Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*kysser kinnet hennes*
- Vi sees senere, Lila.
*nikker fort mot de andre, før han drar til Morten*
*kan se at han forventer ham, men at det ikke gjør han noe gladere*

Morten:
- Har du sett henne?
*ser han rister på hodet*
*sukker; det har ikke han heller*
- Nathan vil ikke slutte å gråte.. spør etter mamma.
*sukker trett*
- Kom inn.
*trekker seg til siden så Alexander kan komme inn i gangen*
*venter i stillhet mens han henger fra seg*

Alexander:
*blir med ham inn i huset etterpå*
*ser fort på Morten, før han løfter Nathan opp fra sprinkelsengen*
- Hei, du..
*kjenner en sterkere aura rundt ham i dag enn gårsdagen*
"Han trenger henne.."
*forsøker å roe ham ned selv*

Noira:
*sitter å hører på hva psykologen sier fra den andre siden av vinduet*
*kjenner seg så utmattet at hun knapt klarer svare*
- Mm..
*ser ned på hendene som gnistrer*
- Stemmer det..
*lukker øynene og kjenner fantomtårer presser seg ut i øyenkroken*

Alexander:
*stryker Nathan over ryggen*
*kjenner sine egne krefter roer ham litt*
- Hva skjedde egentlig?
*hører på mens Morten forteller*
*kjenner den dårlige samvittigheten gror*
"Jeg skulle ikke ha dratt"
*og at et sinne også vokser frem*
"Hvorfor har ikke du gjort noe?!"
- Jeg vil gjerne se om jeg kan få ham inn til Noira.
*ser det gnistrer litt i Mortens øyne*
*men tar ikke et nei for et svar*
*får Nathan med seg*

Noira:
*blir ledet inn i et rom hun ikke har fått vært i*
*ser to sofaer ved et lite bord*
" Besøksrom.."
*setter seg sakte ned*
*ser spørrende mot døren*

Alexander:
*kommer inn alene først*
*står ved døren*
- Hei.
*smiler prøvende*

Noira:
*kjenner hjertet gjør et hopp i det hun ser hvem som kommer inn*
*reiser seg og går kjapt inn i armene hans*
*klemmer hardt om halsen hans*

Alexander:
- Noira…
*kjenner lettelsen flyr gjennom ham av klemmen*
*legger begge armene om henne*
- Unnskyld.
*lener kinnet mot håret hennes*
- Unnskyld, unnskyld, unnskyld

Noira:
- Jeg har aldri vært så glad for å se noen noengang.
*klemmer hardt om ham*
- Hvorfor sier du unnskyld?

Alexander:
*vil unnskylde for alt, men begynner med en ting*
- For at jeg gikk fra deg i går
- Jeg skulle jo blitt. Hjulpet deg
*knuger om henne*

Noira:
- Det er ikke din feil
- Du kan ikke ta ansvar for hele verden.
*nyter å bli holdt, at noen andre tar kontroll over kreftene som rir i kroppen hennes*

Alexander:
- Nei, men for deg kan jeg
- Og Nathan
*trekker henne forsiktig litt fra seg*
*men holder henne enda*
- Jeg tok han med.. Han er utenfor

Noira:
*rynker pannen av det han sier*
*kjenner blikket glir mot gangen*
- Hvorfor... Er det noe galt med han og?
*snur blikket opp mot Alexander igjen*

Alexander:
*rister på hodet*
- Ikke noe galt. Han var bare.. litt fortvilet uten deg
- Jeg har en mistanke om at du roer ham ned..
- At kreftene deres reagerer mot hverandre
*ser forskende på henne*
- Tør du prøve..?

Noira:
*hører halvparten av det han sier*
- Er han der alene? Er Morten med ham?
- Gråter han?
*ser fortvilt på Alexander*
*vil gråte med tanken på at Nathan skal ha det minste vondt*
- Ja.!

Alexander:
*går for å hente sønnen*
*hører han bare sutrer litt nå*
*men at han endres av synet av Noira*
- Her er mamma..
*mumler mot øret hans og rekker ham mot henne*

Noira:
- Hei vennen!!
*strekker seg kjapt ut mot ham*
*klemmer den lille kroppen tett til sin*
- Hvor var du? Og med far og mamma?
*kysser tinningen hans*
- Åå mamma elsker deg... Elsker deg så høyt

Alexander:
*tar et steg tilbake*
*studerer dem*
- Hvordan kjennes det?
*ser forskende på henne*

Noira:
*ser spørrende på Alexander før hun skjønner hva han spør om*
- Fantastisk.
*kysser sønnens tining*
*men kjenner tankene svirrer til*
- Jeg trodde han hadde roet seg med Morten

Alexander:
*rister på hodet*
- Han hadde vært urolig hele natten
*smiler svakt av dem*
- Roet seg litt med meg, men..
- Enda mer nå

Noira:
- Du er flink med ham
*holder sønnen tett til seg*
- Og du er tung..!
*smiler lurt til sønnen*
*setter seg ned med ham i sofaen*
- Kjempetung!

Alexander:
*setter seg sakte ned*
*ser hun stråler med Nathan*
- Morten ville gjerne komme og
- Men han visste ikke hvor trygt det var..

Noira:
*rynker pannen svakt*
- Nei..
*presser lippene sammen*
- Det er det kanskje ikke heller..
*sukker tungt

Alexander:
- Nei..
*svelger*
- Hva skjedde i går, Noira?

Noira:
- Hjernen min som kokte over..
*ser fort opp på ham*
- Det bare.. Fikk angstanfall.
*vugger Nathan inntil seg*

Alexander:
*setter blikket i henne*
- Hvordan har du det, egentlig?