Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*rødmer brått når han sier det så ut av det blå*
*kysser ham mykt tilbake*
*klemmer armene bedre om livet hans*
- Takk for at du reddet familien min..

Daniel:
*trekker et lettet pust når han ser smerten forsvinne fra ansiktet hennes*
*ser Abraxas gjør det samme*
*smiler svakt*
- Jeg blir sittende jeg..
*ser han til slutt reiser seg og går*

Karsten:
*blunker til henne*
*løfter blikket og skjærer en grimase*
- Vi skulle se etter ungene ja..
*ser Jason har plassert seg midt uti en søledam*

Emmeline:
- Åh..
*følger blikket hans*
*begynner å fnise*
- Fritt for å ta tvillingene!
*slipper ham fort*

Karsten:
*blåser opp kinnene*
- Faen ass..
*går så mot Jason*

Theodin:
*ser ungene storkoser seg og får leke*
*smiler varmt*
- Jeg tar meg en tur til Isabell..
*ser fort på Angela*
- Forsikre meg om at hun ikke drar..

Angela:
*ser lenge på ham*
*hever brynene bare*
- Javel?

Theodin:
- Hun er definitivt det svakaste leddet nå..
*ser kort på Angela*
- Synes du ikke det er lurt?

Angela:
- Joda
*trekker på skuldrene*
*drar Raes hånd ut av håret sitt*
- Skjønner bare ikke hvorfor du vil det.

Theodin:
- Fordi jeg forstår henne bedre enn alle andre her..
*trekker på skuldrene*
- Og fordi vi har hatt det som vi har hatt det nå.
- Kommer jeg og sier alt er greit så tror hun kanskje på det

Angela:
*kjenner det bobler i henne*
*ser bare lenge på ham*
- Ja... 
- Du kjenner henne vel bedre enn forloveden hennes
*himler med øynene*
- Gå du
*ser ned og fortsetter leken med Rae*

Theodin:
*hever øyenbrynet lett mot henne*
- Ikke om du blir sur..
*mumler*

Angela:
*ser opp på ham igjen*
*smiler stramt*
- Sur?
- Det er vel strengt tatt du som har vært sur, er sur og burde være sur på henne

Theodin:
- Ja. Det er jeg.
- Men vil jeg risikere at hun røper oss?
*ser alvorlig på henne*
- Jeg må jo gjøre det Gela

Angela:
*nikker én gang*
*trekker Rae inn i fanget sitt*
- Javel

Theodin:
*ser oppgitt på henne*
*snur seg og går kjapt mot Alexanders telt*

Isabell:
*sitter inne alene mens Alexander er ute med barna*
*ser seg rundt i teltet og svelger hardt*
*snur seg fort når hun hører noen komme inn*
- Åh.. Det er deg.

Theodin:
- Hei
*smiler mildt*
- Går det fint?
*lukker teltet bak seg*

Isabell:
- Ehm..
*kjenner bare spørsmålet får stemmen til å skjelve*
*kremter fort*
- Ja, det går bra
- Alexander tok barna med utenfor.
*tipper det er han Theodin kom for å prate med*

Theodin:
*ser sårt på henne*
- Du trenger ikke pynte på sannheten..
- Dette er annerledes enn palasset.
*ser forskende på henne*
- Du ville ikke dra, ville du vel?

Isabell:
*skjønner at hun ikke er vanskelig å lese*
- Det skjedde bare så fort.
- Ruby er sikkert rasende.. Carcan også
*kjenner hun nesten begynner å gråte igjen*
- Jeg vil bare ikke opprøre noen

Theodin:
*kommer rolig nærmere*
- Nei jeg skjønner det..
*ser sårt på henne*
*strekker hånda ut og stryker henne over armen*
*smiler forsiktig*
- De blir ikke sinte på deg

Isabell:
- Ikke?
*ser forvirret på ham*
- Hva kaller du velkomsten min da vi kom tilbake, Theodin?
*har fortsatt blå og lilla merker på kroppen*

Theodin:
*tar hånda til seg*
*smiler stramt*
- Nei.. det var bare grusomt..
*biter seg i lippa*
- Ingen vil deg vondt her.
- Iallefall ikke jeg..

Isabell:
*får iallfall tårer i øynene nå*
- Unnskyld, Theodin
- Unnskyld, unnskyld!
*legger hendene foran ansiktet*

Theodin:
*må virkelig trekke luften dypt ned i magen*
*legger forsiktig armene om henne*
*klemmer henne hardere inntil seg*
*hviler hodet i håret hennes*
- Jeg er lei meg..
*kjenner kreftene blandes og at de begge har det vondt*

Isabell:
*føles ut som kniver i ryggen når hun kjenner smerten hans*
*henger seg helt opp i ordet*
- Unnskyld, unnskyld, unnskyld!
*gråter sårt inntil ham*
- Du må tilgi meg, du må