Harry Potter - New and Improved

Terina:
- Jeg vil bare sove..
*orker ikke åpne øynene*
*føler seg fullstendig tom*
*snur ansiktet inn mot brystkassen hans*

Noira:
*kommer stille inn i stua*
- La henne få sove stakkars..
- Det tar på med kreftendringer i kroppen.

Alexander:
*stryker søsteren over håret*
*svelger*

Abraxas:
- Jeg skal bære henne ovenpå…
*reiser seg*
*løfter datteren opp i armene sine*
- Em, vil du være med?
*ser hun nikker med tårer i øynene*
*bærer henne ovenpå*

Therana:
*hever staven og ser alt blir som det var*
*ser blodflekkene på sofaen forsvinner*
*drar utslitt hendene over ansiktet*
- Tusen takk.. Begge to
*ser fra Alexander til Morten*
- Virkelig.

Morten:
- Skulle bare mangle
*smiler litt*
- Si fra hvis hun… ja, om hun reagerer på noe som helst måte
- Men det ser foreløpig positivt ut for eliksiren..
*klør seg på haken*

Alexander:
*blir brått irritert*
- Hun er ingen prøvekanin
- Hun er søsteren min!

Noira:
- Noen må være den første.
*ser kort og hardt på ham*
- Og det gikk godt også denne gangen.

Alexander:
*ser lenge på Noira*
*knytter hendene sammen*
*går ut av stuen*

Noira:
*ser etter ham*
*spriker med fingrene*
*sukker tungt ut*
- Guttene har sovna.
*ser kjapt på Morten*
- Skal vi og bare gjøre det? Legge oss?

Therana:
*ser også etter Alexander*
*ser kort på Noira og Morten*
- Rommet står nå klart til dere..
*trekker seg ut og følger etter Alexander*
- Går det fint med deg?

Morten:
- Ja
*legger armen om henne*
*kysser henne raskt i pannen*
- Takk

Alexander:
*svarer henne ikke*
*knytter hendene sammen*
- Jeg burde dra…
- Lila trenger meg.
*smiler kort og stramt*

Noira:
*legger armen om ham og*
*sukker tungt*
- Jeg skulle kanskje ikke sagt noe men... Jeg mente det..
*ser opp på ham*
- Vi hadde ikke vært her hadde det ikke vært for deg.

Therana:
*ser sårt på ham*
*nikker rolig*
- Det er aldri kjekt å være i den tapende part.. Og livet har virkelig satt deg der i det siste.
- Men en lærer og til slutt vinner du.

Morten:
- Han innser det snart nok
*stryker henne over ryggen*
- At det var han som satt deg i den situasjonen…
*sukker tungt*

Alexander:
*ser faren kommer ned trappen også*
*nikker stille*
*svelger bort en klump i halsen*

Abraxas:
- Takk, Alex
*legger en arm om ham*
- Drar du? Du må bare bli…

Alexander:
*rister på hodet*
- Nei, ikke når…
*slutter å snakke*
*smiler stramt men ser mot stuen*
- Lila.

Therana:
*legger armene i kors*
- Hev deg over dem..
*smiler stramt*
- Hils dem så masse... De så ut til å kose seg.

Noira:
- Vi var to tullinger.
*ser kort på ham*
- Alt er ikke hans feil, han gjorde bare det han trodde var rett.. Men han tok etter min mening feil.
*sukker stille*
- La oss bare gå opp..

Abraxas:
- Nydelige barn
- Hun så ut til å like deg, Alex
- Kanskje dere trenger hverandre like mye
*smiler varmt til ham*
- Ta henne med når du skulle ønske

Alexander:
*blir nesten tårevåt av dem begge*
*kremter litt*
- Takk
- Si fra om Ina trenger hjelp og

Therana:
- Uff.. Hun trenger hjelp.. Men sikkert hvile mer rnn noe annet.
*smiler svakt*
- Og la Em trø til der.

Therana:
- Uff.. Hun trenger hjelp.. Men sikkert hvile mer rnn noe annet.
*smiler svakt*
- Og la Em trø til der.

Alexander:
- Ja…
*smiler spakt*
- Uansett.. Si fra
- Og takk for i dag
*hører Morten og Noira prater oppover trappen*
*går mot ytterdøren selv*

Noira:
*går opp trappa med Morten*
- Det var vel hyggelig nok i dag?
*hever øyenbrynet*

Morten:
*hører tonen hennes*
*sukker litt*
- Absolutt.

Noira:
*ser skrått på ham*
- Jeg skulle bare ønske du mente det..
- Jeg vet familien min er et kaos til tider og enkelte usmakelig.. Men jeg er veldig glad i dem og de mener det bare godt..
- De kommer desverre som en del av pakka..

Morten:
- Jeg vet det
*ser over på henne*
- Men det har vært en lang dag før vi kom hit, en søvnløs natt før det…
- Beklager at jeg ikke sprudler av glede

Noira:
*sukker tungt*
- Jeg vet det.. Jeg har også hatt det..
*skjønner han ikke tar poenget*

Morten:
*sukker*
- Hvordan vil du jeg skal være da?
*ser trett på henne*

Noira:
- Nei jeg vet ikke..
- Ikke vise at du hater alle nære meg..
*sukker tungt*

Morten:
- Men jeg elsker deg?
*smiler prøvende og legger begge armene om henne*

Noira:
*smiler skjevt*
- Så fint da..Godt å høre det er håp..
*klarer ikke la være å smile av ham*
- Du er så dust.
*kysser ham*

Morten:
*humrer og kysser henne tilbake*
*stryker henne over håret*

Emmeline:
*lengter etter medisinene på rommet sitt når hun sitter slik med Terina*
*kjenner det er fryktelig å se henne slik*
- Kan jeg gjøre noe?