Harry Potter - New and Improved

Alexander:
- Vet ikke..
*løfter blikket til henne*
- Kanskje du burde pratet med moren din?
- Funnet ut av hva hun egentlig har sagt?

Noira:
*nikker sakte til det han sier*
- Ja.. Men..
*sukker tungt*
- Det forandrer jo ingenting heller!

Alexander:
- Kanskje ikke, men.
*biter seg i leppa*
- Da har i alle fall vi litt mer informasjon?

Noira:
*biter seg på innsiden av lippen*
- Jeg kommer til å bli for sint..
*legger hånda over magen*

Alexander:
*ser på hånden hennes*
- Jeg kan være med deg om det hjelper?

Noira:
- Nei det hjelper ikke..
*sukker tungt*
- Da blir jeg bare sur på deg og..

Alexander:
- Ja.. det vil vi jo ikke.
*smiler prøvende mot henne*
- Kanskje...
*svelger litt*
- Jeg har tenkt på om det virkelig er trygt her.

Noira:
- Hvordan trygt..?
*ser spørrende mot ham*

Alexander:
*trekker stille på skuldrene*
- Det har jo ikke vært det tidligere.
- De har alltid funnet oss

Noira:
*presser lippene sammen*
- Ja..
*senker blikket før hun skyter*
- Prater du også med Delia?

Alexander:
*rynker brynene*
*kjenner spørsmålet stikker i ham*
*retter seg opp*
- Hvorfor spør du om det?

Noira:
- Du sier vi ikke er trygge her.
*holder blikket hans*

Alexander:
- Ja, basert på hva som har skjedd tidligere!
*ser forvirret på henne*
- Hvorfor skulle jeg ha pratet med henne?

Noira:
*kan se han snakker sant*
*presser lippene sammen*
- Nei jeg bare spør..

Alexander:
*reiser seg litt irritert*
- Ok..
*går inn på kjøkkenet*

Noira:
*presser lippene sammen*
- Men burde vi?
*ser etter ham*

Alexander:
*kjenner seg såret over at hun ikke stoler på ham*
*syns det er en gjenganger*
*går for å ta seg et glass vann uten å svare*

Noira:
*stryker hånda usikkert over magen*
*biter seg i lippa*
*føler seg råtten når hun ser han bare går*
*kjenner redselen hennes rettferdiggjør tvilen hennes*
*blir stående frossen og se etter ham*

Alexander:
- Vil du virkelig vite hva jeg syns?
*kommer ut igjen til henne*
*har tårer i øynene*
- Jeg syns ikke vi skal beholde det barnet
- Jeg syns det ikke er rettferdig
- Fordi det barnet kommer til å bli som meg, og dras mellom to verdener, og hele tiden bli beskyldt for å være noe det ikke er

Noira:
*kjenner tårene truer med å ta overhånd når hunnser han gråter*
*kjennet en lettelse og også et sinne vri seg i henne*
"Må jeg presse deg så langt før du faktisl svarer ærlig?!"
*må senke blikket et lite sekund for ikke å vise at sinnet er i henne*
*svelger hardt*
" Det er Alex...gode, snille Alex"
*kjenner tårene tar overhånd*
*får seg ikke til å si noe annet enn ok selv om hun hører hvor hult det høres ut*
- Ok

Alexander:
*ser at hun svarer noe hun ikke vil svare*
*kjenner skjelvingen i ham spres utover rommet*
*ser at møblene vibrerer*
*knytter hendene hardt sammen*
- Jeg....
*men vet virkelig ikke hva han kan si*

Noira:
*kjenner det dirrer under bena hennes*
*trekker pusten dypt og drar hendene over ansiktet*
*hever blikket mot ham*
- Vi bør ikke få barn.. Skjønner..
*stiv i stemmen*
*trekker hånda vekk fra magen*

Alexander:
- Du må prøve å forstå hvordan det vil bli
*ser bedende på henne*
- Du har hørt alt som skjedde med meg
*prøver å holde stemmen stødig*
- Det samme kommer til å skje med den

Noira:
- Jada.
*hører sinnet kommer frem i stemmen*
- Jeg har også blitt dratt mellom to verdner.
*biter kjeven sammen*
- Men jeg hadde ikke trodd du var så feig!
- Du har gått rundt her og ikke sagt en deit og latt dette være min avgjørelse!
- Du har jo en helt klar mening!

Alexander:
*blir litt satt ut av henne*
*tar et skritt tilbake og kjenner ristingen stopper*
- Jeg har ikke det
- Jeg har vært kjempeforvirret
- Har ikke visst frem eller tilbake..