Harry Potter - New and Improved

Daniel:
- Overkompensering kalles det.
- Hun syns vel synd i bondegutt..
*smiler ondt og legger henne ned i sengen*

Terina:
*ler hjertelig*
- Du er så slem..
- Jeg liker det.
*legger bena om ham*

Daniel:
*flirer litt*
*holder seg oppe med hendene på siden av hodet hennes*
- Men jeg mener det
- Du får ikke begynne å hate meg. Lov meg.

Terina:
*ser han mener det*
- Hvorfor skulle jeg hate deg?
*holder blikket hans*
- Hva er du redd for skal skje?
*hvisker*

Daniel:
*ser stille på henne*
*stryker henne over kinnet*
- Det er hva som pleier å skje når to får barn.

Terina:
*fniser av ham*
- Nei det er det ikke..
- En blir mer glad i hverandre!

Daniel:
*smalner øynene litt*
*løfter seg av henne og legger seg ned på siden*
- Hva mener du?

Terina:
- Tror du jeg ved å knø ut ungen din... Blande mine og dine gener blir mindre glad i deg?
*ser forskede på ham*
- Jeg blir vel mer glad i deg!
- Se hvordan du koser med magen min allerede!
*smiler varmere*
- Jeg dauer av hvor herlig du ee

Daniel:
*ser hvor oppriktig hun er*
*men syns det høres litt ut som en fantasi*
- Unnskyld, men.. Jeg har aldri sett noe sånt skje før.
*stryker hånden gjennom håret hennes*
- Du kommer til å elske henne mer enn meg.

Terina:
*ser forskende på ham*
- Det tror jeg ikke er mulig..
*rynker pannen*
- Vi blir tre. Det blir meg og deg oghenne..
*stryker ham over kinnet*
- Ting går ikke alltid på skinner.. Men en kommer i mål..
*smiler forsiktig*

Daniel:
- Jeg prøver ikke å snakke deg ut av dette, for jeg vil også ha henne.
*stryker henne mykt over magen igjen*
*smiler spakt*
*ser inn i øynene hennes*
- Men det blir ikke så lett som du tror, Ina.

Terina:
*himler med øynene*
- Jeg gidder ikke ta sorgene på forskudd..
*smiler fort*
- Vits med det da?
*trekker uskyldig på skulderen*
- Men jeg er ikke dum... Jeg skjønner det kommer til å bli utfordrende...

Daniel:
*legger pannen sin mot hennes*
- Ok.
*stryker tommelen over huden på magen hennes*
- La oss ikke si det til noen enda, hva?

Terina:
*drar litt på det*
- Greit.
- Vår hemmelighet..
*stryker hånda si over kinnet hans*
- Jeg elsker deg så høyt

Daniel:
- Ikke Emmeline heller.
*så tydelig på festen at hun ikke klarer å holde ting for seg selv*

Terina:
*sukker tungt*
- Greit.
*presser lippene sammen*
- Alex merka det med en gang sist da..

Daniel:
- Du vet hva de kommer til å si
*heiser på en skulder*
- Men det er din familie. Opp til deg.
*stryker henne på kinnet*

Terina:
- Jeg tror du kan skjule det lettere ja..
- Tenk hvis jeg blir dårlig..
*grøsser*
- Og Alexander har kreftene og merker det om han er rundt meg..
- Og Em..
*sukker*
- Jeg tørr ikke si det
*fniser*
- Vi må dra bort!

Daniel:
*humrer av tanken*
*må innrømme det er fristende, selv om han vet det ikke går*
- I ni måneder?

Terina:
*fniser ennå mer*
- Ja minst
*rister svakt på hodet*
- Uff.. Nei la oss.. Ta en dag av gangen.
*blir alvorlig igjen*
- Jeg kan spørre Morten om å møte oss i dag.

Daniel:
- Ja, gjør det.
*nikker seg enig*
- Hvis du skulle bli veldig dårlig, trenger vi hans hjelp

Terina:
*nikker rolig*
- Men du kan styre kreftene..
*rynker pannen svakt*
- Det var problemet med Noira..eller er problemet.. Hun kan ikke styre dem

Daniel:
*nikker*
- Men jeg kan jo ikke være der hele tiden, Ina.

Terina:
*biter seg i lippa*
- Hvor mye kan du da?

Daniel:
*hører på stemmen hennes at det iallfall ikke er nok*
- Vi har hatt en bra ordning til nå, har vi ikke?

Emmeline:
*banker på Terinas dør*
- Hei, turtelduer. Håper dere er anstendige..!
*stikker hodet inn*
- Det er frokost.