Harry Potter - New and Improved

Noira:
*blir stående å se etter ham*
*går rolig tilbake mot huset*
*ser brått Terina og Em like utenfor*
*rynker pannen*
- Hva skjer..?

Terina:
*kjenner tårene bare triller og triller*
- Noira..!!
*går et skritt mot henne*
- Alex... Silja hun er...
*skjelver i stemmen*
- Når han kom til sykehuset gikk det fem minutter.. Så døde hun.

Emmeline:
*drar skjerfet bedre om halsen*
*legger en arm om søsteren*
*klemmer godt om henne*
- Vi skal dit nå, for å hente Alex. Vil du bli med?

Noira:
*kjenner kroppen blir iskald*
*stirrer uforstående på dem*
- Alex..
*legger hånda til munnen*
*kjenner kinnene blir våte*
- Ja... Ja,jeg blir med.

Emmeline:
*smiler svakt til henne*
- Fint..
*løfter en hånd og stryker henne på armen*
- Pappa og Therana er der allerede

Abraxas:
*har tidenes deja vu*
*ser bare Nadyas ansikt foran seg når de kommer inn i rommet*
- Alex..
*ser han sitter fremoverbøyd over sengen til Silja*

Therana:
*går sakte inn i rommet*
*kaster et blikk på det hvite lyset på bordet ved sengen*
*snur blikket mot Alexander*
*går sakte inn mot ham og legger en hånd på skulderen hans*
- Hei.

Alexander:
*holder hånden til Silja mellom sine og har ansiktet ned i madrassen*
- Ikke...
- La oss være

Therana:
*slipper sakte skulderen hans*
*presser lippene sammen*
*snur blikket mot magen til Silja*
*lukker øynene sårt*
- Vi er ute i gangen.. Vi er her for deg

Abraxas:
*svelger hardt*
*legger armen om Therana når hun kommer bort igjen til ham*
- Vi venter rett utenfor, Alex.

Terina:
*går sakte innover de hvite gangene på sykehuset*
*tørker tårene som triller på vegen*
*ser Noira er helt knust ved siden av seg*
*skimter faren og stemoren lengre fremme*

Abraxas:
*ser ungene kommer ned gangen*
*klemmer hardere om Therana*
- Så fint at dere kom
*smiler trist*
- Alex ville være litt alene

Therana:
*snur ansiktet inn mot brystkassen hans*
*må virkelig anstrenge seg for ikke selv bryte sammen*
*sukker tungt*

Terina:
- Hva med ungen..?
*ser sårt på faren*
*legger armene om seg selv*

Abraxas:
*stryker Therana sakte over ryggen*
*rister stille på hodet mot Terina*
- Jeg vet ikke. Det er opp til Alex å bestemme.

Emmeline:
*ser mot døren og svelger*
- Stakkars...
*hvisker*

Terina:
-Bestemme.. Hva?
*ser med frustrasjon på faren*
- Hvorfor må Alex bestemme?

Abraxas:
- Om barnet skal overleve trenger det Siljas kropp..
*ser alvorlig på dem*
- Det er hans barn, hans kone
- Hvem andre skulle ha bestemt syns du?

Terina:
*stirrer uforstående på faren*
- Men... Hun.. Hun er jo død..
*ser mot døra*
- Hun råtner jo..?

Noira:
*vil virkelig spy av Terinas reaksjon*
*ser fortvilt på døra inn til Alexander*
*går kjapt mot den og inn*
*lukker døra så forsiktig hun kan*
*angrer brått på å ha gått inn, men klarer ikke trekke bort blikket*
*får seg heller ikke til å si noe*

Abraxas:
- Terina...
*biter kjeven sammen*
*hører skritt, og ser døren går opp*
- Noira
*sukker idet hun forsvinner inn*
- Han ville være alene

Alexander:
*enser knapt at noen kommer inn*
- Unnskyld, jeg er så lei for det...
*har lagt hodet på siden og snakker inn mot Siljas hånd*

Terina:
- Ja men det er det jeg mener.!
- Det er jo umenneskelig å be ham om det..!
*ser Noira går inn*
*skjærer et grimase*

Noira:
*får så ekstremt vondt av ham*
*vil snike seg ut døra igjen men tørr ikke*
- Alex..

Emmeline:
*biter seg i leppa*
*holder enda om søsterens arm*
- Jeg vet ikke om jeg hadde klart det.

Alexander:
*blir stille når han hører stemmen hennes*
*løfter hodet opp, og drar en hånd over det våte kinnet*
*kjenner skjelvingene i kroppen sprer seg ut i rommet, og kan høre dirringen øker*
- Hva gjør jeg nå?

Noira:
*går kjapt bort til ham og legger armene om ham*
*klarer så vidt å holde seg på bena når gulvet dirrer slik*
*klemmer hardt om ham*
- Jeg vet ikke

Alexander:
*lar henne holde ham, og kjenner det utløser en ny bølge med tårer*
*løfter en skjelvende hånd mot pannen og legger den over øynene sine*

Noira:
*bare holder om ham som om det gjaldt livet*
*kan kjenne dirringen hverken blir verre eller avtar*
*lar ham gråte inntil henne*
- Det er ikke din feil.
*hvisker*
- Og healerne gjorde det de kunne

Alexander:
*rister på hodet*
*hører stemmen sprekker når han begynner å prate*
- Jeg kunne latt henne være

Noira:
- Ingen kunne forutse dette
*hvisker*
- Ingen kjære Alex..
*strykef ham igjennom håret*

Alexander:
*rister på hodet igjen*
*kjenner han får frysninger på ryggen av berøringene hennes*
*blir fort veldig klar over at hans døde kone ligger ved siden av dem*
- Jeg burde visste bedre
*trekker seg bort fra henne og svelger hardt*
*kan kjenne at rommet er blitt roligere*

Noira:
- Ikke klandre deg selv
*ser sårt på ham*
*slipper ham rolig*
- Værsåsnill.
*snur blikket ned på Silja*
- Hva.. Hva med datteren deres?