Harry Potter - New and Improved

Sencario:
*ser rolig ned på jenta*
- Hva er teorien?
*ser Noira sover i sengen*

Karsten:
*ser uforstående på henne*
- Jeg skjønner ikke hva du mener..
*rynker pannen*
- Hvis du føler det så... Unnskyld.
- Men det kan jeg ikke helt forstå..

Lila:
- Det vet du ikke
*hulker inntil ham*

Morten:
*rister stille på hodet*
- Isabell hjalp henne.
- Vi prøvde alle sammen - jeg, Alexander, Daniel..
*rister på hodet*
- Jeg aner ikke hva det er.
- Lila mente det var i blodet hennes.

Emmeline:
- Ok..
*biter seg i leppa*
- Hva er din oppfatning da?
- Det gikk sånn fem minutter også prøvde du å dra meg med ned i putene
- Som om det var det jeg ville etter å ha fortalt noe sånt..

Astro:
- Jo, for alle passer på henne
*klapper henne på ryggen*
- Ingenting kommer til å skje..
*ser brått opp når Alexander er på vei bort til dem*
- Pappaen din kommer

Sencario:
*rynker pannen svakt*
- Går dere bare ut i fra at en pikes spådom eller drømmer?
*hever øyenbrynet overrasket mot Morten*
*hører Lewis freser irritert og går til datteren*

Karsten:
*blir helt taus*
*klør seg i hodet*
*kremter stille*
- Ja.. Nei...som sagt.. Unnskyld

Lila:
*løfter blikket og løper mot Alexander*
*kaster seg om halsen hans*

Morten:
*rister lett på hodet*
*ser etter Lewis*
- Isabell reddet henne med den informasjonen
- Så det er ikke bare tilfeldig

Emmeline:
*ser at han er satt ut*
- Takk..
- Men jeg vet at du ikke mente noe vondt med det
- For du er ikke en ond person
*ser ned på hendene sine*
- Innimellom så bare føler jeg at vi ikke forstår hverandre

Alexander:
*legger begge armene om datteren og klemmer henne*
*løfter henne opp med seg*
- Gråter du, Lila mi?
- Noira har det bra nå.. Hun bare ligger og hviler seg litt
- Du trenger ikke være redd

Sencario:
- Aha..
*nikker rolig*
- Hva gjorde Isabell?
- Kan jeg.. Snakke med henne?

Karsten:
-Vi må jo lære å kjenne..
*tar hånda hennes*
- Emmeline mi..
*smiler skjevt*
- Jeg er virkelig lei for det..

Lila:
*hulker mot halsen hans*
- Er hun?
- Er babyene kommet ut??

Morten:
*nikker og kommer på at de er i slekt*
- Hun er på rommet helt nederst i gangen
*smiler fort*

Emmeline:
*forventer ikke det*
*ser overrasket opp på ham*
- Ja men..
- Vi har jo kjent hverandre en liten stund

Alexander:
- De er enda inne i magen
*stryker henne over håret*
*bærer henne med seg inn i stuen*
*setter seg ned i sofaen*
- Ble du så redd?

Sencario:
*nikker rolig*
*smiler kjapt*
*ser sårt mot Noira*
- Hun ligner på Ana. På alle måter.

Karsten:
- Jo.. Men det er da mange små ting jeg ikke vet om deg... Som hvordan du reagere på ting og tang
*smiler skjevt*

Lila:
- Ja
*hulker*
*snufser sårt*

Morten:
*smiler fort*
*følger blikket hans*
*svelger*
- Hun.. Snakker ikke.
- Theodin sa det hadde skjedd før?

Emmeline:
- Ja
*trekker på skuldrene*
- Det er vel det.
*setter seg litt nærmere ham*
- Syns du det var ubehagelig å prate om i går..?

Alexander:
- Det forstår jeg
- Det er ekkelt når noen blir så syk, hva?
*stryker henne over håret*
- Men du gjorde det rette i dag
- Du fortalte Theodin akkurat det han trengte å vite

Lewis:
*snur blikket mot Morten*
- Ja.. Hun hadde visst en periode..
*rynker pannen svakt*
*ser ned mot datteren*
- Jeg var ikke tilstede i hennes da.

Sencario:
- Kan være et sjokk..
- Men.. Sjekk også om det dukker opp andre ting.
- Var hun lenge uten luft?

Karsten:
- Ble bare litt overrasket.. At jeg fremsto som en drittsekk.
*klemmer om henne*

Lila:
*snufser og nikker*
*bevrer med lippa*
- Er hun helt frisk igjen?

Morten:
- Ikke lenge.
*holder blikket på Noira*
*svelger tungt*
- Barna sparket isted.. Det er et bra tegn i det minste

Emmeline:
- Ikke drittsekk.
*himler med øynene*
*stryker håret hans unna pannen*
- Bare litt.. ufølsom?

Alexander:
- Ikke helt.
*smiler prøvende til henne*
- Ikke enda.
*tørker kinnene hennes med tomlene sine*

Sencario:
*nikker rolig*
- La meg prate med Isabell
*smiler fort*
- Det går nok godt skal du se.
*ser kort på Lewis*
*går rolig ut i gangen og banker på døra til Isabells værelse*

Karsten:
*smiler kjapt*
- Bare si det..

Lila:
*snufser*
*legger seg inn på brystkassen hans med kinnet*
- Jeg vil at mamma skal bli bra igjen

Isabell:
*åpner døren bare såvidt*
*ser forskende på mannen fremfor henne*
- Morfar..?
*smiler forsiktig og åpner døren mer*

Emmeline:
*sukker litt*
*ser ned på hendene deres*
- Passer vi sammen?

Alexander:
*rynker pannen av ‘mamma’*
*lurer på om Noira har hørt det*
*kysser henne forsiktig i håret*
- Alt vil ordne seg..

Sencario:
*kjenner smilet ikke når rundt nok*
- Hei jenta mi.
*humrer*

Karsten:
- Tenker du på det?
*flirer*

Noira:
- Ok pappa
*svelger hardt*
*klemmer seg inntil ham*

Isabell:
*er så glad for å se et vennlig fjes*
*går rett inntil ham og legger armene om ham*
*snufser*
- Hei..

Emmeline:
- Ja..!
*sukker av fliret hans*
*stikker en finger i smilehullet hans*
- Gjør ikke du?

Alexander:
- Alt ordner seg..
*håper han selv kan tro på det*
- Har du spist noe frokost?
- Har Angela laget noe til deg enda?

Sencario:
*legger armene varmt om henne*
- Hei Isabell.
*klemmer henne godt*
- Og...er det oldebarnet jeg ser der inne?

Karsten:
- Nei
*flirer bare mer*
*kysser henne mykt*

Lila:
- Nei.. Men er ikke sulten..
*smiler kjapt*
*klemmer ham igjen*

Isabell:
- Ja..
*slipper ham og trekker hendene over håret*
*ler lett*
- Ja, dette er Benjamin
*går for å plukke ham opp*

Emmeline:
- Hvorfor?
*smiler av kyssene*

Alexander:
- Men frokost må man ha..!
- Ellers blir man ikke stor og sterk sant?
*løfter henne ned på gulvet*
*reiser seg og tar hånden hennes*
- La oss lage noe sammen

Sencario:
- Åå så han ligner på..
*må holde tårene i sjakk*
- Christine.
- Hei på deg Benjamin
*humrer*
*rekker forsiktig ut en hånd*

Karsten:
- Har ikke falt meg inn
*humrer*
- Se hvor fint du passer i armskroken min

Lila:
*smiler fort*
- Kan jeg få sjokolademelk?

Isabell:
*kan se at han blir blank i øynene*
*får mageknip når han sier morens navn*
- Syns du?
*ser ned på sønnen og smiler spakt*
- Han er ett år nå

Emmeline:
- Ja..
*ser opp på ham med et dumt smil*
- Det må være enkelt å tenke så lite som deg

Alexander:
- Du kan få akkurat det du vil
*finner frem sjokolademelken*
- Hva med pannekaker?

Sencario:
- Veldig lik
*smiler varmt*
- God dag min venn
*snakker arabisk til gutten*

Karsten:
*humrer*
- Ganske befriende!

Lila:
- Ja..
*smiler lurt og fniser*
- Takk snille pappa

Isabell:
*ser rørt på ham*
*ser sønnen blir mer oppglødd med en gang*
*stryker ham over håret*
- Han liker deg..
- Morsomt, for han er egentlig veldig skeptisk til fremmede
*ser mot døråpningen*
- Er ikke mormor med deg?

Emmeline:
- Det er vel det.
*smiler svakt*
*setter seg bedre til rette*
*klarer ikke å legge tanken fra seg likevel*
- Jeg bare.. Jeg vil kunne se hva du tenker på, men jeg klarer det ikke
- Du er så lukket

Alexander:
*lager mat og tuller med henne*
*ser Angela kommer inn med Astro, Nathan og Rae etterhvert*
*får en rask klem*
*smiler fort og setter pannekakene på bordet*
- Forsyn dere

Sencario:
*smiler varmt og humrer*
- Nei hun er hjemme..
- Jeg kom egentlig på grunn av hendelsen med Noira.
*snur blikket mot Isabell*
- Jeg forsto du reddet livet hennes...og ikke bare det, barna med.
- Healer gaven er sterk hos deg.. Jeg er healer selv vet du
*blunker*

Karsten:
*begynner å le høyt*
- Det er første gang jeg har hørt!
*flirer*

Lila:
*ser fra Angela til Alexander*
*fniser*
- Det er så morsomt når du klemmer pappa, for du er alt for lav!

Isabell:
- Åh
*blir litt rød*
*men smiler likevel*
*håper ingen har fortalt han om det med Theodin*
*men vet det bare er et spørsmål om tid*
- Kanskje jeg har det fra deg da.

Emmeline:
*himler litt med øynene når han ler*
- Karsten..

Angela:
*smiler av henne*
- Ja, du syns vel det din rakkerfant
*setter seg ned til dem*
- Heldige dere, hva? Pannekaker til frokost!

Sencario:
- Men jeg hadde funnet deg etterhvert uansett
*smiler varmt*
- Hva gjorde du for å hjelpe henne?

Karsten:
- Mener du det?
*flirer*
- Jeg får beskjed hele tiden at jeg er så forbaska tydelig og enkel å forstå hvor jeg står..
- Dette er nytt for meg.

Lila:
*fniser*
- Enda morsommere når Noira skal kysse pappa igjen!
- Hun triller...
*mister smilet*
- Hvis hun lever.

Isabell:
- Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det
- Det er bare inni meg
*smiler forsiktig*
- Det høres rart ut..

Emmeline:
- Det er enkelt å forstå hvor du står og hva du mener om overfladiske ting
- Men.. sånn..
*banker en finger mot venstre side av brystkassen hans*
- Det er ikke så enkelt å skjønne hva som skjer inni der

Angela:
*ser trist på henne*
*legger armen om stolryggen hennes*
- Hun kommer til å leve.
*kysser henne fort på kinnet*
*hører Alexander stemmer i*

Sencario:
- Hmm..
*smiler varmt*
- Spennende.
- Hva tenker du bør gjøres nå?
- Kjente du noen informasjon?

Karsten:
*hører hun ikke har tenkt å gi seg*
- Hva vil du da?
*smiler stramt*

Lila:
*presser lippene sammen*
- Dere har ikke sett det..
*senker blikket*