Harry Potter - New and Improved

Adrian:
-Taus.
-Stillere enn vanlig.
-Og tro meg når jeg sier at hun har vært svært stille i det siste.
*tømmer glasset sitt*
-Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med henne..

Delia:
*møter blikket hans*
*rynker brynene lett*
-Hva får deg til å si noe slikt?

Therana:
- Theodin var kanskje den første forelskelsen..
*smiler forsiktig til ham*
*nipper til glasset*
- Det er hardt å være tenåringsjente..
*smiler skjevt*
- Hilsen alle pappaers mareritt
*flirer*

Rafael:
*ser dumt på henne*
- Du vil ha et barn med meg? Eller har jeg misforstått?

Adrian:
"Gid Christine var her.."
*smiler stramt*
-Ja..
-Jeg blir bekymret for henne.
*trommer fingrene mot glasset*
-Hun har aldri stengt meg ute før.
*snur seg for å fylle glasset på nytt*

Delia:
*ser han enda ikke har forstått noe*
-Jeg vil ikke ha et barn med deg.
-Jeg ville ha det barnet.

Therana:
*smiler sårt mot ham*
*legger hånda på armen hans*
- Det er bare for en periode..
*tømmer glasset og setter det bort*
*stryker den andre over brystkassen hans*
- Bare vær tolmodig
*lar hånda på armen gli opp i nakken hans*

Rafael:
*kjenner det bobler i ham*
- Men for faen!!
*knytter hendene*
- Neivel. Så glem det.
*snur seg mot døren igjen*

Adrian:
-Hvis hun er noe som meg eller sin mor, så gir hun seg ikke så lett.
*lar henne stryke på ham*
*kjenner drikken har løsnet tungen hans*
*stopper ikke seg selv*
-Du vet hvordan det er å mangle et barn.
-Hva om jeg mister henne?
-Det takler jeg ikke..

Delia:
*reiser seg før han kommer så langt at han er borte*
-Rafael..
*ser mot ryggen hans*
-Ikke gå.

Therana:
- Det dreper deg sakte men sikkert..
*kjenner stemmen blir knapt mer enn hvisking*
- Det er grusomt å være redd for det.. spesielt når du har mistet noen før..
*stryker ham over kinnet*
- Jeg trodde jeg skulle dø av sorg når jeg mistet Lewis.. og så Theodin i alle de årene..

Rafael:
*stanser like før døren*

Adrian:
*leter etter en klandrende tone hos henne*
*men finner ingenting*
*bare en myk hånd på kinnet*
*møter blikket hennes*
-Vi får ham tilbake.

Delia:
*ser sårt på ryggen hans*
-Ville du gjort det for meg?

Therana:
- Og du mister ikke Isabell.
*smiler mykt til ham*
- Men hun har levd et veldig, veldig beskyttet liv..
- Hun hadde kanskje hatt godt av å se noe av verden..om jeg skulle komme med et råd.. om så nede i byen.
*stryker hånda opp i håret hans*
- Pappaen hennes har bare gjort en litt for hod jobb
*flirer mykt*

Rafael.
*snur seg mot henne*
- Ja selvfølgelig
*ser forskende på henne*
- Tviler du på det?
*tar et skritt mot henne*
- Jeg vil ikke bringe et barn som vil bli en hakkehøne... det unner jeg ikke barnet eller deg..

Adrian:
*nikker sakte mens han tenker over det*
-Det er et godt råd.
*legger en hånd om livet hennes*
-Takk.
*legger pannen sin mot hennes og lukker øynene*
-Jeg prøver igjen med henne i morgen..

Delia:
-Og derfor er du villig til å hente opp et barn fra landsbyen?
*ser forskende på ham*
-Sinas barn er adelig, Rafael. Han er din nevø. Ditt blod.
*kommer mot ham på halvveien*
*vil ikke at han skal gå igjen*
-Han ville aldri ha blitt hakkekylling. Et barn fra landsbyen hadde det.

Therana:
*kjenner vinen gjør sitt med hennes tungebånd også*
- La meg.. vi kom helt forferdelig skjevt ut..
*presser lippene sammen*
- Prøv å slapp av i kveld..
*ser sårt opp på ham*
- Du ser konstant dritstresset ut

Rafael:
- Adel og blod betyr ingenting uten krefter
*skjønner ikke at hun ikke forstår*

Adrian:
-Det er ikke noe som heter å slappe av
*løfter en hånd og gnir seg med den i nakken*
-Det føles ut som vi er i krig. Kanskje vi er det.
*trekker seg unna henne*
*går for å sette seg ned*

Delia:
-Og du tror et landsbybarn har krefter?
-Kjære..
*legger hodet på skakke*
-Er..
*vet ikke hvordan han vil reagere*
-Er det fordi det er Ravels?

Therana:
*tar flasken med seg*
*heller oppi de to glassene*
*rekker ham det ene*
- Det virker nesten slik..
*smiler sårt*
- Men.. det er en oppgave for rådsmann Adrian.
- Superdeilige private Adrian derimot skal tømme det glasset..
*hever sitt eget*
- Og ikke røre kona men være med i badekaret
*styrter glasset*

Rafael:
*knytter hendene sammen*
- Nei... men at det er Sinas..
- Og hun er i livet.

Adrian:
*legger glasset til leppene*
*tømmer det og finner hånden hennes*
-Ikke røre, men med i karet?
*hever et bryn mot henne*
-Høres ut som nok en umulig oppgave

Delia:
*ser forskende på ham*
*forstår ikke*
-Sina..
-Hva mener du?

Therana:
- Klarer du fint, jeg har troa
*løfter hånda hans opp til munnen*
*kysser den mykt*
*biier han så ertende i tommelen*
*trekker ham og flasken med seg*

Rafael:
- Vi får aldri fred fra det..
- Vi kjenner moren.
*biter kjeven sammen*

Adrian:
-Da tror du høyere om meg enn jeg trodde.
*blir pent med henne til badet*
*sjusjer unna tjenerne som gjør badekaret klart*
*hører døren går bak dem*
*løsner mansjettknappene først*
-Men du vet å få meg i bedre humør i det minste..

Delia:
*ser på det innbitte ansiktet hans*
*stikker henne i magen når hun fortsetter å prate*
-Det er greit.
-Jeg skal ikke spørre mer.

Therana:
*setter flasken pent fra seg ved karet*
*smiler varmt og lurt til ham*
- Derfor du giftet deg med meg
« Eller ikke..»
*spenner skoene av*

Rafael:
- Den familien...
- La dem være..
- Det bringer ikke noe godt med seg

Adrian:
*følger henne med blikket*
*smiler spakt*
*kjenner vinen gjør det vanskelig å få opp alle knappene*
-Kom hit og hjelp din ektemann.
*vinker på henne*

Delia:
*biter kjeven sammen*
*blir kaldere med en gang*
-Jeg sa at du vant.
-Hvorfor skulle jeg noen gang ha nærmet meg dem?

Therana:
- Mja..
*kommer sakte mot ham*
- Har du fortjent det da?
*vil bare fordra seg selv og forsvinne i varmen med ham*
*tar den ene armen hans*
*prøver å løsne mansjett knappene*
- Faens jævla drit..
*napper i skjortermet*
*flirer oppgitt*
*klarer til slutt å åpne den ene*

Rafael:
- Det handler ikke om å vinne
*ser oppgitt på henne*
- Er det derfor du er sur? Fordi jeg nekter deg noe?

Adrian:
*rister den frie armen ut av ermet*
*lar hånden gli gjennom håret hennes*
-Skjønner du nå hvor vanskelig det er å være meg?
*humrer lavt og kysser henne ved øret*

Delia:
*biter kjeven hardt sammen*
*snur seg fornærmet bort*
*er hennes tur til å gå denne gangen*
*setter bena mot altandøren og hagen*

Therana:
*ler hjertelig*
- Til og med mansjett knappene dine er kranglette
*prøver å åpne den andre ermen*
- Ikke rart du har tjenere til å ordne påkledningen.. fy faen..
*lener seg mot ham*

Rafael:
*tramper etter henne*
*griper tak i armen hennes*
- Neinei, la oss bli ferdig her nå!

Adrian:
-Jeg sendte dem kanskje bort litt for hurtig.
*flirer og kikker ned på strevingen hennes*
-Her..
*prøver å hjelpe til*
*kommer seg løs til slutt*
-Kjolen din er en enklere sak. Snu deg rundt.

Delia:
*river i armen sin for å komme seg løs*
*men snur seg til ham*
-Vi er ferdig her!
-Hva mer er det å si?

Therana:
- Du tror ikke jeg kunne spe på inntekten med å være påkleder?
*smiler lurt mot ham*
*innser brått hvor lite sannsynlig det hadde vært*
*snur seg rolig mot ham*
- Denne er spesielt enkel..
*smiler lurt over skulderen*
- Det er bare en tråd du trenger å dra i.. men hvor er den..
*flirer lurt*
- Jeg og skredderen hadde det svært morsomt

Rafael:
- Mye siden vi går fra hverandre.. har vi noensinne kranglet før?
*sukker oppgitt*
- Når kom denne driven til å adoptere et barn?
*prøver å roe seg og lytte til henne*

Adrian:
-Hm.. hmhm...
*drar henne nærmere seg med en arm om midjen hennes*
-Skulle ha revet den av deg siden du absolutt skal være så fiks.
*kysser henne i nakken*
-Men jeg vil ikke ødelegge kunstverket ditt..
-La meg lete.
*leker fingrene nedover ryggen hennes*
-Aha..
*finner den, og trekker*

Delia:
*blir stående*
-Da jeg kjente på barnet i magen hennes, så...
-Det føltes rett at det var vårt.
-Men hva som var rett for meg, var åpenbart ikke rett for oss begge.
-Du har en sønn nå..

Therana:
- Du skulle våget
*nyter berøringene hans*
*bøyer seg bakover når fingrene hans glir nedover ryggen henne*
- Så kjapt!
*hører selv hvor sur hun høres ut*
- Skal si du har åpner mange kjoler
*hever øyenbrynet lurt*

Rafael:
- Alexander er ikke det som stanser meg..
*mildner i blikket*
- Men det har fått meg til å innse alvoret med arvinger..
*smiler forsiktig*
- Hvordan rett?

Adrian:
-Bare intuisjon.
*ser kjolen falle*
-Ikke vær fornærmet, kjære.
*flirer mot øret hennes*

Delia:
-Jeg kan ikke beskrive det.
-Bare en følelse.
*kan se han endrer uttrykk*
-Alexander har gitt deg så mye glede.. jeg kan se det på deg.
*smiler såvidt, men kjenner det er sårt*
-Jeg vil så gjerne gi deg den samme gleden.