Harry Potter - New and Improved

Noira:
*ser sårt på ham*
*hipse på Jason*
- Jeg med.. Men kanskje, hvis det funker, så kan ring bli litt mer normalt?
*smiler spakt*
- At jeg står litt friere til ikke å hoppe på deg om du sier hopp..
*senker stemmen*

Alexander:
*ser lenge på henne*
*kjenner han blir tørr i munnen*
- Føler du det..? At jeg har sagt hopp, og du bare hopper fordi jeg sier det?

Noira:
- Nei ikke bare...men det er veldig vanskelig å stå imot..
*ser sårt på ham*
- Spesielt når alkohol er med i bildet..
*hipser på sønnen*
- Og jeg legger ikke skyld på deg. Jeg var med på det og..!!
*redd hun skal fornærme ham*
- Jeg vil bare at vi skal stille mer likt

Alexander:
- Ja.. Det vil jo jeg og.
*smiler spakt*
- Men hva som er kreftene og hva som er genuin kjemi.. Klarer du å skille mellom det?

Noira:
*ser sårt på ham*
- Ja det gjør jeg dummen.
*skubber lett i ham*
*smiler lurt*

Alexander:
*smiler svakt*
- Javel..
- For det er det jeg kjenner mest på.. 
- Og jeg vil ikke at du skal tro at jeg bare går rundt og tror jeg kan få deg

Noira:
*rynker pannen og ser forskende på ham*
- Selvfølgelig ikke..
- Det tror jeg ikke.. Du kan ikke for det heller

Alexander:
*kjenner en liten lettelse*
*smiler svakt*
- Fint..
- Men det er slitsomt å passe på rundt deg hele tiden. Vet ikke hva jeg kan si til deg, eller hvordan jeg kan se på deg.

Noira:
- Og jeg har det likt..!
*smiler spakt*
- Så skjønner deg veldig godt

Alexander:
*nikker stille*
- Ja..
*tviler egentlig på at hun har det helt likt*
"Du har Morten"

Noira:
*smiler spakt*
- Jeg synes det er vanskelig for.. Jeg er så glad i deg.
*ser sårt på ham*
- Og..Jeg anser deg uavhengig av alt som den i verden som kanskje kjenner meg best?
*hever øyenbrynet*
- Men jeg føler ikke jeg kan snakke fritt med deg lenger.

Alexander:
- Jeg vet det..
*hører den regla igjen*
*kjenner den enda gjør vondt*
- Men du kan det.. Du vet det?

Noira:
- Kan jeg det?
*smiler strammere*
- Egentlig? Når jeg vet hva du føler..

Alexander:
- Mine følelser er mine
- Ikke dine..
*smiler spakt*
- Men om det er intime detaljer med Morten du vil snakke om, kan du kanskje velge Angela istedenfor

Noira:
*rødmer*
- Sorry.. Selvfølgelig..
*snur blikket bort*

Alexander:
- Neida
*rister fort på hodet*
- Ikke si det
- En eller annen gang håper jeg at jeg kan plage deg på samme måte
*smiler svakt*

Noira:
*kjenner det stikker i magen*
*snur blikket mot ham*
*smiler skjevt*
- La oss håpe det.
*snur blikket etter sønnene*
*kaster et blikk på klokka*
" Tenk om Morten er hos mamma nå..."
- Vi burde komme oss avgårde..
*biter seg i lippa*

Alexander:
- Javel.
*nikker*
- Jeg skal finne Nathan..
*smiler fort*

Noira:
*ser sårt på ryggen hans*
*sukker stille*
- Kommer du Nathan?
*smiler kjapt*
- Kom så tar vi en tur til farfar og mormor!

Alexander:
*løfter ham opp*
*gir ham et kyss på pannen*
- Si hade da, Lila!
*ser Nathan vinker*
*gir ham over til Noira*
- Sånn.. Da sees vi

Noira:
*smiler varmt ned på sønnen*
- Det gjør vi garantert
*løfter blikket opp mot Alexander*
*hipser på sønnene*
- La oss dra hva?
*går mot peisen*

Morten:
*sitter i stuen til Therana og Abraxas*
*ser opp når Noira kommer*
*smiler stramt*
- Der kom du ja.

Noira:
" Faen i helvette"
*smiler stramt*
*rynker pannen og ser etter foreldrene*
- Ja her er vi... Hvor er mamma og Xas da?

Morten:
- På kjøkkenet
*reiser seg*
*ser spørrende på henne*
- Jeg har sittet her i tjue minutter nå.

Noira:
*nikker sakte*
- Jeg kom på noe..
- Dro til Angela og Theodin, men de var hos Alexander.
*sukker*
*slipper guttene ned*
- Ville høre deres mening..og din..
*løfter blikket mot ham*
- Daniel.. Med tiden.. Kanskje han kunne trent meg.. Men ikke nå selvfølgelig, han har nok å styre med.. Men jeg har troa på det.