Harry Potter - New and Improved

Rafael:
- Han holder tett
*smiler fort*
- Det er jeg sikker på at han gjør

Theodin:
*hever øyenbrynet*
- Er det noe du vil si?

Delia:
*nikker fort*
-Fint.
-Han er en fin gutt.
*smiler spakt*
-Tåler du at jeg setter meg nærmere?

Alexander:
-Hm?
*kikker på ham*
*rister av seg det Enya sa til ham*
*kjenner det har brent seg inn i hodet hans*
"Du er en del av flokken"
-Nei. Ingenting.
*smiler svakt*
*reiser seg opp*
-Tar meg en liten tur ut..

Rafael:
- Om jeg tåler det?
*ser kort på henne*
- Selvfølgelig.
*smiler stramt*

Theodin:
*ser kort på ham*
- Greit..
- Isabell.. ja..
*reiser seg langsomt*
*sukker oppgitt og går etter henne*

Delia:
*legger armene om nakken hans når hun er nærmer nok til det*
*svelger unna klumpen i halsen og sier ingenting*
*klemmer ham hardt*

Isabell:
*syns hun hører noen komme*
*senker boken og ser Theodin fremfor seg*
*hever et bryn*
-Ute og vandrer?

Rafael:
*kjenner sinnet legger seg noe*
*legger armene om henne igjen og klemmer henne*
*føler seg fullstendig utmattet*
*oppdager til sin forferdelse at en tåre renner ned kinnet*

Theodin:
- Må undersøke kammerset
*ser seg fort om*
- Dette blir vel vårt etter hvert..
*smiler fort*
- Jeg ville bare.. si takk..

Delia:
*kjenner den, smiler spakt men sier ingenting*
*legger pannen sin mot hans*
-Jeg elsker deg.
*kysser pannen hans etterpå og legger hodet ned på skulderen hans*

Isabell:
-Mm.
*legger boken helt fra seg*
*nikker kort*
-Du skylder meg en stor tjeneste.

Rafael:
*tørr ikke si noe, vil ikke risikere å briste i stemmen*
*kysser henne i håret*
*kremtet lett*
- Elsker deg også.

Theodin:
- Ja.
*smiler fort*
- En gigantisk

Delia:
*smiler spakt*
*nikker stille*
-Jeg vet da det.

Isabell:
-Ja.
-Faktisk.
*reiser seg opp fra sengen*
*legger armene i kors over brystet*
-Vi må stole på hverandre.

Rafael:
- La oss håpe det går seg til..
- At dette er en sjokk reaksjon..
*klemmer om henne*

Theodin:
- Jeg stoler på deg
*smiler fort*
*står og studerer henne*
- Men du stoler ikke på meg...?

Delia:
*nikker*
-Det er nok det.
*prøver å være oppmuntrende*
*men vet ikke om hun selv tror på det hun sier*

Isabell:
-Jeg forstår ikke hvorfor jeg må forsvare det akkurat nå.
*ser morskt på ham*
-Du ville latt familien min dø.

Theodin:
*sukker oppgitt*
- Som din har gjort utallig med min.
*blir mer alvorlig*
- Men fra nå av... så er vi ærlige med hverandre

Isabell:
*smalner øynene*
-Jeg ville ikke latt moren din dø i en bombeeksplosjon.
-Men du ville latt min far gjøre det.
*hever et bryn*
-Ville du ikke? Nå som vi er ærlige med hverandre?

Theodin:
- Ikke han alene... men med Rafael også så ja.
*bestemmer seg for å si sannheten*

Isabell:
*legger armene i kors over brystet*
*rister på hodet*
-Jeg kan ikke tro det..
*ser bort*

Theodin:
- Men..
*kommer nærmere*
- Jeg har alltid trodd det var de som var den virkelige fienden.. jeg tok feil.
- Den virkelige fienden er motstandsbevegelsen

Isabell:
-Ja..
-Det tok sin tid.
*smiler stramt*
*holder fortsatt armene i kors over brystet*

Theodin:
*ser kort på henne*
- Du vil ikke forstå.
- Du kan ikke forstå.. hvorfor skulle du?
*ser mot vinduet*
- Men det er nå sånn nå

Isabell:
*ser på profilen hans*
-Vi har litt forskjellige utgangspunkt for å forstå dette.
*sukker litt og går nærmere*
-Hvordan er det med moren din..?

Theodin:
- Hun så helt fjern ut..
- Klarte knapt å stå.
*snur blikket mot henne*
- Adrian så ikke særlig mye bedre ut..

Isabell:
-Nei, jeg så det.
*nikker mot boken som ligger på sengen*
-Prøver å gjøre litt..research.
*svelger*

Theodin:
*hever øyenbrynet*
- Smart.. funnet noe?
*nærmer seg boken for å undersøke den*

Isabell:
-Nei.
*legger armene om seg*
*følger ham med blikket*
-Men det finnes flere bøker.
-Og det er mer kompetente enn meg som prøver å finne ut av det.

Theodin:
- Så han sa det?
*ser forskende på henne*
- At kreftene er borte ?

Isabell:
*rynker pannen hardt*
-Nei.
-De kan ikke være borte.
*ser alvorlig på ham*
-Har moren din sagt det?

Theodin:
*angrer brått*
- Nei.. men..
- Hva leter du etter da?