Harry Potter - New and Improved

Morten:
*ser ned på henne*
- Du trenger da ikke å takke meg
- Det er din kropp.

Emmeline:
*kjenner den sterke kroppen hans mot sin*
*vil ta ham med hjem med en eneste gang*
- Fint, for jeg tror jeg har planlagt en fin kveld.
- Vi skal opp i høyden først.. Men ikke dit
*ser fort mot pariserhjulet*
- For mye folk.
*flirer opp til ham*

Noira:
- Da kan vi ikke få flere
*hvisker*
- Du og jeg

Karsten:
- Aj
*lager en grimase*
- Du vet Danmark er veldig flatt?
*humrer*
- Du tok meg på min største frykt

Morten:
- Men vi har jo to.
*smiler varmt ned til henne*
- Det er mer enn andre får gjennom et helt liv.

Emmeline:
- Åh
*biter seg i leppa*
- Hva hvis jeg lover å beskytte deg?
*smiler søtt*

Noira:
*smiler spakt tilbake*
*klemmer om ham*
- Jeg elsker deg
*hvisker*

Karsten:
*ler høyt*
- Da skal det gå bra
*blunker til henne*
*humrer*

Morten:
*smiler litt av smilet hennes*
*kysser pannen hennes mykt*
- Jeg elsker deg også.

Emmeline:
*fniser*
*begynner å lede vei, enda inni armen hans*
- Har du hatt en fin dag da?

Noira:
*kjenner sjokket begynner å legge seg*
*puster tungt ut*
*klemmer bedre om ham*
- Jeg ser ikke for meg noe uten deg

Karsten:
- Kun tenkt på deg
*smiler lurt*
- Og du?

Morten:
*hører pusten hennes roer ned*
*fortsetter å stryke henne over ryggen*
- Ikke jeg heller..
- Men jeg tror vi må ta dette et steg av gangen.

Emmeline:
- Så du har hatt det fint, altså
*smiler lurt opp til ham*
*nikker til spørsmålet hans*
- Men jeg har gledet meg til i kveld.
*ser fort opp på ham*
*leder dem inn et stort bygg, og tar heisen til øverste*
*kommer ut på en stor takterrasse*
- Fint..! Vi rakk det
*smiler stort og peker mot solen som enda ikke er gått helt ned*

Noira:
- Så lenge du orker å gå med meg..
*blir mye roligere*

Karsten:
*måper når de kommer opp*
- Wow..
*klemmer henne inntil seg*
- Det var utsikten sin det
*snur blikket mot henne*
- Nesten så pen som deg

Morten:
*nikker*
*smiler svakt ned til henne*
- Det håper jeg du vet at jeg vil.

Emmeline:
*smiler av komplimentet*
*strekker seg opp og gir ham et kyss på kinnet*
- Men bare nesten.

Noira:
*hulker og nikker*
*klemmer seg sårt inntil ham*
- Jeg håper du.. Kan tilgi meg på et punkt

Karsten:
*humrer*
*trekker henne til seg og kysser henne bestemt*

Morten:
*hører hvor opptatt hun er av ham og hans følelser*
*får en følelse av at hun ikke vier like mye tid til seg selv*
- Jeg håper du kan tilgi deg selv, Noira..
- Det er minst like viktig

Emmeline:
*kysser ham mykt tilbake*
*legger en hånd til kinnet hans og stryker over det*
*hører et kremt, og slipper leppene hans sakte*
*smiler fort til kelneren*
- Bord til Malfang Slur.
*får hånden inni Karstens igjen, og blir vist til bordet*

Noira:
*blir stille*
*klemmer bare tettere om ham*

Karsten:
- Frøken Malfang Slur..
*humrer*
*går rolig med henne til bordet*

Morten:
*hviler haken over hodet hennes*
- Vær så snill og gjør det.

Emmeline:
*setter seg ned på hjørnebordet*
*gjør plass til ham ved siden av seg*
- Ikke si til noen at jeg tok deg med hit.
- Det er egentlig mitt, Terina og Max' hemmelige sted.
*flirer*

Noira:
- Jeg skal prøve.
- Det skal ikke skje igjen
*hvisker*

Karsten:
- Max?
*rynker pannen og setter seg ved henne*
*smiler lurt*

Morten:
*kysser henne i håret*
*nikker når hun sier hun vil prøve*
- Fint..

Emmeline:
- Åja, ja
*legger vesken ved siden av seg*
*flirer fort*
- Trillingbroren vår.

Noira:
*sukker stille*
- Hvor er guttene...?

Karsten:
- Trilling!?
*ser overrasket på henne*
- Stiligt!

Morten:
- Utenfor med en healer.
*smiler spakt*
- Du trengte å roe deg litt først..

Emmeline:
- Ja..
*ler litt av uttrykket hans*
- Alle reagerer sånn.
- For meg er det liksom helt normalt.. Kjenner ikke til noe annet.
- Har du søsken?

Noira:
- Men de kjenner vel ikke healeren?
*setter seg bedre opp*
- Å ta dem inn igjen..

Karsten:
*flirer*
- Nei det forstår jeg jo..Men
*smiler kjapt*
- Nei.. Morten er vel det nærmeste jeg kommer.. Men vi er fettere

Morten:
*slipper henne, og går for å finne dem*
*ser Nathan kjører med bil på veggen*
*smiler spakt og plukker dem opp med et raskt takk til healeren*
*kommer tilbake til Noira*
- De hadde det fint de.

Emmeline:
- Aah..
*smiler fort mot kelneren som kommer med drinkene*
- Liten familie?

Noira:
*reiser seg nervøst*
*holder blikket på sønnene*
- Åå?
*kjenner klumpen i halsen banker på på nytt*
- De er så vante med det..

Karsten:
- Ja..
*smiler fort*
- Foreldrene mine døde i en ulykke når jeg var liten..
*gnir hendene mot hverandre under bordplaten*

Morten:
*sukker og ser alvorlig på henne*
- Noira..
*rister lett på hodet*
*kommer nærmere henne igjen*
- Nathan kan leke med den bilen hvor enn i verden han er
- Og Jason er helt utslått etter melken din
*legger yngstesønnen i armene hennes igjen*

Emmeline:
*blir stille*
*strekker ut hånden og legger den over hans*
- Så grusomt.
- Jeg er så lei for det.
*ser sårt på ham*

Noira:
- Jeg tenger vel ikke like at de klarer seg så bra når jeg bare er kasta inn her!
*blir like oppgitt tilbake*
*klemmer Jason inntil seg*
- Det er jo ikke normalt!
- Du kunne ha byttet meg ut i morgen og de hadde ikke brydd seg

Karsten:
*smiler kjapt*
*klemmer om hånda hennes*
- Takk..
*kremter*
- Så besteforeldrene mine oppdro meg.. De er også døde nå, så er bare meg og Morten

Morten:
*blir hardere i blikket når hun begynner med det*
- Nå gir du deg.
*kjenner han blir ordentlig redd for at hun gjør alvor av det han ser på som trusler*
- Du er moren deres, og de trenger deg
- Og hvis du så mye som nevner det igjen..!

Emmeline:
*legger den andre hånden også om hans*
*kjenner hun får en klump i halsen av å tenke på å ha så få*
- Er det lenge siden?
- Stopp meg bare om du ikke vil snakke om det, men det kan være god å prate om de døde også.

Noira:
*skvetter til når tonen hans endrer seg*
*blir bare mer skamfull*
" Jeg skal ikke nevne noe igjen"
*blir stille som i graven*
*klemmer bedre om Jason*
" Du sier du tåler å holde ut med meg, men det virker ikke sånn"

Karsten:
- Litt voldsomt på en første date..
*smiler kjapt*
- La oss spare det til en senere anledning.
*klemmer om hånda hennes*

Morten:
*ser hun går rett tilbake inn i seg*
*lukker øynene et sekund*
*må hente frem den rolige stemmen*
- Guttene elsker deg.

Emmeline:
*smiler skjevt og nikker fort*
- Da skjønner jeg hvorfor det er viktig for deg å ta over gården.
- Men ja..
*vifter raskt med hånda*
- La oss bli lystigere.
*holder opp drinken til ham*