Harry Potter - New and Improved

Noira:
*presser lippene sammen*
*sitter ukomfortabelt på puta*
*senker blikket*
- Du trenger ikke være det.

Morten:
*ser spørrende på henne*
- Ikke?
- Jeg er nå det..
- Du virker ikke helt som deg selv..?

Noira:
*presser bena sammen*
*sitter anspent*
- Hva er meg selv likt da..?
*løfter blikket mot ham*
- Jeg vet ikke hvem jeg er lengre Morten.

Morten:
*ser bekymret på henne*
- Ikke som dette.
*rister stille på hodet*
- Noira, jeg vil at du skal vite at jeg sier dette fordi jeg bryr meg om deg og fordi jeg vil du skal bli bedre
- Jeg syns du skal dra tilbake til St Mungo.

Noira:
*vet hva han skal si på måten han sier det*
*kniper hendene hardt sammen*
*kjenner underlippa skjelver*
*lukker øynene og blir helt stille*

Morten:
*strekker hånden sin mot hennes*
*legger den over hennes og klemmer mykt om den*
- Jeg er for glad i deg til å se deg visne.
- Hva sier du?

Noira:
*snur blikket mot hånda hans*
*øyner et lite håp om tilgivelse*
*lukker øynene sårt*
*får seg ikke til å si ja men heller ikke nekte*
*kjenner seg samtidig rasende for å ikke klare si hverken for eller imot*
*begynner å gråte*

Morten:
*setter seg nærmere*
*legger forsiktig begge armene om henne*
- Noira..
*stryker en hånd til bakhodet hennes*
*trykker henne forsiktig til seg*

Noira:
*vil ikke annet enn å forsvinne inn i armene hans*
*lar tårene renner*
*nyter varmen fra ham*
" Om det så er sist gang du orker å holde meg"
- Ok..
*hvisker*

Morten:
*trekker et lettet sukk*
- Fint.. Fint..
- Takk.
*lukker øynene*
*slipper ikke taket om henne med en gang*
- Jeg skulle sett det for lenge siden.

Noira:
*rynker pannen svakt*
*klemmer seg litt tettere inntil ham*
- Du har ingen skyld i noe..
*hvisker*
- Kun jeg.

Morten:
- Absolutt ikke.
*trekker henne fra seg så han kan se alvorlig på henne*
- Det er ikke din feil.
- Du har hatt det vanskelig. Jeg skulle sett det.

Noira:
*ser uforstående på ham*
- Du kunne ikke det..
- Jeg har jo ikke sett det engang..?
*biter seg hardt i lippa*
- Jeg er så lei for at du.. Må rydde opp etter kaoset mitt

Morten:
- Jeg har vært den som har sett deg oftest.
- Bortsett fra..
*skotter fort på henne*
*slipper henne sakte*
- Ikke si unnskyld.
- Jeg kan kontakte St Mungo med en gang. 
- Jo fortere, jo bedre..?

Noira:
*vil holde ham tilbake*
- Det har ikke skjedd noe som du ikke vet med Alexander.
*ser bedende på ham*
- Jeg vet ikke hva som skjedde.. Jeg husker det ikke

Morten:
- Noira..
*sukker, og stopper seg selv*
- Vi trenger ikke snakke om det. Det betyr ingenting nå.
- Det viktigste er at du blir bedre..
- Vi trenger deg, gutta og jeg.

Noira:
*hører alt hun trenger å høre*
*kjenner tårene bare renner*
- Du trenger ikke meg.
- Du fortjener mye bedre..
*hvisker*

Morten:
- Hysj nå.
*kjenner den dårlig samvittigheten brenner*
*kan ikke forlate henne slik*
- La oss ta en dag av gangen.
- Også starter vi med å få deg bedre..

Noira:
*lukker øynene sårt*
*klemmer seg forsiktig mot ham*
- Unnskyld
- Ok.
*svelger tungt*

Morten:
- Slutt å si unnskyld..
*stryker henne litt stivt over ryggen*
- Skal vi dra da?

Noira:
*biter kjeven sammen*
- Ok..
*reiser seg sakte*
*går for å pakke det mest nødvendige*

Morten:
*venter på henne til hun er tilbake*
*legger armen om henne, og reiser til St Mungo*
- Jeg kan viderebringe beskjeden til familien din, om du ikke vil gjøre det selv.

Noira:
- Jeg kan gjøre det..
- Du har nok..
*ser sårt opp på ham*
*ser ned på hendene sine *

Morten:
- Jeg har ikke noe imot det
- Bare si hva jeg skal si
*legger armen om henne*
*ser hun er fryktelig nedfor*

Noira:
*lener hodet mot brystkassen hans*
- Jeg vet ikke..
*hvisker*
- Jeg er nå her..