Harry Potter - New and Improved

Angela:
- Åh, når du sier det på den måten høres det stygt ut..
*kysser ham mykt*
- Greit.. da dusjer jeg alene
*spretter ut av sengen og strener mot badet*

Theodin:
*smiler lurt*
- Er vel en sjans for at noen våkner snart..
*kysser henne mykt*

Angela:
- Ja.. lykke til.
*smiler lurt til ham over skulderen og lukker baderomsdøren*
*hører Rae setter i gang det øyeblikket hun skrur dusjen på*
*lukker øynene og stiller seg under vannet*

Karsten:
*sitter tidlig ved frokostbordet*
*sukker tungt og biter i omeletten*
*drar hånda igjennom håret*
*lar blikket hvile på stabelen med omeletter han har laget*
« Å gi meg ei flaske med brennevin…ikke omeletter»
*rister oppgitt på hodet av seg selv*

Isabell:
*kommer trett ned med Benjamin på armen*
*ser Karsten er den eneste som er våken*
*smiler svakt mot ham*
- God morgen.
*kjenner lukten av mat i luften, og hører magen rumler*
*blir rød med en gang*
- Lenge siden mat..
*smiler svakt*

Karsten:
*løfter blikket*
*smiler kjapt*
- Hei smellvakker
- Bare forsyn deg.. jeg.. har gått i egne tanker og laget alt, alt for mye omelett..
*rister lett på hodet*
- Det ble slutt med meg og Emmeline.. dumpa meg rett og slett

Isabell:
*ser trist på ham*
*går bort og setter Benjamin rolig ned i barnestolen*
- Så leit å høre..!
*drar det uvanlig korte håret bak øret, men kjenner det faller ned i ansiktet igjen med en gang*
- Dere var søte sammen.
- Går det bra med deg?
*ser forskende på ham*

Karsten:
*smiler spakt*
- Forsåvidt..
*ser fort på Benjamin*
- Men litt kjipt å ikke bare kunne dra hjem..
- Hvor stor er du i dag da?
*hever hendene i været*
- Så stor?Kjempestor?

Isabell:
- Ja, det skjønner jeg
*smiler trist*
*går bort for å hente mat på et fat*
*smiler varmt av hvordan sønnen reagerer*
- Han liker deg.
*trekker ut en stol og setter seg ned*
*stryker sønnen over hårtustene*
- Gjør du ikke, Benji? Er ikke det en morsom mann?

Karsten:
- Har ungene det bra, har mammaene det bra
*flirer svakt*
- Han er søt da.
- Hvordan har du det her da?

Isabell:
*blir stille*
*skjærer opp maten og legger den fremfor sønnen*
- Jeg kan aldri dra hjem igjen.
*svelger*
- Og det er jeg som har plassert dere her..
- Føler jeg bare brakte ulykke.

Karsten:
- Hei.
*prøver å fange blikket hennes*
- Det er ikke din feil.
- Du brant ikke ned gården eller drapstrusler hele hurven.
*hever øyenbrynet*
- Ikke klandre deg selv for de greiene der!

Isabell:
*ser trist på ham*
*trekker sakte på en skulder*
- Jeg burde likevel ha skjønt at det kom til å skje.
- Jeg.. er så fryktelig lei meg for at hjemmet ditt er ødelagt.

Karsten:
*smiler kjapt*
- Takk..
- Men jeg får.. finne ut en ny retning i livet..
*sukker stille*
- Alltid hatt lyst til å åpne et vertshus.

Isabell:
- Kan du ikke gjøre begge deler?
- Bygge opp igjen gården din, og starte et vertshus på tomten?
*ser spørrende på ham mellom matingen*
- Det var jo så vakker utsikt ned mot vannet.. Sikkert mange som ville betalt godt for å bo der
*smiler svakt*

Karsten:
*smiler skjevt*
- Jøss.. du tenker stort..
- Og det er vannvittig mye jobb.
*rister på hodet*
*ser ned på Benjamin*
- Og hvor går vegen for deg?

Noira:
*kommer rolig inn på kjøkkenet med Morten*
*holder godt om hånda hans og har Noor i den andre*
- God morgen
*smiler forsiktig mot Isabell og Karsten*

Isabell:
- Vet ikke..
*ser fort på Benjamin*
- Mormor og morfar har sagt at vi kan bo med dem, når alt roer seg.
*hører skritt, så snur hodet*
*smiler svakt*
- God morgen
*ser de holder hender nå, har ikke sett det før*
*smiler varmt mot de små*
- Så trette og søte..!

Noira:
*trekker et dypt åndedrag og kommer mot Isabell*
- Her er Noor
*smiler varmere*
*lar henne få holde henne*
- Jeg har ikke fått sjans å takke deg.. Isabell, tusen, tusen takk.
*kjenner gråten truer i stemmen*
- Uten deg hadde vi tre ikke vært i live.

Karsten:
*smiler kjapt mot Noira*
*hever brynet mot Morten*
- Søte dere var da..
- Nesten så søt som mini Mortensen..

Isabell:
- Åh.
*blir litt satt ut, både av å få barnet i armene og Noiras skjelvne stemme*
*blir dypt rød i kinnene*
- Du trenger ikke å takke. Virkelig ikke.
- Jeg er glad jeg kunne hjelpe.
*ser forsiktig ned på jenta*
*smiler svakt*
- Du ligner på moren din ja..

Morten:
*ser på Karsten med et lite smil*
*setter seg ned ved ham med Mads*
- Har du brukt opp alle eggene vi hadde i hus eller?

Noira:
- Selvfølgelig må jeg takke.
*smiler spakt*
*smiler varmere når hun sier hun ligner*
- Det er mye Alexander i henne..
- Alle ungene mine ser ut som fedrene.
*smiler kjapt mot Karsten*

Karsten:
*smiler lurt*
- Og hønenes neste
*flirer*

Isabell:
*mister smilet litt og kikker fort på Benjamin*
- Ja.. De gjør ofte det.
*reiser seg og legger Noor over i armene hennes igjen*
- Hvordan føler du deg?

Morten:
*hever et bryn*
- Jøss.
- Så Em får kjørt seg for tiden altså?

Noira:
- Ja.. det gjør de
*ser forsiktig på Benjamin*
- Han har nå dine øyne.
*smiler kjapt*
- Ganske paddeflat..
- Svetter så sykt..
*begynner å flire*

Karsten:
- Nah…
*mister smilet*
- Hun dumpa meg i går..
*smiler stramt*
- Men dere da fjortiser.. holder hender og greier?

Isabell:
*smiler svakt til henne*
- Bra du har en som passer på deg.
*ser forsiktig over på Morten*

Morten:
*rynker brynene*
- Vent, vent.
*holder opp en hånd*
*ser spørrende på ham*
- Hun gjorde hva?

Noira:
*smiler varmere*
*lar blikket hvile på Morten*
- Veldig.

Karsten:
- Hun dumpa meg.. det er slutt..
*smiler stramt*
- Så.. jeg har grått mine tårer.

Morten:
*kan ikke si han er overrasket*
*men trodde ikke det skulle skje så snart*
- Det var leit.
- Men du finner noe bedre
- Har alltid sagt at hun ikke var god nok for deg

Emmeline:
*kommer ned med Sophia*
*stanser når hun ser gjengen på kjøkkenet*
*smiler stramt av Mortens kommentar*