Harry Potter - New and Improved

Enya:
*ligger alene på et eget rom*
*hører det pumper i apparatene rundt henne*
*åpner øynene sakte og myser mot det skarpe lyset*

Alexander:
*kikker inn på henne*
*ser at hun våkner litt til*
*ombestemmer seg nesten for å gå ut, men blir*
-Hei.. Hvordan føler du deg?

Enya:
*skjønner hvor hun er i det hun hører Alexander*
*snur hodet sakte i hans retning*
*stønner av smerte*
- Alexander..
- Hva skjedde?

Alexander:
-Du kom deg ikke unna tidsnok antar jeg..
*kommer nærmere*
*ser hun har smerter*
-Hvorfor dro du ikke?

Enya:
*rynker pannen av smerte*
*presser lippene sammen*
- Alexander...
- Er alt bra med Angela..?

Alexander:
-Jeg tror det.. jeg vet ikke.
*trekker på skuldrene*
*trekker frem en stol og setter seg ved sengekanten hennes*
-De dro, hun og Sina og Ather..
-Men hun så ganske skadet ut da jeg så henne.
-Det gjorde forsåvidt du og, men.. du lever jo
*smiler spakt*
-Har du veldig vondt?

Enya:
*svelger tungt*
*må lukke øynene for ikke å spy*
- Er du skadet??
*peser*

Alexander:
-Nei..
*rynker brynene litt over spørsmålet*
-Du reddet meg.
-Hvorfor gjorde du det?

Enya:
*åpner øynene og finner hans*
*smiler spakt*
- Du er en del av flokken.

Alexander:
*føler hun kan se rett gjennom ham og se all forvirringen hans*
-Jeg er ikke det.
*smiler fort*
-Men takk.. for å redde livet mitt. Og Isabells.
-Selv om vi ikke tilhører dere.

Enya:
*rynker pannen svakt*
*strekker hånda ut mot ham*
- Du er en del av flokken... Isabell og.
*smiler svakt men varmt*
- Jeg har sett deg springe rundt i bleie i stuen min...

Alexander:
-Vel..
*må smile litt*
*flirer lavt*
*ser hånden hennes komme mot hans*
-Det er lenge siden, Enya.
*kremter svakt*
-Jeg kom egentlig bare for å advare deg..
-Isabell stoppet Adrian fra å sende noen inn hit for å drepe deg.
-Men han og pappa er.. i skiftende humør i dag..

Enya:
*lar hånda sige ned i sengen*
*men trekker den ikke bort*
*nikker stivt*
- Da blir det så..
*smiler matt*
- Er det noen.. flere skadde?

Alexander:
*smiler beroligende og rister på hodet*
*skyver stolen ut og reiser seg*
-Far har prøvd å lære meg litt healing.. om du vil, kan jeg prøve.
-Du reddet livet mitt, så jeg skylder deg det.

Enya:
*skjønner at han faktisk prøver å redde livet hennes*
- Kjør på..
- Om du får denne gamle skrotten opp så..
*smiler fort*

Alexander:
*smiler spakt*
*kjenner seg lettet over at hun stoler på ham*
*gnir hendene lett sammen*
-Ok..
*ser seg raskt over skulderen, og forsikrer seg om at døren er låst*
*løfter opp hendene og holder dem over henne*
*lukker øynene og prøver å konsentrere energien sin*

Noira:
*kjente det ble for kvelende å være inne med de andre*
*er ute i gangen utenfor mormorens rom*
*så Alexander gå inn*
« Dreper han henne nå?»
*blir stående og vente med nervene i høygir*


Enya:
*kjenner energien kommer tilbake og smertene blir noe mindre*
*smiler takknemlig mot ham*
- Du er en god gutt.
*setter seg sakte opp*
- Og takk for advarselen.. jeg skal komme meg bort

Alexander:
*kjenner en stolthet spre seg i ham når han ser at hun er bedre*
*smiler bredt*
*nikker raskt*
-Fint.. Men det er jeg som skal takke.
*smiler litt spakere*
-Og.. ikke si til noen at det var jeg som..
-Ja.
*smiler raskt og nikker mot henne*
-Du forstår sikkert..

Enya:
*smiler fort mot ham*
- Jeg skal la være å røpe godheten i deg.
*gir ham en rask klem*
*ser staven hennes fremdeles er i kuttet*
*trekker den frem og immiverer*

Noira:
*går frem og tilbake over gulvet*
« Hadde han drept henne hadde han vel vært ute nå..?»

Alexander:
*ser etter henne*
*svelger hardt når han tenker på problemene han kan komme opp i om noen finner ut av det*
*håper faren og Adrian går rundt i svime en god stund til*
*åpner døren og lukker den forsiktig bak seg*
*skvetter når han snur seg og ser Noira*
-Hva gjør du her?

Noira:
*går kjapt mot døren bak ham*
*skubber lett i ham og kikker inn døren bak ham*
*skjønner når mormorens seng er tom at han lot henne dra*
*smiler lettet*
*snur blikket mot ham*
- Takk Alex.
*står med tårer i øynene*

Alexander:
*føler seg bare enda mer nervøs nå*
*og litt forlegen når hun får tårer i øynene*
-Ikke si det til noen.. vær så snill.

Noira:
- Jeg lover.
*smiler spakt*
- Sverger.
*tørker fort tårene bort*

Alexander:
*puster lettet ut*
-Takk.
*smiler litt til henne*
-Og bare så du vet det så er jeg ikke mot familien deres eller noe..

Noira:
- Deres?
*ser forskende mot ham*
- Jeg vet det.
*smiler spakt*
- Får jeg.. får jeg gi deg en klem??