Harry Potter - New and Improved

Noira:
- Ja.. Men Angela hadde jo så vidt gått med på en..
*løfter blikket*
- Da er to ganske mange fler
*smiler spakt*
- Og alt med Sina.. Jeg forstår hun ikke har det helt fint

Alexander:
- Mmja, men jeg tror hun tar det fint altså
*men begynner å tenke tilbake på om han har sett tendenser til noe annet hos Angela*
- Ja.. Nei..
*mumler*
- Hun har jo ikke det.

Noira:
- Hun kom innom for ikke lenge siden... Hun hylgråt..
*ser sårt på ham*
- Sina sa at alt startet med Angela.. Alt fælt i livet hennes.

Alexander:
*blir blek og stille*
- Det visste jeg ikke..
*svelger*
- Det er litt av en beskjed å få.
- Kanskje ikke rart hun ikke vil ha fler barn.
*smiler trist*

Noira:
*smiler stramt*
- Nei..
*senker blikket*
*blir stille til hun hører han skal til å si noe*
- Jeg prøvde å ta livet mitt... Flere ganger.
*holder blikket stivt i bordet*
- Det er det laveste jeg gikk.... Nå vet du det.

Alexander:
*lukker munnen*
*kjenner han blir helt kald*
*senker hånden med vinglasset*
*ser lenge på henne uten å si noe*
- Noira...
*er full av smerte i stemmen*

Noira:
*angrer på at hun sa noe når stillheten trykker*
*napper tak i vinglasset og heller det ned*
- Nå vet du det.

Alexander:
*vet så altfor godt hvordan hun må ha hatt det*
*flytter seg nærmere henne i sofaen*
- Du må ha hatt det så fryktelig vondt..

Noira:
*setter vinglasset fra seg*
*tar flaska og heller oppi mer*
- Nathan tok ikke skade.. Takk høyere makter for det..
*mumler ned i glasset og styrter det

Alexander:
*ser hun ikke liker å snakke om det*
*føler enda større takknemlighet for at hun vil si det*
- Var det før eller etter Nathan ble født?
*setter sitt eget vinglass fra seg*

Noira:
*ser skamfullt ned i glasset*
*svelger unna gråten i stemmen*
- Begge deler..

Alexander:
*flytter seg enda nærmere*
*strekker ut en hånd og stryker en hårlokk bak øret hennes*
- Jeg er så glad du er her.
*har gråten i halsen*

Noira:
*løfter blikket mot ham*
*kjenner hun ikke klarer holde tårene tilbake så lar dem trille*
*smiler spakt*

Alexander:
*prøve først å tørke dem, men ser hun har for mange*
- Jeg..
*kremter for å få unna sin egen gråt*
- Vet akkurat hva du må ha tenkt.

Noira:
*blir stille og stivner*
- Åå..?
*ser forskende på ham*

Alexander:
*holder blikket på en av tårene hennes*
*nikker stille*
- Jeg husker ikke så mye av den første perioden
- Det var sovemedisiner. Mye.
*løfter blikket til hennes*
- Det var så vondt å tenke på hva jeg hadde gjort mot deg.

Noira:
*biter kjeven hardt sammen*
- Men hvorfor gjorde du det da..?
*prøver det hun kan å være myk i stemmen*

Alexander:
- Tenkte at...
*kjenner han blir rød av skam*
*syns det er vanskelig å si*
- Dere hadde det bedre uten meg.

Noira:
- Du visste ikke om Morten.. Ingen av oss visste det var noen som kunne hjelpe meg.
*blir apatisk i stemmen*
- Så du tenker at vi ikke vil ha deg.. At vi har det bedre uten deg... Men hvor skulle jeg dra?

Alexander:
*ser lenge på henne*
*trekker hånden sin bort fra henne*
- Unnskyld.
*aner ikke hva mer han kan si*
- Jeg forsøkte å gjøre det jeg kunne for å hjelpe deg derfra etterpå
*innser det er en mager trøst*
- Få blikket deres bort fra deg, prøve å skjerme Nathan

Noira:
- Du er arving til fyrstedømmet. Nathan er din eneste sønn.
*holder blikket på ham*
- Og du trodde de skulle la oss være i fred..?
*smiler kort, stramt*
- Alex..
*knytter hendene*
- Hvor skulle jeg dra? Med Nathan i magen..hvor skulle jeg klare meg og føde med slike krefter?

Alexander:
*ser lenge på henne*
*ser bitterheten hennes mot ham lyser selvlysende igjen*
- Det er der jeg har vokst opp. 
- Du aner ikke hva det gjør med hodet ditt..

Noira:
*hører selv at hun gjentar Morten*
- Så det gjør deg dum og naiv da?

Alexander:
*kjenner hjertet synker i magen*
*ser lenge på henne og skyver seg litt unna*
*tar det tomme vinglasset sitt med ut på kjøkkenet*

Noira:
*holder blikket på ryggen hans*
*lar ham gå inn på kjøkkenet*
*sitter med knyttede hender gravd ned i sofaen*