på å holde ansikt*
*reiser seg og snur seg bort slik at han ikke skal se fortvilelsen*
-Takk, Rafael.
*prøver så godt hun kan å holde stemmen stødig*

Alexander:
*rekker ikke ned med bena til gulvet engang*
*kjenner han er sulten og*