Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*blir stående tyst*
*vil ikke si noe som vender farens vrede mot ham*

Delia:
*kommer opp bak henne*
-Jeg beklager på hans vegne.
*kan se at skuldrene hennes rister*
*sukker og samler hendene*
-Han har ikke vært helt ved sine fulle fem etter at han kom tilbake.

Rafael:
*brøler seg selv i søvn til slutt av utmattelse*

Irma:
*prøver å samle seg nok til å snu seg mot Delia*
*hever hodet og trekker pusten dypt*
*nikker stivt*
- Takk.

Delia:
-Du vil ikke bli drept
-Men et forsøk på å kontakte sønnene dine vil være høyst ønsket.
*ser på henne alvorlig nok*
*er overhodet mer en kommando enn et ønske*

LIrma:
- Jeg skal gjøre mitt med din tillatelse
*snur seg halvveis mot Delia*
*svelger sårt*
*snur seg så helt mot henne*
- Vær varsom rundt Rafael.. han.. lignet fryktelig på pappa nå.
*skjelver av gråt i stemmen*

Delia:
*presser leppene sammen*
*nikker*
-Det meste han gjør er å rope og sove.
-Jeg tror han er i for store smerter til å gjøre noe stort annet..
*kommer nærmere henne*
*legger en hånd til armen hennes og klemmer den raskt*
-Tiden vil ordne ham.
*smiler fort og slipper*

Irma:
- Far mistet kreftene også..
*rister på hodet*
- Det gjør noe med en..
*senker blikket*

Delia:
*presser leppene sammen*
-Få tak i guttene dine.
*smiler stramt*
*snur seg og forlater henne*

Alexander:
*vet ikke hvor han skal gjøre av seg etter å ha sett hvordan Rafael er*
*lukker døren inn til rommet hans forsiktig bak seg*
*begynner å vandre hvileløst om mens hodet spinner*

Irma:
*ser sårt etter henne*
*lukker øynene og blir stående*

Noira:
*går sakte mot Adrians kammers*
*sleper kjolen med seg*
« Faen som jeg hater disse kjolene.....»
*presser lippene sammen*
« Hvorfor må mamma være der...?»

Alexander:
*oppdager ikke at det er henne før de nesten er forbi hverandre*
-Noira?
*smiler spakt av klærne hennes*
-Kjente deg nesten ikke igjen..!

Noira:
*hever blikket mot ham*
- Shit.. Sorry.. jeg skvatt 
*smiler fort*
- Nei jeg ser jo.. ja
*vifter med kjolen*
- Er på veg til Adrians kammers..
*gir et nervøst smil*
- Noen gode råd?

Alexander:
*rynker pannen litt*
-Javel.. ett råd, ikke gjør det.
*flirer noe*
-Hvorfor skal du dit?

Noira:
*sukker oppgitt og freser*
- Jeg vet mamma er der..
- Sikkert ungene de vil vite om..
- Liam og Pia
*skjærer en grimase*
- Men jeg vet ikke.
- Kanskje han bare vil skjelle meg ut for moro skyld?

Alexander:
-Ja. Eller overse deg til det blir ubehagelig nok til at du går.
*trekker på skuldrene*
*har en del erfaring med det*
-Sett Theo?

Noira:
- Hvorfor be meg komme da?
*flirer oppgitt*
- Han gjemmer seg vel på kammerset..
*smiler stramt*
- Vet ikke egentlig.. han unngår meg når vi er her

Alexander:
-Vet ikke. Han er rar.
*flirer litt lavere*
-Hmm. Ja.. gjemmer seg vel for Isabell kanskje.
*smiler spakt*

Noira:
- Ja..
*klemmer hendene nervøst sammen*
- Tror han har snakket med henne..
- Han skulle iallefall..
*hever den ene skulderen*
- Hvordsn er Rafael ?
*ser forskende på Alexander*

Alexander:
*flakker umiddelbart med blikket*
-Fin. Han har det fint.
*nikker til det han selv sier*
-Litt sliten bare.. men det er ikke så rart
*smiler raskt*

Noira:
- Åja..
*smiler fort*
- Bra.. vel..
*nikker nedover gangen*
- Ønsk meg lykke til

Alexander:
-Lykke til..
*nikker etter henne*
*går for å lete etter Theodin*

Noira:
*ber vaktene si hun er kommet*
*ser en vakt går inn og kjapt kommer ut igjen og nikker til henne*
*går inn i Adrians kammer*
*ser seg fort om, har ikke vært inne hos ham før*
*kan se moren like ved peisen*
*neier dypt*

Theodin:
*sitter ved vinduet og trommer med fingrene*
*presser lippene sammen*

Adrian:
*snur seg når han hører Noira komme*
*smiler raskt til henne og ser kort mot vaktene*
*ser de går ut og lukker døren bak seg*
-Finner du deg til rette, Noira?

Alexander:
-Halla..
*slår seg ned i lenestolen ovenfor ham*
-I dype tanker?
*smiler svakt*

Noira:
*overrasket over han i det hele tatt starter samtalen*
*smiler stramt*
*nikker rolig*
- Ja herre.
*kjenner stemmen skjelver ørlite, synes han er skremmende våken og oppe*
*stryker hånda lett over kjolen*
*ser kjapt på moren*
*får et svakt men varmt smil*
*føler seg noe roligere*

Theodin:
*snur blikket over på ham*
*trommer videre med fingrene*
- Noen må jo tenke dem også
*lener seg bakover*
- Så.. hva skjer?

Adrian:
-Du trenger ikke kalle meg for det her inne.
-Du kan sitte deg med din mor om du vil.. hun er mye bedre nå.
*står oppreist uten å holde seg i noe, for første gang på lenge*
-Vi vil bare snakke litt om søsknene dine.

Alexander:
*ser seg diskret om*
*men ser at ingen holder øye med dem*
-Hvordan..
*svelger*
-Hvordan har din mor det? Er hun bedre, eller... verre?

Noira:
« Som om jeg noensinne får kalle deg noe annet...»
*smiler stramt*
- Takk.
*går rolig nærmere moren*
*bestemmer seg for å glemme Adrian*

Therana:
*åpner armene mot datteren*
- Vennen min..
*lar henne sette seg ved siden av henne*
*tar hånda hennes*
- Vi har ikke sett eller hørt noe om Liam og Pia.
*holder blikket hennes*

Noira:
*ser forskende på moren*
- De har det jo fint
*smiler fort*
- Mormor passer på dem.. og Xas har hatt Liam en del.. så Live og Liam får være sammen.
« Slik det burde være!»

Theodin:
- Hun virker bedre..
- Adrian virker forbanna kvikk..
*hever øyenbrynet*
- Men Rafael?

Adrian:
*ser bort*
*vil vri om nakken på Abraxas bare ved tanken på at han holder sønnen*
*biter kjeven hardt sammen og gnisser tenner*
-Vel..
*prøver å være mildere når han snur blikket tilbake mot dem*
-Vi vil ha dem med oss. De trenger foreldrene sine, og de trenger søsknene sine.
-Vet du hvor de kan være, Noira?

Alexander:
*puster ut og rister på hodet*
-Han..
-Har klikket helt.
-Han virker farlig..
-Jeg har aldri sett ham skrike til Delia før.