Harry Potter - New and Improved

Isabell:
*ser overrasket på ham*
*er ikke vandt til at noen spør henne om hva hun mener*
*trekker sakte på skuldrene*
- Jeg tror barna må ut snart
- Det er den ene spesielt som skaper problemer for henne

Emmeline:
*trekker sakte på skuldrene*
- Vet ikke.
*finner øynene hans*
- At ting skal være som det var i starten

Angela:
- Syn kan endre seg
- Ting kan enda skje, Lila
*stryker henne gjennom håret*

Sencario:
- Ah.
- Da har vi svaret
*smiler varmt mot henne*
- Da får vi ordne det..
*ser ned mot Benjamin*
- Du er så stor og sterk en kar!

Karsten:
*kjenner det som et stikk i magen*
- Du er ikke forelska i meg lenger du..
*ser forskende på henne*
- Det er det som skjer

Lila:
*nikker til slutt*
*sukker tungt*
- Ok..

Isabell:
*smiler av ham*
- Vil du holde han..?
*holder sønnen forsiktig frem*

Emmeline:
- Nei..
*rynker brynene*
- Det er det ikke!
- Eller.. kanskje, men man kan ikke være forelsket hele tiden kan man vel?
- Å elske noen og å være forelsket er jo veldig forskjellig..

Alexander:
*smiler svakt til Angela*
*mimer et takk*
*men ser at Lila ikke tror på dem*

Sencario:
*humrer*
- Jeg er nok litt ustø på bena.
- Men om jeg får sette meg tar jeg gjerne ham på fanget
*smiler varmt mot dem*
*går rolig mot stolen inne hos Isabell*

Karsten:
- Nettopp.
- Da hadde jeg rett da.. Det er bare det som skjer.
*trekker på skuldrene*

Isabell:
- Har du alltid hatt den?
*ser forskende på stokken hans*
*kommer etter*
*plasserer Benjamin forsiktig på kneet hans*
- Sånn.. Var det oldefar? Han har du ikke sett før..

Emmeline:
*ser enda forvirret på ham*
- Hva snakker du om?
*kjenner seg fryktelig redd for at han skal reise seg og gå*
*griper hardere om genseren hans*

Sencario:
- Jeg har hatt den i mange år nå..
*smiler kjapt*
- Svikt i balansenerven... Etter et slag i tinningen
*ser ned på oldebarnet*
- Du er så lik Christine.. De samme kinnene og munnen.

Karsten:
*vil trekke seg fra når hun griper hardere i genseren hans*
" Klikker det for a nå?"
*hever øyenbrynet*
- Du er bare ikke super forelska i meg lengre. Du begynner å finne feil..

Isabell:
- Åh..
*legger armene om seg selv*
*ser på dem og smiler svakt*
- Ingen har sagt det før
- Men kanskje du har rett

Emmeline:
*slipper ham sakte når hun skjønner at han blir sittende*
- Det gjør jeg ikke
*rynker brynene*
- Jeg bare.. 
*men senker blikket når hun innser hva han sier*
*blir stille*
"Du gjør det du alltid gjør"

Sencario:
*humrer*
- Du vet... Når ting roer seg..
*løfter blikket mot henne*
- Så tar jeg og mormor gjerne imot dere

Karsten:
- Vi finner alle feil.
- Fisene dine lukter ufattelig drit, og du snorker.
*hever øyenbrynet*
- Og røyter! Jeg har rensa sluken så mange ganger nå..

Isabell:
*ser uforstående på ham*
- Virkelig?
*smiler svakt*
*tør ikke håpe på for mye*
"Theodin kommer til å forandre på det.."
- Det er virkelig snilt.
- Er dere sikre?

Emmeline:
*begynner å le litt*
- Hvis det er alt du har funnet..
*smiler såvidt*
*finner blikket hans igjen etterhvert*
- Jeg har aldri kommet så langt i et forhold før.. Har alltid skremt dem bort 
- Sånn som jeg åpenbart prøver med deg nå..

Sencario:
- Selvfølgelig er vi sikre.
- Det er ikke noe mer vi vil
*smiler varmt mot henne*
*ser ned på den lille gutten*
- Vi har mange rom.

Karsten:
- Ah.. Så det er det du prøver på.
- Nei jeg kommer meg jo ingen veg jeg så..
*dulter i henne*

Isabell:
*blir så rørt at hun ikke helt klarer å si noe*
*kremter litt*
- Det vil jeg veldig gjerne.
*smiler større*

Emmeline:
- Nei..
*fniser og sukker*
- Unnskyld
*hviler pannen mot skulderen hans*
- Jeg er redd for å miste deg
- Da er det lettere å leve med å ha jaget deg bort

Sencario:
- Men akkurat nå må vi ligge lavt en stund
*smiler fort*
- Men jeg håper du trives med de andre unge i familien.

Karsten:
*legger armen rundt henne*
*løfter haka hennes*
- Du er deilig.
*kysser henne mykt*
- Jage meg bort..
*humrer*

Isabell:
*smiler fort*
*legger armene om seg selv*
*nikker stille*

Emmeline:
- Du er ikke lettskremt
*legger leppene til hans for et nytt kyss*
*ser beklagende på ham etterpå*
- Unnskyld.

Sencario:
*holder blikket hennes*
- Ikke?
*smiler sårt*

Karsten:
- Det går bra
*kysser henne mykt igjen*
*holder kysset*

Isabell:
*senker hodet*
*rister stille på det*
- Jeg ødela det..

Emmeline:
*stryker fingrene gjennom håret hans*
*kysser ham mykt tilbake*
*smiler svakt*
- Forresten.. Lewis er oppe
- Kanskje han vet noe mer om gården..?

Sencario:
*ser undrende på henne*
- Kan det ikke rettes på?

Karsten:
*presser lippene sammen*
- Mm..
*sukker stille*
- Ja.. Jeg vet ikke om jeg vil høre der

Isabell:
- Jeg tror ikke det
*smiler trist*
*rister deretter på hodet*
- Men det går fint. Det trenger ikke du å tenke på. 

Emmeline:
*biter seg i leppa*
- Nei..
*svelger hardt*
- Jeg føler meg uendelig trist, så jeg kan bare tenke meg hvordan du har det..

Sencario:
*ser sårt på henne*
- Du vil alltid ha min støtte..og mine råd om du vil ha dem
*smiler kjapt*

Karsten:
*sukker smertefullt*
- La oss ikke...
*ser bort*
- Hvordan gikk det med Noira?

Isabell:
- Takk.
*klemmer om hendene sine*
- Det skal jeg huske.. morfar.
*smiler svakt til ham*

Emmeline:
*nikker stille*
*stryker ham gjennom håret en gang til før hun legger hånden i fanget*
- Hun lever.
- Lewis og farfar kom for å se til henne.

Sencario:
*smiler varmere mot henne*
*vipper den vesle gutten på fanget*
- Har du ridd på drage før?
*gjør en regle med ham og hører han ler*

Karsten:
- Jeg burde se til Morten..
*smiler stramt*
- Han har det ikke godt nå.

Isabell:
*setter seg ned ytterst på sengekanten*
*smiler svakt av dem*
- Det er bare meg og han..
- Det er fint å se at han liker deg.

Emmeline:
- Klart det.
*smiler trist*
- Jeg tror han er oppe med Lewis.. Syns jeg hørte dem på vei ned.

Sencario:
- Du dro av egen vilje?
*Ser forsiktig på henne*

Karsten:
- Da tror jeg iallefall jeg skal se etter ham
*fnyser*
- For en type..

Isabell:
*nikker stille*
- Jeg måtte.
*nøler litt før hun drar opp genseren sin og viser blåmerkene over hele armen*
- Jeg måtte beskytte Benji..

Emmeline:
*flirer av ham*
- Ja..
- De er venner da. Tror jeg.
- Iallfall vennlige, har Theo sagt.
- Men Morten blir nok gladere for å se deg.

Sencario:
*mister smilet et sekund*
*hipser på den lille gutten*
- Søte deg.. Det skal ikke skje.. Spesielt ikke med barn.
- Jeg er så lei meg

Karsten:
- Venner?!
*begynner å le høyt*
- Morten kan ikke fordra trynet hans!

Isabell:
*ser og hører at han mener det*
*trekker genserermet sitt ned igjen*
*nikker stille*
- Ja.. Jeg vet det.

Emmeline:
*trekker på smilebåndet av latteren hans*
- Vel.. Han er en god skuespiller da
- De har jo jobbet sammen dritlenge
- Siden før Nathan ble født!