Harry Potter - New and Improved

Noira:
- Er jeg?
*sukker tungt*
- Jeg føler jeg gjør samme dumme feil som henne... Selv om jeg prøver å la være.

Karsten:
*lagt seg usjenert i sofaen*
*smiler mot henne når hun kommer mot ham*
- Alt fint?

Morten:
- Så motbevis den stemmen inni deg som sier det
*stryker henne over håret*
- Ta imot hjelpen de vil gi deg her, og som jeg og Alexander prøver å gi deg.

Emmeline:
*finner to vinglass fra skapet*
- Ja
*smiler lurt*
- Med deg og, ser jeg?
*ser flirende på ham mens hun popper vinkorken*
- Sliten?

Noira:
*lukker øynene tungt*
- Jeg prøver på det.
*sukker stille*

Karsten:
- Kjenner det litt..
*flirer mot henne*
- Skal innrømme det..
*holder blikket på henne*
- Beklager at jeg forstyrra deg midt i maten

Morten:
*nikker stille*
*ser ned på guttene, som begge har sluknet*
- Det er bra..

Emmeline:
*rynker brynene*
*kommer bort til sofaen til ham*
*setter seg ned og rekker ham vinglasset*
- Jeg forstyrret deg vel minst like mye.
*fniser og drar den ene foten under seg*

Noira:
- Det er bare...
*biter seg hardt i kjeken før hun fortsetter*
- Synes det er veldig vanskelig å trene.. Å være rundt Alex eller mamma.. Jeg vet det ikke er noen alternativer og jeg vil det skal funke.. Spesielt med Alexander, så han opplever han støyter oss.. Og ha en god tone for Nathan.
*ser ned på sønnen*
- Men jeg klarer bokstavelig talt ikke alltid styre meg med ham.

Karsten:
*flirer*
- Takk
*tar imot glasset*
- Absolutt..
*smiler varmt mot henne*
- Utrolig fint å bli kjent med deg

Morten:
*vil virkelig ikke høre om dette*
*men tør ikke stanse henne heller*
*nikker bare stivt*

Emmeline:
*smiler varmt til ham*
*tar en sip av glasset*
- Deg også.
*lener armen mot sofaryggen, og haken i hånda*
- Du er veldig lett å like.

Noira:
- Og med mamma... Jeg tror jeg aldri kommer til å tilgi henne...
*sukker stille*
- Det gjør jo sitt..

Karsten:
- I lige så
*stryker hånda over låret hennes*
- Kan ikke forstå hvorfor Morten ble så sur når dere kom..
*smiler lurt*

Morten:
*nikker igjen*
- Det får være opp til deg.
- Så lenge du kan leve med den beslutningen.

Emmeline:
- Han liker oss ikke.
*flirer over glasset sitt*
- Jeg tror han syns vi er for masete.
- Han er... roligere enn oss

Noira:
- Jeg vet ikke..
*trekker på skulderen*
- Jeg vet ikke hvordan det fungerer helt med disse kreftene..
*sukker stille*

Karsten:
*ler høyt og slår seg på låret*
- Åå... Morten, Morten..
*rister på hodet*
- Jeg tror aldri jeg har møtt en person han har likt
*blunker til henne*
- Så veldig spennende med Noira. Hun må virkelig være noe spesielt

Morten:
- Nei.. Det er det vel ingen av oss som helt vet.
- Og det virker som dere alle reagerer forskjellig.
*heiser på en skulder*

Emmeline:
- Noira er søt.
*smiler skjevt*
- Men vært gjennom mye dritt..
- Så, uten å analysere for mye.. Så tror jeg Morten dukket opp til riktig tidspunkt.
*heiser sakte på skuldrene*

Noira:
- Ja..
*biter seg i lippa*
*sukker tungt*
- Måtte være krefter i familien... Istedenfor en hårette tå liksom
*flirer fort*

Karsten:
*smiler skjevt*
- Han står på han..
*stryker henne over låret*
- Dere er stesøstre?

Morten:
*smiler skjevt*
- Det kan du si..
*rister lett på hodet*
- Alle familier har sin dritt. Men jeg tror kanskje dere står på toppen.
*smiler trist*

Emmeline:
- Ja.. Noiras mor og min far er sammen
- De var av og på i mange år, så vi har så og si vokst opp sammen
- Men nå tror jeg de endelig har funnet ut av det, sånn på ekte
*nyter huden hans mot sin*
- Men jeg liker Therana. Ikke alle har en stemor de liker.
*smiler lett*

Noira:
*smiler spakt*
- Kanskje..
*sukker stille*
*ser ned på guttene*
- Men vår familie skal ikke bli det.

Karsten:
*lytter til det hun sier*
*smiler varmt*
- Så hyggelig..Greit å like de som en må forholde seg til da
*flirer*

Morten:
*følger blikket hennes*
*smiler spakt av de sovende guttene*
- Nei
- Det skal den ikke bli
- Det skal vi sørge for

Emmeline:
- Ja.. Helt sant.
*vet ikke hvorfor, men føler hun kan åpne seg litt til ham*
- Mamma døde da vi var små, så Therana har vært det nærmeste vi har hatt en mor.
- Ikke alltid en like stabil mor, men..
*smiler spakt*
- Bedre enn ingenting.

Noira:
*klemmer seg tettere inntil ham*
*lukker øynene og blir stille*

Karsten:
- Åå...
*smiler sårt*
- Kondolerer.
*setter seg litt bedre opp*
- Det gjør jo noe med en å oppleve slik

Morten:
*blir sittende en stund til*
- Nå tror jeg at jeg må få dem hjem..

Emmeline:
*heiser på skuldrene*
- Det er så lenge siden
*smiler spakt til ham*
- Vi var veldig små
- Men ja.. Det gjør jo det.

Noira:
*åpner øynene*
*setter seg sakte opp og løfter Jason med seg*
- Har du vogna med..?
*smiler sårt*


Karsten:
*nikker sakte*
- Mine døde når jeg var 7..
*smiler stramt*
- Døde i en ulykke på gården..

Morten:
*nikker*
- Den står ute på gangen.
*reiser seg og løfter Nathan forsiktig opp*
*legger ham mot skulderen sin*

Emmeline:
*kjenner instinktet i henne vil legge begge armene om ham*
*nøyer seg med en hånd til hånda hans*
*klemmer mykt om den*
- Begge to..
*ser trist på ham*
- Det er grusomt.

Noira:
*smiler varmt når Nathan legges ned*
- Herregud så nydelige de er..
*legger Jason ned ved siden av*
- Helt nydelige

Karsten:
- Ja.. Det.. Var tungt.
*smiler stramt*
- Tante ble veldig syk samtidig.. Og onkel stakk da..
*ser rolig på henne*
- Så var bare meg og Morten da.. Og besteforeldrene våre

Morten:
- Enig.
- Helt perfekte.
*ser varmt på guttene sine*
*flytter blikket til Noira etterpå*
- Vi sees snart. Snarere enn du tror.

Emmeline:
*stryker hånden opp mot armen hans*
*ser sårt på ham*
- Så bra dere hadde hverandre midt oppi det hele.
- Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Ina og Max.

Noira:
*smiler varmt mot ham*
*nikker rolig*
- Gleder meg.
- Må du passe godt på dem og deg selv

Karsten:
- En blir brått voksen..
*smiler svakt*
- Fint å ha hverandre..
- Misunner deg søsken
*smiler varmere*

Morten:
- Og du på deg.
*ser smått alvorlig på henne*
- Og jeg er bare et brev unna.

Emmeline:
- Du har Morten da?
*legger hodet såvidt på skakke*
*ser spørrende på ham*
- Selv om han er Morten, så er han vel bedre enn ingenting.
*smiler ertende*

Noira:
*smiler spakt*
*legger armene om midjen hans*
*klemmer rolig om ham*
- Elsker deg.

Karsten:
*ler høyt*
- Ja jeg er veldig glad i Morten
*humrer*
- Det var fint å ha ham.

Morten:
*lukker øynene såvidt*
*legger den ene armen om henne*
*kysser henne i håret*
- Jeg elsker deg også.

Emmeline:
*smiler varmt*
- Kan jeg tenke meg.
*biter seg i leppa og puster litt tungt ut*
- Heavy greier vi sitter og snakker om.
*smiler svakt og drikker opp glasset sitt*
- Mer?
*nikker mot hans*

Noira:
*løfter blikket mot ham*
*smiler fort og slipper ham*
- Dere får skynde dere hjem

Karsten:
- Jatakk
*smiler varmt*
- Tar gjerne mer mat også
*begynner å le*