Harry Potter - New and Improved

Adrian:
*kan se at hun er redd*
*setter glasset sitt fra seg*
*lener seg frem og lener albuene på lårene*
*leter etter blikket hennes*
-Fortell meg hva han har fortalt deg

Irna:
*har en virkelig uggen magefølelse*
*møter blikket hans*
*holder det lenge*
*snur blikket stivt foran seg*
- Han fortalte meg at han ville drepe deg.. første gang for ett år siden..
*svelger anspent*
*kjenner hun er helt tørr i munnen*
- Han ba meg gjøre meg klar til å komme tilbake til Syria for å assistere ham i mordet.
*knytter hendene*
- Han har moren din rundt lillefingeren
*ser fort på ham*
*lar blikket hvile på ham*
*ser han ennå ikke tror på henne*
*biter kjeven sammen*
- Jeg kan ikke bevise noe..
*føler seg virkelig utilpass*
*reiser seg brått*
*stiller seg bak stolen*
- Du tror jeg lyver Adrian
*fnyser lett*
*drar hånda over ansiktet*
- Om jeg ikke hjalp ham skulle han drepe ungene mine
*ser desperat på Adrian*
*kjenner tårene pipler frem*

Adrian:
*stivner til idet hun nevner moren*
*kjenner brått at biter faller på plass*
*skjønner plutselig alt*
*reiser seg han også og drar en hånd gjennom håret*
-Hva er det han vil ha?

Irna:
*klemmer hardt om stolryggen*
*kjenner en bølge av lettelse skyter i henne når hun ser reaksjonen hans*
- Prinsessen... Isabell
*lar øynene hvile på ham*
- Det er noe med en profeti.
*ser uforstående på ham*
- Jeg.. jeg vet jeg har begått en dødssynd.
*ser bedende på ham*
- La meg skaffe deg bevis! La meg være din dobbel agent!
*synker ned på kne foran ham*
- Værsåsnill

Adrian:
*biter kjeven hardt sammen når hun nevner datterens navn*
-Irna.. reis deg
*strekker ut hånden til henne*
*hjelper henne opp*
*har ikke noe annet valg enn å stole på henne*
*kan ikke gå til moren heller hvis det hun sier er sant*
-Jeg må vite at jeg kan stole på deg

Irna:
*tar fort hånda hans*
*reiser seg forsiktig*
*står svært nær ham*
*holder blikket hans*
- La meg få vise det.
*klemmer neglene inn i håndflatene*
- Beskytt ungene mine og jeg gjør hva som helst

Adrian:
*forstår frykten hennes godt*
-Ingen kommer til å skade barna dine
*trykker om hånden hennes*
-Likt ingen skal røre Isabell
-Du må forklare meg alt du vet

Irna:
*klemmer svakt tilbake*
*nikker anspent*
- Jeg.. vet ikke helt hva han vil med denne profetien.. det vet jeg veldig lite om..
*senker blikket*
- Men han ville først bli kvitt fyrstefar Caspar.. så deg.. Så fyrstempr Delia
*biter kjeven sammen*
- Rafael har drept før..
*klemmer klamt om hånda hans*
- Han.. han drepte mamma og pappa.
*ser fort opp på Adrian*
- Han ville skylde mordet på meg.. jeg var så liten så jeg trodde han kunne gjøre det og.. ble dratt med i handlingene hans.
*biter kjeven sammen*
- Min første ektemann var onkelen vår.. jeg drepte ham.. på ordre av Rafael....
*ser forskende på Adrian*
- Slik ble han familieoverhodet..
*ser han følger henne*
- Jeg vet så lite.. han stoler ikke ordentlig på meg

Adrian:
*syns det krasjer så mye med de oppfatningene han har*
*fører henne tilbake til sofaen*
*føler seg nesten helt tom*
-Det....høres så rart ut for meg
*setter seg ned med henne*
*holder fortsatt hånden hennes*
-Men jeg må vite hva han planlegger
-Er min mor involvert?

Irna:
*sitter tett ved ham*
*kjenner han klemmer hardt om hånda hennes*
- Han...
*biter seg i lippa*
- Han har ikke sagt noe.. men jeg har sett blikkene de sender hverandre
- Gi meg litt tid.. og jeg kan finne ut av mer
*legger hånda på låret hans*
- Han stoler ikke på meg.. og deler ikke med meg ennå.. men så lenge jeg kommer nærmere deg så gir han meg mer innsyn

Adrian:
*lar blikket gli ned mot hånden hennes som ligger på låret hans*
"Eller så kommer du nærmere meg for å gi ham informasjon"
-Han vet at du er her i kveld.
-Han virket overraskende tilfreds med det.
*smiler stramt*
-Jeg foreslår at du blir her i natt.
-Gudene vet at dette rommet er stort nok til at to kan sove.
-Føl deg som hjemme.

Irna:
*retter seg mer opp*
*hever øyenbrynet*
- Selvfølgelig er han det
*sukker oppgitt*
*siger bak i sofanen*
*ser lenge på ham*
- Jeg håper vi kan stole på hverandre.
*biter kjeven sammen*
- Det virker sikkert sykt at jeg gjør dette mot min egen bror.
*holder blikket hans hele tiden*
- Men jeg er en av de som kjenner ham best. Jeg vet hvor syk han er i sinnet..
*rister kaldt på hodet*
- Han kommer til å ødelegge verden om han får de kreftene han snakker om..
*kjenner seg fryktelig liten i den store sofanen og det store rommet*

Adrian:
-På mange måter trodde jeg at han var min bror også
*smiler stramt*
*kjenner seg fryktelig sliten*
*løfter drinkglasset sitt opp i samme bevegelse som han reiser seg*
-Takk for at du kom til meg.
*er ikke et smil å skimte, men er rolig i blikket*
-Jeg har andre jeg stoler på. Hvis han virkelig er ute etter noe, skal han virkelig få kjenne motstand

Irna:
*ser sårt opp på ham*
- Jeg er lei meg for det.. å blande andre inn i kaoset.
*ser ned på hendene sine*
*ser fort på ham*
- Du virker som.. en fantastisk perso.
*smiler svakt når hun ser på ham*
- Kall det intuisjon.. jeg merker det på kjemien vår
*flirer kort*
- Ikke at jeg kan kalles det samme
*tar glasset og tømmer det*

Adrian:
-Du trenger ikke å smiske nå som vi er alene
*sender henne et kort blikk og humrer*
*tar det tomme glasset fra henne*
-Det ser ut som du trenger ett til.
*tar det med bort til barskapet*
-Og hva er det som gjør at du ikke er en fantastisk person?

Irna:
- Jeg smisker aldri
*smiler svakt, lurt tilbake*
*hever øyenbrynet*
- Jeg kan da ikke røpe alle hemmelighetene med en gang?
*sitte godt tilbakelent i sofanen*
*ser hva han vil*
*føler seg råtten der hun sitter*
*kjenner tankene flyr til ektemannen og barna*

Adrian:
*kommer tilbake*
*rekker henne glasset og setter seg ned selv*
-Nei, du har rett. Det ville vært urimelig.
*smiler spakt*
*kan se at solen går ned utenfor vinduet*
-Jeg skal snakke med vaktene mine i morgen
-Noen av dem drar til Frankrike for å holde oppsyn med barna dine
-Men de bør ikke flytte på seg
*legger sitt glass til leppene*

Irna:
*tar imot glasset og tømmer det nesten med det samme*
*smiler takknemlig mot ham*
- Takk
*kjenner tårene veltet opp*
*blunker de fort bort*
- Det betyr enormt mye
*retter blikket mot ham igjen*
- Det... med den vinen.
*blir mer alvorlig*
- Du har sikkert skjønt at det glasset var ment til deg.. ved en senere anledning..
*ser kort på ham*

Adrian:
*rynker pannen lett*
-Vel, med tanke på hvor mange av vår slekts fiender som var tilstede, var ikke det en altfor dum plan.
-Takk og lov for at du var der.
*kjenner seg fortsatt skeptisk*
*merker hvordan hun prøver å bygge opp tilliten*
*vet ikke riktig om det er av taktiske eller opprinnelige hensikter*
-Jeg har egentlig bare ventet på noe slikt. Men ikke fra ham.
-Og hvis det du sier er sant, at han er involvert med mor..
*grøsser av tanken*

Irna:
*ser sårt på ham*
- Og jeg forteller alt til deg dagen før henrettelsen..
*rynker pannen*
- Jeg beklager..
*senker blikket*
*stryker hendene over låret*

Adrian:
-Bedre sent enn aldri tenker jeg
*smiler skjevt til henne*
*kan se at hun er urolig og stresset*
*vet ikke riktig hva han kan gjøre for at hun skal få det bedre*
-Så, hvor mange barn har du?

Irna:
*kjenner hun blir forvirret av spørsmåøet*
- Tre gutter..
*smiler fort*
- De du traff..
*kremter fort*
- Han eldste er 11..
*mykner opp når hun snakker om barna*
- Så kom mellommann et par år etter og minsten er 7..
*smiler svakt, varmt*
- Du har to.. prinsesse Isabell og.. ?
*kjenner hun rømder*
- Beklager jeg vet det egentlig.. men tankene henger ikke helt med
*ler nervøst*

Adrian:
*ser hvordan hun blir tryggere med en gang hun begynner å snakke om dem*
*rynker pannen*
-Ah, alle var dine?
*nikker sakte*
-Aah..
-Du må ha vært ung.
*smiler skjevt*
-Jeg har fem. Isabell er den eldste.

Irna:
*smiler fort*
- Jeg var 13..
*kremter*
- Javel ?
*smiler varmt*
- Jenter og gutter ?

Adrian:
*tar seg selv i å heve brynene*
*men kommenterer det ikke*
-Isabell og tvillinger, en av hver, med Christine.
*smiler skjevt*
-Og Daniel og Lavinja med Ruby.
-Men de begynner å bli store nå.