Harry Potter - New and Improved

Morten:
*sukker oppgitt*
*veksler et blikk med Karsten*
*rister stille på hodet*
- Faen, altså

Karsten:
*smiler stramt*
- Går seg til..
*flirer kjapt*
- Om hun ikke var sur for dette så var det for noe annet

Noira:
*kjenner hun vil vrenge dem begge*

Morten:
- Jeg tror ikke det, Karsten
- Dette er noe helt annet.
*stikker hendene i lommene*

Emmeline:
*hører de kommer gående bak dem*
- Tro meg, jeg er forbanna jeg og
*skotter på Noira*
- Men vi trenger dem.. jeg er ferdig uten Karsten liksom

Noira:
*går på stive ben med henne*
*nikker kort*
*drar hendene over ansiktet*
- Jeg er så kvalm

Emmeline:
- Jeg og..
*mumler*
- Måtte tvinge i meg litt mat, og den smakte jo grusomt.
*hvisker i frykt for at noen skal høre dem*

Noira:
- Men du har rett..
*ser over på henne*
- Du bør være så tett du kan på Karsten..
- Og få Daniel til å gå god for deg.
*smiler anspent*

Emmeline:
*nikker*
*kaster et blikk over skulderen på Karsten*
*ser sårt tilbake på Noira*
- Det er bare.. Jeg vet ikke hvem han er lenger.

Noira:
- Nei det forstår jeg.. veldig godt.
*holder blikket stivt frem*
- Jeg tror de lyver ennå..
*ser kort på henne*

Emmeline:
- Ja, hvorfor skulle de ha sluttet å lyve nå?
*svelger tungt*
- Jeg vet ikke om jeg vil vite mer jeg.
- Kommer du til å grave..?

Noira:
- Nei.
*fnyser lett*
- Det… det er likegyldig..
*biter kjeven sammen*
- Så lenge barna er trygge så.. får alt annet brenne om så

Emmeline:
- Ja..
*smiler spakt*
- Det er sant.
*klemmer en ekstra gang om hånden hennes*

Noira:
*kommer frem til rommene*
*smiler anspent*
- Vi.. sees.
*ser Karsten og Morten når dem igjen*
*sender dem et drepende blikk og går kjapt inn*

Morten:
*overser blikket hennes, og kommer fort etter*
*ser kort på ammen som har tvillingene, og kommer for å overta dem*
- Takk.

Emmeline:
*blir stående litt for å vente på Karsten*
*kikker forsiktig på ham*
- Hva.. hva nå?

Noira:
*går kjapt inn etter lyden av sønnen*
- Jason..!
*sukker lettet når hun ser ham leker på gulvet*
*smiler varmt*
- Hei skatt.!
« En virkelig Mortensen.. en Von Holstein»
*kjenner hjertet synker*

Karsten:
- Prøv å finne deg til rette enn så lenge..
- Ta deg et bad eller noe..
*smiler kjapt*
- Jeg skal snakke med familien

Morten:
*setter seg rolig ned med tvillingene*
*ser over på dem*
*ser Nathan også kommer mot moren*
- De har savnet deg ja
*smiler prøvende*

Emmeline:
- Med familien? Om hva da?
*legger armene i kors over brystet*
- Får jeg bli med?

Noira:
*strekker ut armen mot Nathan*
- Hva gjorde dere mens mamma var borte?
*ser spørrende på ham*
- Det gikk fint?

Karsten:
- Ta deg et bad.
*ser strengt på henne*
- Så snakkes vi etterpå

Morten:
*vugger dem forsiktig*
*ser ut vinduet, og syns han skimter Alexander og Isabell langt borte*
- Vet du hva som har skjedd der?
- Hun så helt jævlig ut

Emmeline:
*lar ikke ansiktet skjule hva hun syns om han akkurat nå*
- Du kan vel følge meg tilbake?
*klemmer så hardt om sine egne hender at knokene er helt hvite*
- Jeg vet ikke om jeg tør å gå gjennom gangene alene.

Noira:
*sukker irritert*
- Mannen hennes..
- Daniel drepte ham.
*ser ned på guttene*
- Skal vi finne badekaret?

Karsten:
- Det er jo her..
*nikker mot døra*
- Ved siden av Noira og Morten..
*smiler stramt*

Morten:
*hever brynene lett*
- Jøss..
*reiser seg prøvende*
- Jeg kan bade dem jeg.. Hvis du vil mate de små?

Emmeline:
*ser mot døren og sukker oppgitt*
- Ja.. Ja så klart.
*legger armene stramt i kors over brystet*
*ser fort på ham en gang til, uten å helt vite hva hun skal si*
- Da ses vi etterpå
*går til slutt inn på rommet*

Noira:
- Du er vel ikke fremmed for slikt.
*ser kort på ham*
*kommer nærmere og overtar tvillingene*
*vil gråte når hun står nær ham*

Karsten:
- Det gjør vi
*ser bare avventende på henne*
*går så*

Morten:
- Noira..
*men sukker litt*
*rekker henne de små*
*vil stryke henne på kinnet, men holder seg fra det*
- Det var for ditt eget beste.

Noira:
*trekker dem til seg og går kjapt bort fra ham*
*setter seg ned i sofaen på rommet*
*legger ungene skjelvent til*
- Gå å bad dem!!

Morten:
*ser guttene skvetter litt*
*tar dem med seg til badet uten å si noe mer*

Terina:
*gir faren en lang, god klem*
- Det ordner seg..
*hvisker*
- Jeg har Daniel

Abraxas:
*ser så mye av søsteren i henne*
*og liker det dårlig*
*holder henne lenge etter at hun har sluppet*
- Er du sikker?