Harry Potter - New and Improved

Noira:
- Ja.
*presser lippene sammen*
- Takler mye smerte jeg..men takler ikke at ungene dunker seg litt engang..
*himler med øynene*
- Jeg gråt like mye som Nathan.

Alexander:
- Ja.. jeg begynner å skjønne det
*smiler litt*
- Hvordan det er..
*ser på Nathan og svelger*

Noira:
*kjenner en varme brer seg i henne*
*smiler varmt og drømmende mot Alexander*
- Velkommen til klubben av evig bekymrede og takknemlige..
*flirer fort*
- Det er ganske mektig..Når det slår en..

Alexander:
*nikker ettertenksomt*
- Jeg har brukt så mye tid på å prøve å distansere meg selv fra ham
- Ikke tenke på ham, lure, bekymre meg..
- Så jeg har mye å ta igjen.

Noira:
*smiler spakt*
*nikker rolig*
- Kjenner til det.
*stryker Nathan rolig over ryggen*
*kjenner blikket blir hvilende litt i lengste laget på Alexander*
*kremter*
- Vil du være med å stelle ham?

Alexander:
*smiler større mot henne*
- Gjerne
- Jeg kan observere denne gangen. Dere har vel deres rutiner
*ser hvordan Nathan knuger seg til henne*
*smiler varmt*

Noira:
- Tja.. Noen hemmeligheter er det jo.
*smiler fort*
*går rolig inn på badet og steller ham*
- Sånn.. Klar for dyna.
*snur seg mot Alex*
- Vil du si natta til far?

Alexander:
- God natt, Nathan
*vinker natta*
- Vi sees i morgen vi, hva?

Noira:
*løfter blikket mot Alex*
- God natt da.
*smiler varmt*

Alexander:
- God natt.
*smiler varmt tilbake*
- Jeg drar sikkert i til sykehuset i morgen tidlig men.. Dere skal bli litt?

Noira:
- Ja.. Ungene frem til helga og jeg til mandag..
*smiler fort*
- Du må hilse så mye.
*ser sårt på ham*

Alexander:
- Takk.
*kjenner det blir mer alvorstynget plutselig*
*klemmer hardt om hendene sine*
- Det.. skal jeg.

Noira:
*angrer på at hun sa noe*
*kan se han endrer spor*
- Ordner seg.. Hun er sterk.
*smiler prøvende *

Alexander:
- Ja...
- Hun er det.
*tar seg sammen og smiler raskt*
- Vi sees i morgen uansett.

Noira:
*sitter ute i hagen og stryker Jason over magen*
- Ikke så langt nå Nathan..!
*kan se de små beina fyker over gresset*
- Tenk å få så fint vær så sent på året..
*lukker øynene i et sekund og nyter solstrålene*

Emmeline:
*smiler litt av Nathan som flyr rundt, og Alexander som løper etter*
*trekker et ben opp i stolen til seg og trekker skjerfet bedre om halsen*
- Skal Morten hente begge?

Noira:
*åpner øynene og snur blikket etter Nathan*
*presser lippene sammen*
- Det var meningen ja.
*sukker stille*

Emmeline:
*hører hun sukker*
*biter seg i leppa*
- Hva sier Alex til det?

Noira:
- Han trenger ikke si noe.. Se så glad han er..
*biter seg i lippa*
- Nathan er så knyttet til Morten.. Jeg tror at hvis han ser ham så løper han rett til ham..
*trekker på skulderen*
- Jeg synes det er vanskelig.
*ser så på Em*
- Nathan er tryggere på Morten enn meg..

Emmeline:
- Han takler det nok.
*ser fort på klokken*
- Tror han skal til sykehuset straks uansett, så..
*biter seg i leppen*
*ser på Noira igjen*
- Hvordan blir det å se Morten igjen?

Noira:
- Ah..
*smiler fort*
- Fint.. Det skal bli litt godt..
*kremter*
- Men litt nervøs er jeg jo..men vi skal jo ikke prate ut i dag da..

Emmeline:
- Neida.. neida..
*smiler fort*
*løfter blikket idet døren til huset går opp*
- Snakker om sola..

Noira:
*kjenner hjertet gjør et lite hopp når hun ser ham*
*smiler varmt*
- Hei
*hever øyenbrynet*
- Så pen du var i dag da...
*hører et hyl og snur hodet mot Nathan*
*ser sønnen springer så fort at han faller over ende og setter i å gråte*

Morten:
- Hei
*smiler fort*
*snur hodet mot Nathan når han hører hylet*
*men ser Alexander er raskere borte*

Alexander:
- Huff da, Nathan. Opp igjen!
*hjelper ham opp på bena, og ser han tar dem fatt igjen mot Morten*
*svelger hardt og legger armene i kors over brystet*

Morten:
- Hei hei hei!
*huker seg ned og tar imot*
- Så rask du er da! Supermann
*humrer og reiser seg opp med ham på armen*

Noira:
*blir nesten irritert på Alexander når han åpenbart blir skuffet over at Nathan løper til Morten*
*løfter opp Jason*
- Var det pappa som kom?
*smiler varmt mot Nathan*
*stryker ham rolig over ryggen*
- Skulle bare hatt pupper du Morten.. Eneste grunn til at Jason ennå holder ut med meg..
*flirer fort og prøver å glatte over hvor klein situasjonen er*