Harry Potter - New and Improved

Adrian:
*biter kjeven sammen*
*vet kan være svært risky*
-Vet noen andre om dette?
-Brødrene dine, tjenestepikene, noen som helst?

Delia:
*stryker ham lett over kinnet*
*smiler svakt*
-Oppfør deg..
*men liker lyden han lager*
*legger leppene til hånden hans og kysser den lett*

Irna:
- Rafael..
*tvinger blikket mot hans*
*smiler sårt*
- Han oppdaget det

Rafael:
*smiler lurt ned til henne*
*trekker henne tett inntil seg*
*humrer ned mot øret hennes*
- La meg gjøre deg lykkelig

Adrian:
*biter kjeven hardt sammen*
-Da må jeg prate med ham først.
-Hvis han har sagt det til noen som helst...
*men tviler egentlig på at han har det*

Delia:
*legger den ene armen om nakken hans*
*kjenner kroppen siger lettet sammen når hun er inntil ham*
*kysser huden hans der hun kommer til*
-Det gjør du allerede.

Irna:
- Han ville ikke gjort det mot deg
*ser sårt bort*
*biter kjeven hardt sammen*
*lukker øynene sårt*
- Jeg kan ta det bort

Rafael:
*stønner mørt når hun kysser ham*
*løfter henne opp i armene sine*
- Og du meg
*humrer*

Adrian:
*nikker sakte*
*ser på henne med et forskende blikk*
-Min mor kan nok ordne det..
-Og tro meg, hun kommer ikke til å si noe.

Delia:
-Rafael..!
*legger hendene til skuldrene hans*
-Herregud, slipp meg ned!
*men klarer ikke bli kvitt smilet når hun ser hvor glad han er*

Irna:
*ser kort på ham*
- Jeg kan ordne det selv..
*senker blikket*
- Med Rafaels velsignelse..

Rafael:
*humrer lurt*
*slipper henne forsiktig ned*
*kysser henne fort*
*kjenner alvoret av situasjonen rundt dem senker seg*
*smilwr sårt*
- Det er noe du bør vite
*kremter fort*

Adrian:
*ser lenge på henne og rynker pannen lett*
-Det høres ikke trygt ut å gjøre det alene.
-Min mor vil ikke skape problemer.

Delia:
*mister smilet øyeblikkelig*
-Javel..?
*trekker hendene til seg*
-Hva er det for noe?

Irna:
*møter kort blikket hans igjen*
*like hard som ham*
*senker blikket*
*blir trasig stille*

Rafael:
*ser ned på henne*
*smiler stramt*
*trekker henne bort med seg*
- Et problem og en mulighet hvordan en ser det... Irna er ved barn og hun sier det er Adrians.
*smiler stramt*

Adrian:
*sukker og klemmer om hendene sine*
*går mot vinduet og ser ut*
*kan se moren og Rafael i hagene*
-Hvis ikke han allerede har sagt det til henne da..

Delia:
*vandrer ved hans side gjennom hagen*
*ser fort opp på ham med overraskelse i blikket*
-Og hvordan vet du at hun snakker sant?
*hever brynene lett*
-Hun er da gift.

Rafael:
*hever øyenbrynet mot henne*
*humrer lett*
- Ja.. for det er sikkert..
- Jeg så etter henne... at det ikke var noen alvorlige skader..
- Det er en virkelig kraftig aura.. likt som bår Isabell ble til.

Irna:
*har allerede fått Rafaella dom*
*redd hun ikke kommer unna i livet*
- Hvem andre har du mistanke til...?
*skjelver i stemmen*

Delia:
*ser lenge på ham med rynket panne*
*stopper opp*
*kommer på at Adrian skulle sende henne avgårde samme dag*
-Hvor er hun nå?
-Hun er vel ikke dratt?

Adrian:
-Jeg vet ikke.
*holder bare blikket på de to ute i gangen*
-Men jeg stoler på sikkerheten rundt meg.
-Det kan i bunn og grunn ikke bli tryggere.

Irna:
- Det bør du ikke
*holder blikket på ham*
- Jeg har en flaske gift i blusen som ingen har tatt fra meg

Rafael:
*smiler stramt*
- Med Adrian..
*alvorlig og stram*

Adrian:
*vet ikke helt om hun tuller eller ikke*
*reiser seg opp mot henne*
*strekker ut hånda*
-Så få den da.

Delia:
-Ah.
*titter opp på slottet*
*presser leppene mot hverandre*
-Hvordan klarer han det, når han har to koner å sette så mange barn på han bare vil?

Irna:
*snur blikket mot ham*
*legger hånda inn mot blusen og trekker den lille flasken frem*
*kjenner hun begynner å gå kontroll over skjelvinger i kroppen*

Rafael:
*smiler stramt*
- Irna ønsker å ta barnet med seg og dra..
*ser bort*
- Det kan jeg hindre.. men at hun fjerner det er en større jobb om hun selv ikke vil ha det..
*ser fort på Delia igjen*
- Og Adrian..
*rister svakt på hodet*

Adrian:
*kommer nærmere*
*legger hånden om flasken hun holder*
-Hvem har du fått denne av?
*holder blikket i hennes*

Delia:
*ser bort fra blikket hans*
*kjenner Adrians skam som sin egen*
-En ting er iallefall sikkert.
-Dersom barnet skal til verden, så blir det her.

Irna:
*slipper den sakte*
*kjenner fingrene hans under sine, skvetter av hvor varm han er*
*trekker den iskalde hånda til seg*
- Jeg har hatt den hele tiden..jeg har hatt den med fra Paris..
*klarer ikke slippe blikket*

Rafael:
- Jeg trenger din hjelp her..
*smiler fort og stramt*

Adrian:
*rister stille på hodet*
*skjønner ikke hvordan det har gått til*
*stoler på mennene sine at de sjekker slle som skal nær ham*
-Forbanna utrolig...

Delia:
*sukker lavt*
-Hvis meg en person her som ikke gjør det...

Irna:
*kjenner en snikende tanke streifer henne*
" Han er like redd som meg.."
*ser fort på flaska*
- Den var ikke ment for deg.. personlig..
*senker blikket fort*
*ser ut etter Rafael*
*biter kjeven rasende sammen*

Rafael:
*ser sårt ned på henne*
*smiler spakt*
*trekker henne inntil seg igjen*
*humrer svakt*
- Du kvinne du kvinne...
*kysser pannen hennes*

Adrian:
*puster tungt ut*
*ser opp på henne og møter blikket hennes igjen*
*kjenner seg utrolig urolig, men prøver å ikke la det vises*
-Og hvem er den så ment for?
-Rafael? Mor?

Delia:
*legger en hånd til siden hans*
-Selvfølgelig skal jeg hjelpe.
*lukker øynene idet han kysser pannen hennes*

Irna:
*holder blikket på Adrian*
*biter kjeven sammen*
- Ikke utenkelig...
*ser fort opp på ham*
- Hvilke andre måter har jeg å forsvare meg på da?
*svelger tungt*
- Herregud, er det rart en blir paranoid for å komme him!?
*hører seg selv le*
*klarer ikke stanse det*

Rafael:
*smiler varmt ned til henne*
- Takk Delia
*ser fort rundt i hagen*
- La oss gå inn..

Adrian:
*ser raskt på henne når hun begynner å le*
*rynker pannen svakt*
*kaster et blikk mot hagen igjen*
*kan se de to begynner å gå mot borgen igjen*
-Man blir paranoid av å bo her, det er sikkert..
-Hvorfor har du ikke fortalt meg at du hadde denne?

Delia:
*kjenner han slipper henne*
*blir med ham opp mot borgen igjen*
-Er de hos Adrian nå?

Irna:
*klarer ikke tørke bort fliret*
*kjenner tårene renner*
- Ja det hadde vært lurt! Kjære Adrian da..
*tørker tårene bort*
- Beklager

Rafael:
- Ja.. jeg antar det
*går rolig oppover mot borgen*

Adrian:
*smiler stramt mot henne*
*legger først nå merke til tårene som renner*
-Kjære Irna da..
*smiler litt mindre stramt*
*kommer bort og legger hånden til hennes*
*tørker bort tårerestene med fingrene sine*

Delia:
*liker dette dårlig*
*kan forestille seg hva Ruby og Christine vil si*
*kjenner hun blir stresset bare av tanken*

Irna:
*ser sårt opp på ham*
- Unnskyld..
*kjenner skjelvingene inntar noe igjen*
- Jeg er redd..
*hvisker spakt*
- Men det er du og..

Adrian:
*smalner blikket lett*
-Jeg er ikke redd.
*sukker tungt ut*
-Jeg er bare sliten.