Harry Potter - New and Improved

Irna:
*ser sårt på ham*
*senker blikket og lar de siste tårene renne ned kinnet*
*hører skritt og tørker dem brydd bort*
*nekter å se på broren*

Adrian:
*ser moren står et par skritt bak Rafael*
*leser blikket hennes raskt*
-Så du har fortalt henne allerede?
*setter blikket i sin rådgiver og hever brynene lett*

Rafael:
*smiler stramt tilbake*
- Jeg tok meg den friheten..
- Hun vil komme til nytte uansett utfall
*ser kort på søsteren*
- Jeg er mer nysgjerrig på hva hun har sagt til deg

Adrian:
*trekker på skuldrene*
-Antageligvis det samme hun har sagt til deg.
*holder fortsatt den lille flasken i hånden*
*går over rommet*
*setter den fra seg på pulten sin*
-At hun er gravid.
*prater mellom stramme lepper*

Rafael:
*ser kort etter Adrian*
*lar blikket hvile på søsteren*
- Hun var noe motvillig til å fortelle det.
*smiler syrlig mot henne*
*letter blikket mot Adrian*
- Det er en gutt.. så mye kan jeg allerede si.. en kraft plugg

Adrian:
-Jeg har allerede en gutt.
-Jeg har to.
*snur seg tilbake mot dem*
*prøver å ikke møte Irnas blikk*
-Jeg trenger virkelig ikke en til.

Rafael:
*nikker forståelsesfull*
- Dette barnet er kraftigere enn de andre.. til og med Isabell.. men hun er en jente så en kan vel ikke forvente annet av hennes gener.
*trekker på det*
- Da er informasjonen gitt.

Adrian:
*trekker pusten dypt*
*drar en hånd over kjaken sin*
-Med tanke på hva imaget mitt har fått gjennomgå i det siste, tror jeg ikke at det er bra hvis dette kommer ut
-Det kan se ut som at jeg...
*slår hendene ut i luften*
-Avler opp barn, desperat prøver å finne kvinner å sette barn på
-For å øke min egen makt.

Rafael:
- Vel.. det er ingen dårlig strategi.
*alvorlig*
- Det hadde styrker tilliten til meg.
*ser Irna sender ham et rasende blikk*
*ser opp på Adrian*
*smiler stramt*
- Men igjen...
*slår hendene rolig ut*
- Jeg er ikke uenig i resonnementet ditt
*virker rolig, men kjenner han koker innvendig*
- Irna har innover vent livmor.. en ser ikke hun er gravid før hun er nærmere seks måneder.
*ser søsterens ansikt blir dypt rødt*

Adrian:
*ser kort på Rafael*
-Jeg vet at å skjule graviditeten ikke er noe problem.
-Irna kunne bodd her, så få som mulig hadde trengt å vite det.
*smiler stramt*
*snakker som om at damene ikke er tilstede i det hele tatt*
-Det er det som skjer etterpå som blir et problem.

Rafael:
*hever øyenbrynet lett*
*smiler stramt*
- Du kan si det er mitt...
*slår ut med hendene*
- Det kan finnes løsninger.

Adrian:
*biter kjeven hardt sammen*
*ser mot vinduet*
*kjenner seg tung i kroppen og ør i hodet*
*hører stillheten mellom dem blir overdøvende etter hvert*

Delia:
*vet godt at hemmeligheter aldri blir holdt hemmelig på slottet*
*føler seg skuffet over sønnen, men vet at skuffelsen er tosidig*
*vender blikket over mot Irna*
-La oss gi mennene rom til å prate i fred..
*holder hånden ut til henne*

Irna:
*kjenner seg rasende og livredd for beslutningen*
*ser kjølig mot Rafael*
- Nei jeg har jo ingenting med det
*freser*
*prøver å fange Adrians blikk*
*går sakte med Delia*

Adrian:
*ser kort på Rafael idet damene har gått ut*
-Jeg håper hun forstår at hun virkelig ikke har noe med dette å gjøre.
*smiler stramt*

Delia:
*holder armen hennes i sin*
*presser leppene sammen*
-Din skjebne ligger i deres beslutning nå, Irna.

Rafael:
*senker ydmykt blikket*
- Irna... har vært for lenge borte... blitt smittet med vestlige ideer.. jeg hadde ikke trodd de hadde vokst seg så sterke i henne.
*åpner hendene*
- Jeg skal ta meg av det.
*ser kjapt opp på ham*
*smiler stramt*

Irna:
*sender Delia et isende blikk*
*biter kjeven hardt sammen*
*blir dratt med av det stramme grepet hennes*
- Ta det bort...hjelp meg
*ser panisk på henne*

Adrian:
*nikker stille*
*har blikket et annet sted*
*kjenner tankene svirrer*
-Jeg tror jeg må sove på dette.
*lett irritert i undertonen*
-Jeg klarer ikke å tenke akkurat nå

Delia:
-Det vet du like så godt som meg at jeg ikke kan.
-Min sønn og din bror hadde drept oss begge.
*ser kort ned på henne*
-Din plass er her nå.
-Enten du liker det eller ikke.

Rafael:
- Du trenger ikke ta et valg nå..
- Jeg snakker med Ravel og vi utsetter avreisen.. at hun er blitt syk eller noe lignende..
*smiler stramt*
- Jeg skal holde et øye med henne.
*ser sårt på Adrian*
- Er det noe jeg kan gjøre for å.. lette byrdene du bærer?
*rynker pannen svakt*
*legger merke til tunge poser under øynene hans*

Irna:
*prøver å stanse henne*
- Med din hjelp kunne vi ha kommet oss bort..
*men kjenner håpet svinner og realiteten skyter inn*
" De har ungene.. "
*kjenner spørsmålene flommer i hodet hennes*
- Hva med sønnene mine..?
*hvisker spakt*
- Får jeg se dem igjen..?

Adrian:
*løfter en hånd og rister det bort*
-Nei, Rafael, du har allerede gjort nok.
*smiler noe kaldt*
*setter seg ned i stolen sin*
*sukker tungt og gnir hånden over pannen*
-Bare aldri bring kvinner til meg igjen.

Delia:
-Din mann og dine barn er allerede blitt ført tilbake til Paris.
-Det er nok for det beste.. at han ikke ser deg i den tilstanden du skal komme i.
*prøver å være vennlig*
*men vet at realiteten er hard uansett hvordan hun ordlegger seg*
-Litt frisk luft vil hjelpe deg litt, Adrian har det så klamt inne på det kontoret sitt.
*ser dørene ut til hagene åpnes for dem*
-Kom så.

Rafael:
*merker den kalde tonen hans*
*klemmer hendene hardt sammen*
*bukker kort for ham*
*snur seg og forsvinner ut derfra*
*kjenner en viss tilfredstillelse over å ha kommet seg så fort ut av fangehullet, fått Delia og søsteren inn hos Adrian*

Irna:
- Hvis jeg.. ikke.. du vet..
*Ser kort på vaktene rundt dem*
- Får jeg dra tilbake til dem?
*lengtende i stemmen*

Delia:
*vil ikke svare på det*
*har ingenting hun skulle sagt*
-Det er ikke opp til meg, kjære.
*smiler trist til henne*
-Det ligger i hendene til Adrian.
-Men tenk nå ikke så mye på det
-Det får du ikke gjort noe med nå uansett, hva?

Irna:
*kjenner panikken og håpløsheten river i henne*
*biter kjeven hardt sammen*
- Hva ville du gjort...om du var meg..?
*Ser granskende på henne*
*kjenner den kvalmende duften av roser slår mot dem i den varme vinden*

Delia:
-Du ber meg overskride grensene for hva jeg kan prate om.
*smiler spakt mot henne*
*men kan se rådløsheten i øynene hennes*
*sukker*
-Å bære frem hans barn kan åpne mange dører for deg og din familie.
-Levekårene deres vil øke betraktelig..
-Din sønn vil derimot meget sannsynlig bli holdt borte fra deg.
-Det er jo på godt og vondt, kan jeg tenke meg
*ser ned på henne*
-På den annen side, hvis det er frihet du ønsker, så vil du aldri bli kvitt Draconiz-navnet.

Irna:
*smiler syrlig tilbake*
- Nei..
*snur blikket fremover*
- Det blir jeg aldri kvitt..
*biter kjeven hardt sammen*
*lukker øynene sårt*
- Jeg kan ikke bli her
*hvisker sårt*
- Hele livet mitt er i Paris.! Forskningen min.. skolen..
*ser rasende mot rosene i hagen*
*kjenner håpet om å komme seg unna glipper*

Delia:
*prøver å sette seg inn i sorgen hennes*
*men har aldri bodd noe annet sted enn i dette landet*
-Irna..
*lett advarende i stemmen*
-Ro deg ned, folk begynner å stirre hvis du skal begynne å heve stemmen.

Irna:
*biter kjeven hardt sammen*
*Ser rasende og kaldt over hagen*
*prøver å roe seg noe*
*kjenner hun pulserer i fingrene*
*siger rolig videre med Delia*
*løfter blikket når hun hører noen nærmer seg*

Rafael:
*Ser det isende blikket Irna sender ham*
*smiler mykt tilbake*
- Delia
*nikker kort*
- La meg ta en runde med søsteren min..
*Smiler spakt mot Irna*
*rekker ut hånda*
*ser hun motvillig tar den*
*griper godt tak i henne og fortsetter på spaser runden rundt i hagen*