Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
- Det er vanskelig å la være.
*fniser og trykker seg til ham*
- Jeg gleder meg til huset er tomt igjen jeg..
*stryker ham over rumpa*

Karsten:
*sukker lett*
- Ja det hadde ikke gjort noe å få dem avgårde hele gjengen..
*fnyser*
*trekker henne med seg og snur henne inn mot nærmeste tre*
- Godt vi har en stor eiendom hva?

Emmeline:
- Du..
*fniser og begynner å åpne buksen hans*
- Fikk du ikke nok i natt altså?
*stryker hånda over ham*

Karsten:
- Nok av deg?
*smiler lurt*
- Det tror jeg ikke jeg får
*løfter henne bedre til rette*
*legger armen under rumpa hennes og finner lippene hennes med sine*

Emmeline:
*er glad skogen er stor og håper ingen hører dem*
- Herregud..
*stryker ham over brystet når han slipper henne ned*
- Er det mulig å være avhengig av et annet menneske?
*fniser og kysser ham lengtende igjen*

Noira:
*på veg nedover mot stranda med Daniel*
*kan høre noen stønner fra skogen*
*begynner å rødme*
- Glad i naturen danskene..
*kremter*

Terina:
*sitter med kaffikoppen i hånda*
*ser forskende på Morten*
- Spesielt av Noira å dukke opp slik..
*skjærer en grimase*
- Er du ok?

Daniel:
- De to der tror jeg er glad i ethvert rom de kommer over.
*flirer til Noira*

Morten:
- Hun visste ikke at jeg var her..
*smiler fort*
- Men ja.. Det er rart å ha henne her.
*ser seg stille om*

Noira:
- Godt jeg ikke deler hus med dem..
*smiler skjevt*
*biter seg i lippa*
- Går det... greit?
*tørr ikke helt holde blikket hans*
*hører mesterne messer i bakgrunnen om ikke å se på fyrstens familie*

Terina:
- For du har ikke tatt henne med her før?
*hever øyenbrynet*
- Redd for å ødelegge mystikken din?
*smiler lurt*

Daniel:
- Det er snilt av dem å ha oss her.
- Jeg har på følelsen av at Karsten håper vi drar snart
*smiler svakt*
- Men Terina og Em er så nære, så det får bli i deres tempo

Morten:
- Mystikk..
*flirer og rister på hodet*
- Ikke akkurat.
- Det er bare.. en atskilt del av livet mitt.
- Du har vel det med Daniel også?

Noira:
*smiler svakt *
- Hvor går ferden videre da?
*rynker pannen*
- Kan du.. Bare dra hvor du vil?

Terina:
- Ja.. Jo det er jo sant.
*rynker pannen*
- Egentlig jævlig irriterende... De andre påstår de kjenner han, men de kjenner han overhodet ikke..
*himler med blikket*
- Og omvendt.

Daniel:
- Det er vel ikke alle steder det er så smart å dra
- Men ja
*smiler skjevt og nikker*
- Som Angela pekte ut i går, er det privilegiet mitt med å være mann

Morten:
*smiler skjevt*
- Ja.. 
- Det er vel sånn det blir 
*nipper til kaffen sin*
- Var det noe spesielt du ville snakke med meg om?

Noira:
*rynker pannen*
- Åå?
*flirer litt*
- Sa hun det altså?

Terina:
*smiler kjapt*
- Ja.. Altså.. Jeg får litt hetta..
- Tror du.. Ting er ødelagt nå?

Daniel:
- Jeg kjenner henne ikke, men jeg har en følelse av at Angela pleier å si ting slik hun ser det.
*flirer litt han og*
- Innimellom kan hun ha rett

Morten:
- Vanskelig å si..
*ser alvorlig på henne*
- Sånn umiddelbart tenker jeg ikke det.
- Men så vet jeg heller ikke hva slags eliksir Delia ga Daniel

Noira:
- Ja det er vel egentlig sånn hun er ja
*smiler kjapt*
- Men hun er min nærmeste venninne. God å ha.
*løfter blikket*
- Så.. Alex trente meg... Så prøvde mamma.. Gikk ikke særlig godt med noen av dem.

Terina:
- Det kjentes ikke ut som den gangen med din.
*blir blekere*
- Hvilken bestemor gjør slik egentlig?

Daniel:
*nikker stille*
*ser forskende på henne*
- Så, hva gjorde de som ikke funket?

Morten:
*rister stille på hodet*
- Nei.. Si det. Det skjønner ikke jeg heller.
*er stille en stund*
- Hvordan føles kroppen?

Noira:
*må snu blikket bort*
- Med mamma ble det for... Mye sinne egentlig.
*sukker stille*
- Vi har et komplisert forhold..
*ser ned på føttene*
- Og Alex så.. Klarte jeg ikke fokusere i det hele tatt
*kjenner hun rødmer*
- Vil bare ligge med ham..
*himler med øynene*

Terina:
- Sliten..
*ser plaget bort*
- Som om jeg er forkjølet hele tiden

Daniel:
*flirer av det hun sier*
- Ja, da forstår jeg at man ikke får gjort så mye.
- Vel..
*klapper hendene sammen*
- Vi får bare prøve da

Morten:
*nikker stille*
- Det er ikke gått så lang tid.
*smiler trist*
- Gi deg selv tid til å slappe av og heales. 
- Skal dere bli her en stund?

Noira:
*smiler fort*
*gjør seg klar*

Terina:
- Daniel vil bare videre..
*biter seg i lippa*
- Tingen.. Er at jeg er redd..
- Hun Delia virker jo helt på tuppa..

Morten:
*nikker*
- Bli her heller litt for lenge.
- Det er min anbefaling.
*smiler fort*
- Jeg tok med noen eliksirer, for å skynde healingprosessen.
- Vil du ha dem?

Terina:
*smiler søtt*
- Ååå.. Du er god.
*smiler varmere*
- En vil jo ikke pines liksom?

Morten:
- Nei, så klart ikke.
- Jeg skal finne dem
*reiser seg*
*ser etter Daniel og Noira nede med vannet samtidig*

Terina:
- Nervøs?
*ser etter ham*

Morten:
- Ja, det tror jeg er uunngåelig..
*kommer tilbake*
*setter flasken foran henne*
- En spiseskje er nok en gang om morgenen

Terina:
- Tusen, tusen takk
*smiler varmt*
- Han stikker ikke av med henne vet du, han er min han
*blunker*
- Har såpass dressur på ham
*fniser*

Morten:
- Ikke sånn nervøs.
*ser fort på henne*
- Tenker bare på kreftene.. 
*sukker*
- Håper virkelig det går bra.