Harry Potter - New and Improved

Angela:
*svelger og nikker ettertenksomt*
*men virker fortsatt nølende*
-Skal dere ta kreftene mine..?

Ather:
*studerer henne*
*lener seg mot veggen*
- Vel...
*sukker stille*
- Det spørs..
*ser fort på henne*
- Men om du ikke.. får til å kontrollere kreftene.. da må vi

Angela:
*stirrer ned i bakken igjen*
*rister stille på hodet*
-Jeg vil ikke at dere skal gjøre det.

Ather:
*ser sårt på henne*
*smiler spakt*
- Ikke?
*kjenner en uventet stolthet brer seg i ham*

Angela:
-Nei.
*løfter blikket mot ham igjen*
*litt overrasket over smilet hans*
*gjengjelder det ikke*
-Og jeg må vel få bestemme det?

Ather:
*smiler stramt*
- Igjen.. det spørs..
- Jeg vil ikke risikere at ting kommer ut av kontroll

Angela:
-Det skal ikke det!
-Og dessuten skal jeg jo snart begynne på skolen
-Og da lærer de meg alt jeg trenger.
-Ikke sant?
*ser bedende på ham*
-Vær så snill.. ikke ta de fra meg

Ather:
- Det er for sent om ett år..
*ser rolig på henne*
- Vi to får begynne... ta første økt i morgen..

Angela:
*lyser opp*
-På trening?
*prøver å skjule det store smilet*
-Skal du lære meg?

Ather:
- Ja
*smiler spakt*
*kan se hvor giret hun blir*
*kjenner smiler brer seg*

Angela:
*er raskt borte hos ham*
*slenger armene rundt midjen hans og klemmer han hardt*
-Takk!
-Takk, takk, takk, takk!

Ather:
*aner en krangel og stygge blikk når han kommer inn i huset igken*
*smiler varmt ned mot datteren*
*legger armene om henne*
*klemmer henne tett inntil seg*

Angela:
*vil bare så sårt lære*
*innbiller seg selv at det var det faren hennes ville ønsket*
-Fritt for å ikke si det til mamma.
*flirer raskt opp mot ham*

Ather:
*humrer ned mot henne*
- Mm.. det skal bli min glede
*sukker fort*
- Ikke tenk på det
*blunker ned mot henne*

Angela:
-Okei..
*smiler når hun blunker til ham*
-Det kan være vår hemmelighet og
-Hvis du ikke vil si det.
*smiler til ham*
-Kan jeg gå inn igjen nå?

Ather:
- Mamma må nok få vite det
*smiler fort*
*stryker hånda over håret hennes*
- Løp inn du..
*ser etter henne*

Rafael:
*studerer hver og en under middagen*
*legger merke til tjenerne rundt*
*snur blikket til slutt på søsteren*
*ser hun gjør det samme*
*smiler stramt*
- Vi drar i morgen..
*ser hun snur blikket mot ham*
- Du vil få albuerom her.

Irna:
*smiler stramt mot broren*
- Det er snilt av fyrsten.
*smiler svakt, varmt mot Adrian*

Angela:
*setter seg ned igjen til søsteren og Noira med et lurt smil om munnen*
*rister på hodet når Alva spør hva som skjedde*
-Det er en hemmelighet.

Delia:
*kan se blikket hun sender Adrian, og liker det ikke*
*ser forskende på sin sønn*
-Er du klar for å vende tilbake?
*er bekymret, og ser at han kan se det*

Adrian:
-Mor.
*ser kort på henne*
-Jeg hadde ikke dratt tilbake hvis ikke jeg var klar.

Noira:
*smiler fort mot Angela*
*ser engstelig opp mot trappen*
*biter seg i lippa*
*kikker ned i boken hun sitter med*

Rafael:
*smiler stramt*
*humrer svakt av Delia*

Angela:
*følger Noiras blikk*
*ser trist over på kusinen*
-Går det bra med tante Ana..?

Adrian:
*ser fra sin mor og over på Rafael*
*smiler kort*
-Dere to bør være forsiktige nå.
-Dere vet hvordan folk snakker på palasset.

Noira:
*trekker kort på skuldrene*
- Jeg vet ikke..
*løfter ikke blikket fra boka*
- Hun er sur igjen.

Rafael:
- La oss alle trå varsomt.
*ser fort på Adrian*
- Får jeg noen ord med deg?
*ser tjenerene tar desserten ut*
*reiser seg rolig fra bordet*

Angela:
-Åh.
*ser mot trappen*
*rynker pannen svakt*
-Sur på hvem da?
-Onkel Xas kanskje?

Adrian:
*reiser seg han med*
-Klart.
*ser at moren blir sittende*
*veklser et blikk med Irna og smiler raskt*
*blir med Rafael ut, og nedover gangene*
*går i stillhet til de ankommer hans værelse*
-Hva står på?

Noira:
- Nei.. ikke sånn sur
*ser fortsatt ned i boken*
- Sånn.. sykt sur..
*svelger hardt*
- Hun blir sånn..
*hvisker*

Rafael:
*lukker døren bak dem*
*sukker stille*
*ser opp på ham*
- Jeg.. innser jeg står i en svak posisjon.. og mange er ute etter meg..
*senker blikket*
*kremter*
- Jeg har ikke sagt noe fordi jeg ikke har visst sikkert.
*løfter blikket*
- Alexander.. den engelske gutten.. han er min

Angela:
-Åh..
*holder blikket på Noira*
*men er helt stille*
*vet ikke riktig hva hun skal si*
*svelger*
*syns Noira ser så fryktelig lei seg ut*

Adrian:
-Hva mener du at gutten er d..
*kommer brått på hvem som er moren*
-Nadya.
*løfter en hånd og gnir seg i tinningen*
-Shit, jeg visste ikke at dere hadde...
*ser forskende på Rafael*
-Du elsket henne hele denne tiden?

Noira:
- Men bedre at hun er sykt sur... en bare slem..
*blar i boken*
- Slik som hun var sist..
*kjenner tårene velter opp i øynene*
*blunker dem fort bort*
- Hun blir bra igjen..

Rafael:
*står med rak rygg, men føler seg merkelig liten*
*vil ikke møte Adrians forskende blikk*
*snakker sjeldent om det private*
- Alexander er min sønn.. Jeg har hatt mistanker en stund.. men hadde håpet og forventet at Nadya hadde vært ærlig om det.
*ser bittert bort*
- Nåvel. Ungen er min...

Angela:
*liker det virkelig ikke når hun ser så trist ut*
*kan se tårene i øynene hennes*
*aner ikke hva hun kan si*
*strekker seg frem og legger armene sine om henne*

Adrian:
*holder blikket sitt på ham*
*nikker sakte*
*vet at dette vil gi dem et lite overtak*
*men tviler også på at engelskmennene vil tro på dem*
-Hvor lenge har du visst dette?