Harry Potter - New and Improved

Noira:
*går rolig opp trappa og mot soverommet hans*
*ser han sitter nedbrutt*
- Muffins?
*smiler forsiktig*

Alexander:
- Du er en engel..
*tar imot*
- Takk.
*smiler fort tilbake til henne og gjør plass på sengekanten*
- Godt med en dusj..

Noira:
*siger ned ved siden av ham*
- Alex..Sorry.
*ser alvorlig på ham*
- Det var.... Jeg er utrolig flau..
*snur blikket bort og rister på hodet*
- Virkelig.

Alexander:
- Flau for.. hva da?
*ser spørrende på henne*
*rynker brynene*

Noira:
- Dusjen dust.
*ser kjapt på ham*

Alexander:
- Det er vel ikke noe å være flau over.
- Må man dusje, så må man
- Mer pinlig at jeg kasta opp foran deg..
*flirer svakt og bryter av en bit av muffinsen*

Noira:
*vet ikke om han bare glatter over eller ei*
*senker blikket ned i muffinsen*
*presser lippene sammen*
*brekker av en del av muffinsen*
- Det er ikke meningen å... Sno meg innpå deg før Silja er..
*blir kald i magen*

Alexander:
*innser at hun sitter med en del vonde følelser hun også*
- Det du sa i natt om å ikke ville være alene..
*legger muffinsen fra seg på madrassen ved siden av seg*
- Jeg tror jeg har gjort akkurat det samme med Silja.
- Du snor deg ikke innpå. Du har alltid vært innpå meg
*legger en hånd mot brystet sitt*

Noira:
*ser med tårer i øynene på ham*
*smiler svakt og sårt*
- Men ting har forandret seg..
- Du har vært gift.. Du..
*biter kjeven sammen*
- Jeg har endra meg.

Alexander:
*nikker og senker hånden igjen*
*ser hun er tårevåt*
- Du har Morten nå.
*smiler forsiktig og senker blikket*

Noira:
- Vi har guttene..
*svelger hardt*
*ser ned på hendene sine*
- Jeg kan ikke si at jeg ikke føler like sterkt for deg som før...
*løfter blikket til ham*
- Men det er ikke bare å si morna Morten..
- Det kan ikke gå så fort.. Om det blir slik..

Alexander:
- Nei, det er helt fint, det er greit, selvfølgelig
*ser på henne og nikker seg enig*
- Selvfølgelig
- Jeg trenger tid selv
*klemmer om hendene sine*

Noira:
*svelger hardt*
*løfter blikket mot ham*
- Jeg trodde ikke du ville ha meg uten kreftene..på den måten..

Alexander:
*ser forvirret på henne*
*rynker brynene*
- Hva?
- At .. hvorfor trodde du det?

Noira:
- Du kjente det også.. Den... Kraften er borte.
- Vi klarte ikke å la være..
*rødmer*
- Vi kunne ikke ha sittet slik som dette, jeg hadde blitt gal.
*ler nervøst*

Alexander:
- Kanskje, men.. Det er bare brodden som er borte.
*smiler svakt av hvor rød hun blir*
- Det er ikke på grunn av kreftene at jeg ble forelsket i deg.

Noira:
*smiler spakt*
- Godt å høre..
*ser sårt på ham*
*legger hodet til skulderen hans*
*lukker øynene*
- Minn meg på å aldri drikke igjen

Alexander:
*nikker seg enig*
- Spesielt ikke Terinas greier..
*skotter ned på henne i sidesynet*
*smiler spakt*
- Takk for at du passet på meg i går.

Noira:
*legger hånda si over hans*
*klemmer om den*
- Du ville gjort det samme kjære deg..

Alexander:
- Ja. Jeg ville jo det.
- Men likevel.
*snur hånden sin så håndflatene deres møtes*
*fletter fingrene sine inn i hennes*

Noira:
*klemmer forsiktig om hånda hans*
*smiler spakt*
*lukker øynene og nyter varmen fra ham*

Alexander:
*smiler svakt når hun klemmer tilbake om hånda hans*
- Kan jeg si deg noe? Det kommer til å høres litt fælt ut..

Noira:
- Si det du..
*klemmer om hånda*

Alexander:
- Jeg..
*må ta sats*
- Jeg føler meg fri nå.

Noira:
- Jeg kan forstå det..
*hvisker*
- Om det så høres fryktelig ut..
*klemmer om hånda*