Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
- Ja takk.
*nikker stille og drar fingrene gjennom håret*
*ser fort opp på Karsten og smiler spakt*
- Ikke dra.
*klemmer om armen hans*
- Hvor er badet, Noira?

Morten:
*ser etter dem*
*sukker og ser over på fetteren*
- Hva var det for et blikk?

Karsten:
- Jeg drar ikke før du ber meg..
*smiler kjapt etter henne*
*ser hun forsvinner avgårde med Noira*
*hever øyenbrynet mot Morten*
- Hva blikk?

Morten:
- Til Noira.
*rynker brynene*
*men rister det av seg*
- Jeg kan ha sett feil..
*gnir seg mellom brynene*
- Jeg er sliten.
- Fint at du er her.

Karsten:
*hever øyenbrynet*
- Det var et "javel, så det et slik du ser ut ja di nepe som har stjålet og lekt med min beste venns hjerte"..
*smiler skjevt*
- I lige så..
- Det var da ille å komme til dette

Morten:
*ser litt oppgitt på ham*
- Ja..
*sukker*
- Så Emmeline har fortalt deg hva som har skjedd?
*kremter litt og senker stemmen*
- Daniel ser virkelig ikke bra ut..

Karsten:
- Faen til pass for ham.
- Han burde være død.
*rister på hodet*
- Jeg så dem sammen.. Hvor forelsket hun var i ham.
*biter kjeven sammen*

Morten:
- Ja.
*kremter litt*
- Men om han dør, er vi i store problemer.
- Særlig Terina, og spesielt Emmeline.
*ser alvorlig på ham*
- Til nå vet ingen at det var hun som tok martyrio på ham, men om det kommer ut..

Karsten:
- Hun handlet i affekt.
- Grunnen til at han ligger halvdød..
*freser stille*
*men innser hvor dårlig stilt det er*
- Men ugress gror.. Han overlever vel?

Morten:
*nikker sakte*
- Enn så lenge så ser det sånn ut, men legene ville ikke fortelle særlig mye til meg.
*sukker og trekker på skuldrene*
- Så vi får bare vente og se.

Karsten:
- Nei du har vel fått et rykte nå.
*rynker pannen svakt*
- Det ordner seg nok..
*drar hånda igjennom håret*
- Hvis dere trenger å komme dere litt unna så kon hjem.

Morten:
- Takk.
*smiler svakt*
- Det frister..
- Vel..
*hører skritt nedover gangen igjen*
- Jeg skal finne noe å spise til dere.
*smiler fort og går mot kjøkkenet idet Emmeline kommer inn*

Karsten:
*kan se fetteren er helt på felgen*
*sukker tungt og holder blikket på ryggen hans*
" Dette er ikke bra.."
*snur blikket over på Emmeline*
- Søtnos.
*åpner armene for henne*
- Hvordan føler du deg?

Emmeline:
- Skjelven.. trist
*kommer raskt inn i armene hans*
- Men ren i det minste.
*hvisker*
*klemmer tilbake om ham*

Karsten:
*trekker henne med seg litt inn i en av stuene*
- La oss sette oss her inne hva?
*smiler forsiktig*
*trekker henne med seg inn og på fanget sitt*
*kysser pannen hennes*

Emmeline:
*kryper sammen inntil ham*
*begynner å gråte så smått igjen*
*ser for seg søsteren ligge i dusjen med Daniel over henne*
- Unnskyld..
*gjemmer ansiktet inntil ham*
- Jeg er bare så glad for at du er her akkurat nå.

Karsten:
- Du er nok litt i sjokk..
*klemmer henne inntil seg*
*stryker hånda igjennom håret hennes*
*smiler forsiktig*
- Du...
*kysser kinnet hennes*

Emmeline:
- Ja, jeg tror det.
*smiler litt mellom tårene når han kysser kinnet hennes*
- Huff..
*snufser og stryker ham fort over brystet*
*ser fort opp på ham*
- Det er bare en ting..
- Jeg mistet kontrollen der med Daniel, Karsten..
- Jeg har aldri vært så rasende før
- Men han er en Draconiz, han har store krefter.. Han kunne ha stanset meg veldig enkelt.

Karsten:
*ser sårt på henne*
*stryker hånda igjennom håret hennes*
- Hva tenker du..?

Emmeline:
*blunker sakte*
*trekker på skuldrene*
- At han ville jeg skulle gjøre det..
- At han vet jeg hadde rett, at han fortjente det

Karsten:
- Han gjør det så Terina skal synes synd i ham..
*mumler*
- Ikke fall for det.
*smiler forsiktig*

Emmeline:
*nikker sakte*
- Ja..
*rynker brynene*
- Du har nok rett.
*hvisker og legger hodet mot skulderen hans*

Morten:
*banker på dørkarmen*
- Her..
*setter fra seg et fat på bordet ved siden av dem*
- Det blir redd opp en seng til deg Emmeline, eller dere..?
*ser fort og spørrende på Karsten*

Karsten:
- Vi kan re opp selv..
*flirer til ham*
- Har du folk som rer opp sengene?

Morten:
- Ikke tenk på det, det skjer allerede.
*ser fort på ham med et lite smil*
- Det er et stort hus.
- Litt flere rom å passe på enn på gården.

Karsten:
- Jo men... Om alle sengene er redd.. Hvorfor skal du da ha folk til å re de igjen?
*ser forvirret på ham og flirer*
*men ser humoren ikke helt slår igjennom i dag*
- Takker og bukker Morten.
*ser ned på Emmeline*
- Du må spise litt.

Morten:
*rister oppgitt på hodet av ham*
- Ja.. Spis.
- Begge to.
*ser fort på Karsten*
- Det er mer på kjøkkenet.
*flirer raskt*

Emmeline:
- Takk.
*smiler spakt til Morten*
*føler seg ikke sulten, men hører magen rumler ved synet av mat*
*strekker seg frem for å ta litt*